Lise Lindbæk

Lise (Elise) Lindbæk (født 1. januar 1905 i København, død 13. mars 1961 i Kiel) var journalist og forfatter. Hun ble under den spanske borgerkrigen Norges første kvinnelige krigskorrespondent. Hun hadde en tydelig antifascistisk innstilling, og advarte tidlig i 1930-åra mot nazismen.

Lise Lindbæk.
Foto: Faksimile fra bladet Jern- og metallarbeideren nr. 3 1950 i forbindelse med omtale av en bok om FN, som hun utga året før.

Slekt og familie

Hun var datter av historiker og prest Johannes Peder Lindbæk (1872–1919) og lærer, forfatter og filmsensor Sofie «Sossen» Aubert (1875–1953). Hun var barnebarn av professor Ludvig Mariboe Benjamin Aubert og forfatter Elise Aubert, niese av dommer Bille Aubert og tante til Jannik Lindbæk.

I 1927 ble hun gift med arkeolog, sjefredaktør og forfatter Sanfrid Neander-Nilsson (1898–1950), som var sønn av sjømann Nils Daniel Jonsson Neander og Sissa Olsdotter Böös. Dette ekteskapet ble oppløst i 1933.

Fra 1934 til 1939 var hun samboer med tidligere stadsfysikus i Berlin og nå flyktning fra nazi-Tyskland, Max Julius Carl Alexander Hodann (1894–1946), sønn av bataljonslege Carl Hodann og Margarethe Skutsch.

Liv

Hun vokste opp først i København og så i Roskilde der faren ble stiftsskriver ved domkirken. Han var krigskorrespondent på Vestfronten under første verdenskrig, og dette førte med seg helseproblemer. Han døde i 1919, og året etter flytta familien til Kristiania.

I 1922 avla hun examen artiumFrogner gymnas, og hun begynte så å studere klassiske språk og arkeologi. I 1924 reiste hun til Napoli som guvernante, og mens hun var der leverte hun sine første artikler til Osloaviser. I 1926 assisterte hun Umberto Nobile da han samarbeida med Roald Amundsen om luftskipet Norge. Dette skrev hun om, og med det kom hennes gjennombrudd som journalist.

Ved siden av journalistikken fortsatte hun med arkeologistudier. Under en utgravning i Hellas møtte hun Sanfrid Neander-Nilsson, en svensk arkeolog og skribent. De ble gift etter kort tid, og hun gikk en stund under hans etternavn. Samme år, i 1927, tok hun magistergraden i arkeologi. Paret bosatte seg i Italia, der de levde av å skrive for skandinavisk presse. I 1929 fikk de ei datter, Janka.

Ekteskapet med Neander-Nilsson ble oppløst i 1933, og bakgrunnen for dette var hans nazisympatier. Etter bruddet ble Lise Lindbæk korrespondent i Genève, og hun hadde også et oppdrag for Nansen-arkivet. Samme år som ekteskapet brøt sammen møte hun Max Hodann, som hadde flykta fra Tyskland. De var begge engasjert i jødenes situasjon, og reiste sammen til Palestina og skrev boka Jødene vender hjem. De bosatte seg som samboere i Oslo. Hodann var sexolog, og hans rolle som seksualopplyser, parets antifascistiske holdninger og samboerskapet førte til at Nasjonal Samling satte i gang en bakvaskingskampanje mot dem.

I 1936 brøt den spanske borgerkrig ut, og Lindbæk dro til fronten som krigskorrespondent. Hun skrev særlig for Dagbladet og Arbeiderbladet, og fulgte en av de internasjonale brigadene. Hun skrev historia til denne avdelinga, Bataljon Thälmann i 11. brigade. Mens hun var ved fronten samarbeida hun med blant annet Nordahl Grieg og Ernest Hemingway. Oppholdet i Frankrike ble en stor påkjenning for forhold til Hodann, og de flytta fra hverandre i 1939.

Da Franco gikk seirende ut av borgerkrigen fulgte Lindbæk flyktningene over til Frankrike, og skrev om deres situasjon. Sommeren 1940 tok tyskerne Paris, og det ble umulig for henne å komme seg hjem til det okkuperte Norge. Som kjent antifascist måtte hun flykte, og endte i Casablanca. Etter et års tid der kom hun seg til USA, der hun jobba for Nordisk Tidende og underviste på to universitet. I krigsåra engasjerte hun seg sterkt for krigsseilerne, og i 1943 ble hun den første som talte deres sak med boka Tusen norske skip.

Først i 1945 fikk hun komme hjem, og da hadde hun ikke sett sin datter på seks og et halvt år. Hun hadde også med seg et alkoholproblem som hadde utvikla seg i disse vanskelige åra. Hun jobba som frilansjournalist, og engasjerte seg fortsatt politikk. Særlig gjenoppbygginga av Nord-Norge, FN-saken og avspenning mellom øst og vest var viktige temaer for henne.

I sine siste år var hun mye i Tyskland, der hun oppholdt seg på begge sider av jernteppet. Hun engasjerte seg blant annet i arbeid med å skaffe norske adoptivhjem til barn av blanda herkomst som hadde blitt mishandla i Vest-Tyskland. Våren 1961 jobba hun med et vitenskapelig prosjekt om farens hjemtrakter ved grensa mellom Danmark og Tyskland. Midt opp i dette ble hun funnet drukna ved havna i Kiel. Hennes venn Fritz Baade gikk ut med at hun hadde tatt sitt eget liv.

Lise Lindbæk ble gravlagt i Roskilde.

I 2015 ble det forslått å oppkalle ei gate på Filipstad etter henne, i forbindelse med omregulering av havneområdet.[1]

Referanser

Litteratu og kilderr