Patronatsrett (latin jus patronatus), opprinnelig et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (jus presentandi). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (jus vocandi). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongelige kapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. S.I.
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
