Leksikon:Klipping

Klipping,

I. Mynt med tilklippet (uregelmessig) firkantet form. Klipping ble framstilt enten fordi en ikke hadde tid til preging av vanlig mynt, eller på grunn av mangel på tekniske hjelpemidler. I Danmark-Norge ble klippinger slått flere ganger i 1500-årene, først av Christian II fra 1518, senere blant annet i Oslo 1531 (en- og tomarks klippinger) og under Grevefeiden (to-mark, mark, åtte- og fire-sk.). Bortsett fra Oslo-myntene 1531 hadde klippingene lavt sølvinnhold og var ille likt i samtiden. Fra 1536 begynte man å avvikle klippingmynten, men typen ble igjen tatt i bruk under sjuårskrigen 1563–70, da som to- og en-marks, samt fire- og to-skillings mynt. I disse årene ble det også framstilt gullmynt i klippingform (dukater, gull­kroner og rhinske gylden).

II. Saueskinn med (sommer)ulla på, oftest av lam som var slaktet ­etter jonsok. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.