Normaltid

Normaltid brukes om felles klokketid for et definert geografisk område. Slik standardisert tid ble tatt i bruk i løpet av 1800-tallet for å forenkle samhandling over større områder, noe lokaltidene ble påstått å være til hinder for. Det første forsøket på å samle Norge til én felles tid møtte sterk motstand fra hele landet. Stortingsrepresentantenes syn på standardisert tid etter mønster fra utlandet endret seg i løpet av få år.

Lengdegraden 15 grader øst for Greenwich ble fra 1895 den gjeldende norske normaltiden.

I Norge ble en felles normaltid innført 1. januar 1895. Før det var det de lokale tidene som var gjeldende, selv om jernbanen og telegrafvesenet praktiserte det annerledes. Lokaltiden ble målt etter nøyaktige sol- eller stjerneobservasjoner forankret i en vitenskapelig praksis og ved hjelp av teknologi som ble mer nøyaktig enn naturen selv. Normaltid-saken utfordret folks følelse av tilhørighet, fra det lokale og regionale til det mer nasjonale og internasjonale. Ny kommunikasjonsteknologi var med på å utvide folks bevissthet av tid, sted og rom både fysisk og mentalt.

Lokale tider

Plakat med lokaltider i norske og europeiske byer.

Foto: Finn Larsen / Norsk Teknisk Museum

Jorden roterer 15 lengdegrader østover i løpet av en time. Fra det vestligste punktet ytterst i Sognefjorden til Vardø, Norges østligste punkt, er det en tidsforskjell på 1 time og 47 minutter. Før 1895 ble stedets lokale tid bestemt til klokken tolv når solen stod høyest på himmelen, eller når en tidsmarkør fanget opp skyggen av solen på bestemte tider av dagen.

Navn som Midmorgenvatnet, Daursmålstind, Middagsnibba eller Nonstind vitner om at naturformasjonene har tjent som tidsmarkører. Ordet non kommer fra det latinske «nona» og betyr niende time. Non var et måltid som var vanlig å innta i tre-firetiden på ettermiddagen. Når solen stod over Nonshaugen, var det tid for non. Kunstige merker som bygninger, varder, siktestokker eller hakk i vinduskarmen kunne også være tidsmålere og ble brukt i kombinasjon med ur som da ble justert. Fordelen med solen som tidsmarkør var at den føyde seg etter døgnets ulike lengde gjennom året. Man kunne regulere arbeidstiden etter dagslyset bedre enn om man fulgte forhåndsbestemte klokkeslett, noe som var viktig før kunstig belysning var en selvfølge. Likevel var det bare ved klarvær at dette kunne være et noenlunde presist målesystem. Norge stod i en særstilling på grunn av den lange mørketiden nord for polarsirkelen og fordi de bratte fjellene skygget for solen mange steder store deler av året. Landets offisielle almanakk inneholdt opplysninger om hvordan man også i den mørke årstiden kunne måle lokaltiden etter månen og stjernene. I almanakken kunne man få opplyst tidsdifferansen mellom ulike steder.

Etter 1895 blei lokaltida kalt "soltid" og enkelte brukte framleis den i kvardagen. Lærar Ivar Skotte fortel frå Polmak i Tana tidleg på 1950-talet: Samane gjekk ikkje etter klokka. Vi hadde to klokkeslett å halda oss til – soltid og normaltid. I Aust-Finnmark kjem dagen meir enn ein time før enn i dei sentrale strok av landet. Difor var det naturleg at dagleglivet fungerte etter soltida. På plakatar stod som regel både soltid og normaltid oppførde. Skulen følgte soltida. Da fekk vi ein relativt lang ettermiddag. Denne fritida hugsar eg elevane nytta godt.

Nye kommunikasjoner

Fra urmakerforretningen til K.T.Finckelsen i Bergen på 1890-tallet. Lokaltiden i Bergen var 22 minutter etter Kristiania.

Foto: Norsk Teknisk Museum

Telegrafstasjonene, som ble etablert i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, opererte med felles tid. Inntil 1866 ble Københavns tid brukt ved alle de norske telegrafstasjonene. Etter dette ble Kristianias lokaltid brukt.

De to togstasjonene i Kristiania fulgte ulik tid og var noe stortingsrepresentanten fra Venstre Otto Blehr påpeker ulempene ved i denne beskrivelsen i 1885: «Kristiania Tid benyttes paa samtlige Statens Telegrafstationer. Men for øvrig hersker der fuldstændig Vilkaarlighed. Saaledes benytter de fra Kristiania udgaaende Jernbanetog en forskjellig Tidsberegning, idet Østbanerne følger Kristiania Tid, men Vestbanen Drammens Tid. Paa enkelte Steder af Landet maa man endog holde sig a jour med flere Tider.» Togene fra Bergen og Stavanger fulgte lokaltiden i disse byene, som begge steder var 22 minutter etter kristianiatid. Det finnes eksempler på lommeur med to minuttvisere for reisebruk fra denne perioden.

Også i USA var lokaltidene et tema i andre halvdel av 1800-tallet. Noen har beskrevet forholdene for de reisende her som vanskeligere med mange lokaltider enn om man ikke hadde hatt noen tid i det hele tatt. Der måtte for eksempel en jernbanereisende fra Washington til San Francisco i 1870 stille sitt ur hele to hundre ganger hvis det skulle vise riktig lokaltid ved alle stoppestedene. For å forenkle dette innførte jernbaneselskapene tidssoner. Men selv etter denne forenklingen fantes det hele 80 forskjellige jernbanetider i USA. De parallelle tidene skapte ikke bare forvirring, men kunne også gå ut over sikkerheten. Reformer ble derfor foreslått fra ulike hold. I 1872 innkalte jernbaneselskapene til en konferanse om rutetabeller, og etter mye diskusjon ble de mange lokaltidene i USA i 1883 erstattet med såkalt «Standard Railway Time». Man fikk fire tidssoner, og på grensen mellom sonene «hoppet» klokketiden nøyaktig én time. Både de kommersielle interessene og de reisende var fornøyde med tidssonesystemet.

Internasjonalt spørsmål

Hovedmeridianen (eller nullmeridianen) går gjennom observatoriet i Greenwich i London. Her markering på veggen på observatoriet.

Foto: Stig Rune Pedersen (2010)

Det var initiativtakeren til Standard Railway Time, den kanadiske jernbanedirektøren sir Sandford Fleming, med bakgrunn som gradmåler som løftet de amerikanske reformforslagene til globalt nivå. Han inviterte til den første internasjonale meridiankonferansen i Washington i 1884. Her foreslo han å dele verden inn i 24 tidssoner. På konferansen utartet diskusjonen seg til en kamp om utgangsmeridianen – om hvor tidsregningen skulle begynne. Nullmeridianen ville representere den moderne verdens abstrakte sentrum. Ikke uventet sto striden mellom England og Frankrike. Hovedmeridianen ble til slutt vedtatt lagt til Greenwich utenfor London, og den nye «verdensdagen» skulle starte ved midnatt og vare 24 timer. Jordkloden ble delt opp i 15 belter. Innenfor hvert belte skulle det være samme tid, og mellom sonene skulle det være et sprang på en time. Kom man inn i beltet fra øst, skulle uret stilles én time tilbake, og kom man fra vest, skulle det stilles én time frem. I midten ligger Greenwich på 0 grader, og tiden her betegnes som Greenwich Mean Time (GMT).

Norsk motstand

Venstre-politikeren Otto Blehr (1847-1927) møtte motstand da han foreslo å innføre normaltid i Norge.

Meridiankonferansens resolusjoner var ikke bindende. Hvert enkelt land bestemte hvorvidt disse vedtakene skulle følges. Etter inndelingen av verden i 24 soner ville man måttet dele Norge inn i tre soner, hver på én time. Allmennheten kunne lese om den nye verdensdagen i Dagbladet allerede dagen etter at konferansen var slutt. Fire måneder senere foreslo Otto Blehr en felles tidssone, en normaltid, for Norge. Han ville rydde opp i den «fuldstændige Vilkaarlighed» som rådet. Blehrs forslag tok utgangspunkt i den nye internasjonale standarden. Norsk tid skulle falle sammen med mellomeuropeisk tid og være én time foran GMT.

Blehr møtte stor motstand både på Stortinget og ute i distriktene da saken ble sendt på høring. Amtmannen i Lister og Mandal amt kom med den sterkeste uttalelsen og mente at man der «i det Længste vil benytte Lokaltiden i de daglige Forretninger, omend en Fællestid skulde blive vedtaget». Også de vitenskapelige miljøene i Kristiania og Trondheim var skeptiske til en felles tid for hele landet. Det som talte mest mot dette forslaget, var, ifølge motstanderne, skjevheten til solens gang som følge av landets utstrekning. I Finnmark ville tidsforskjellen mellom den nye normaltiden og den gjeldende lokaltiden bli spesielt stor. I Vardø ville man for eksempel måtte stille klokketiden 64 minutter tilbake ved innføringen av mellomeuropeisk tid. Fire ulike forslag til normaltider ble utarbeidet i et forsøk på å gjøre overgangen fra soltid til normaltid minst mulig i de ulike landsdelene. Et av forslagene bestod av fem tidssoner innenfor landets grenser.

Motstanden ute i distriktene hang sannsynligvis sammen med at de fleste av Norges innbyggere var bønder og fiskere. De merket ikke ulempene ved lokaltider. Mange ville i tillegg nødig underkaste seg en standard bestemt av og for landets embetsmenn. Motstanden var derfor også følelsesmessig og politisk forankret. I motsetning til Sverige og Danmark hadde ikke Norge ennå noe omfattende jernbanenett. Behovet for normaltid hadde følgelig ikke gjort seg nevneverdig gjeldende. Dampskipstrafikken dominerte fremdeles transporten i store deler av landet. Skipene seilte for det meste nord- eller sørover, og problemene ble relativt små. Noen få fylkesrepresentanter fra kommunikasjonssentra med telegraf og jernbane representerte unntaket. Herfra fikk Blehr støtte.

De norske myndighetenes holdning til normaltid var i første omgang avventende. Det var to hovedgrunner til det. For det første ventet man på et eventuelt vedtak om videre utbygging av jernbanen i Norge. Spesielt ville en Bergensbane øke behovet for å samkjøre klokketiden. For det andre ville man avvente flere erfaringer med innføring av normaltid i andre land. Under stortingsdebatten fikk innlandstrafikken større oppmerksomhet enn kontakten med utlandet, og de internasjonale initiativene ble tillagt liten vekt. Andre land som diskuterte dette spørsmålet i begynnelsen av 1880-årene, var også mer opptatt av behovene nasjonalt enn internasjonalt. Men i motsetning til i disse landene ble forslaget om normaltid enstemmig nedstemt da det kom opp i Stortinget i 1887. Sverige innførte felles tid i 1879, men en tidsunion med Norge var ikke aktuelt. Det svenske vitenskapsakademiet uttrykte det slik: «Det torde vara klart att gemensam tid för hela Norge aldrig kan ifrågakomma».

Nytt forslag

Bergensbanen ved Taugevatn, nær Finse. Da banen i 1894 ble vedtatt videreført fra Voss til Taugevatn, var en togforbindelse mellom Øst- og Vestlandet nærmere en realitet. Dette var et av argumentene for å innføre felles tid i Norge.

Foto: Anders Beer Wilse (1908)

Seks år senere, i 1894, kom forslaget om normaltid opp på ny. Da var det ikke mye igjen av motstanden fra forrige runde. Initiativet til loven kom denne gangen fra astronomiprofessor Hans Geelmuyden. Han hadde selv vært skeptisk til i 1887, men mye hadde endret seg siden den gang. Han fremhevet spesielt «den utpræget internationale Karakter, som Sagen i de sidste Aar mer og mer har faaet». Norge var nå det eneste landet på vår lengdegrad som ikke fulgte mellomeuropeisk tid.

Geelmuyden var professor i astronomi og bestyrer av Universitetet i Oslo sitt Observatorium i tiden 1890-1919. Han redigerte også Almanakken for årene 1892–1920. Som leder for Den norske Gradmålingskommisjonen reiste han mye. På den måten merket han trolig problemene knyttet til lokaltider. Han fulgte godt med i hva som foregikk i andre land, og var kjent med det internasjonale presset for å innføre normaltid. Spørsmålet dreide seg denne gangen om hvorfor Norge ikke hadde innført normaltid. Geelmuydens initiativ var imidlertid utløst av en henvendelse fra engelske myndigheter. Utgangspunktet var hensynet til maritim handelskontakt. Engelske erfaringer hadde vist at det ikke nødvendigvis bød på store problemer å samle områder i felles tidssoner. England var et av de første landene som praktiserte normaltid over hele landet, men ordningen ble først lovfestet i 1880, ett år etter at normaltid ble vedtatt ved lov i Sverige.

Siden normaltid ble nedstemt på Stortinget i 1887, hadde også Tyskland og Danmark innført mellomeuropeisk tid. Dette var land som Norge hadde nære forbindelser til. Fra slutten av 1880-tallet var det oppsving i turisttrafikken i Norge. Samtidig hadde den norske økonomien bedret seg, og utvidelse av jernbanenettet kunne igjen diskuteres. Planer for en linje mellom Kristiania og Bergen gjorde at Jernbanekomiteen ble utvidet fra åtte til 15 medlemmer. Våren 1894 ble både Bergensbanen og Sørlandsbanen vedtatt. For Bergensbanen gjaldt det bare strekningen mellom Voss og Finse, men de fleste regnet med at det bare var et tidsspørsmål før man ville bli enige om linjen videre østover.

Da Rikstelefonen ble lansert i 1894, ble telefonen akseptert som mer enn et leketøy. Den var blitt et fjerntrafikkmiddel. Tidligere hadde svak strøm gitt forstyrrelser over større avstander. Telefonen og den planlagte jernbanen fra øst til vest ville binde Norge tettere sammen.

Landsmålslov

«Log um sams normaltid» gjorde felles klokketid gjeldende. Loven var den første som var skrevet på nynorsk.

Komitéinnstillingen var skrevet på nynorsk, noe som ble gjenstand for en voldsom debatt under behandlingen på Stortinget. Saksordfører var målmannen Marius Hægstad, fra 1899 professor i landsmål, og han oversatte loven som ble hetende «Log um sams normaltid fyr kongeriket Norig». Dette kunne legitimeres med «Jamstellingsvedtaket» fra 1885 som gjorde nynorsk til likestilt offisielt språk. Flertallet stemte til slutt for at også lovteksten skulle skrives på nynorsk. Loven om normaltid ble den første loven skrevet på nynorsk og ble derfor omtalt som «Landsmaalsloven». I Morgenbladet kunne man lese at et «mindre velvalgt Emne for en Lov affattet paa Landsmaalet eller et Bygdesprog, end det halvt internationale Spørgsmaal om den samme Normaltid for Norge som flere andre Lande, kan man vel vanskelig tænke sig».

Etter at denne målstriden hadde lagt seg, ble loven vedtatt av et enstemmig Storting 4. juni 1894. Selv om nasjonale faktorer spilte inn, hadde Morgenbladet i alle fall rett i at normaltid denne gangen først og fremst var et internasjonalt spørsmål.

Ny tid

Ifølge den nye loven var det lengdegraden 15 grader øst for Greenwich som fra 1.januar 1895 skulle være bestemmende for den norske tidssonen. Enkelte steder i Norge ble det en vesentlig forskjell mellom den lokale middelsoltiden og den nye normaltiden. Lengdegraden skjærer gjennom bare et kort stykke av Norge. Den går gjennom Langøya i Vesterålen og over Steigen og Skjerstad før den litt øst for Bodø fortsetter inn i Sverige og derfra gjennom Tyskland, Østerrike og Italia. Vest for den gjeldende lengdegraden skulle man stille klokken frem for å få normaltid. Dette ville da gjelde de fleste av landets innbyggere. Øst for denne lengdegraden skulle man stille klokken tilbake til midnatt i det øyeblikk klokken var elleve i Greenwich 31. desember 1894. I Kristiania stilte man klokkene frem 17 minutter og i Bergen 39 minutter. Man kunne bruke samme urverk som tidligere, og benevningene ville være de samme. Man slapp kompliserte omregningstabeller på lengre reiser. Eneste offentlige utgift var trolig trykking av nye jernbaneruter.

Noen har hevdet at loven fikk liten betydning fordi den mistet sin funksjon i samme øyeblikk som klokkene ble stilt til den nye tiden. Loven indikerer imidlertid en viktig endring. I hestevognens tidsalder spilte det liten rolle at alle småsteder hadde ulik tid, men for jernbanen var det problematisk. At det internasjonale tidssonesystemet ble tatt opp av flere land, var den viktigste årsaken til at normaltid ble vedtatt i Norge. Felles for de fleste landene som innførte normaltid i andre halvdel av 1800-tallet, var at jernbanebyggingen ledet til endringen. Det var imidlertid den elektriske telegrafen som muliggjorde tidssignaler og dermed la grunnlaget for å kunne bruke felles tid over større avstander. Sannsynligvis la også telegrafen et betydelig mentalt fundament som følge av at den muliggjorde et større fellesskap og en følelse av samtidighet over større områder.

Én klokketid var med på å sette punktum for et livsmønster der arbeidsdagen var innrettet etter solens gang. Felles tid og større punktlighet endret seg likevel ikke fra en dag til en annen. I 1895 klaget for eksempel professor i astronomi J. Fr. Schroeter over urenes unøyaktighet. Da det skulle gis melding om et jordskjelv til bestyreren for geologiske undersøkelser, strømmet det inn observasjoner med tidsangivelser som avvek betydelig fra hverandre. Dette til tross for at observatørene bodde så nær hverandre at lengdeforskjellen mellom dem skulle tilsvare under ett minutt. Dette måtte enten skyldes at jordskjelvbølgen hadde beveget seg uregelmessig, eller at urene som var brukt for å anslå tidspunktet, viste feil tid. Schroeter mente at det første var usannsynlig, og urene fikk dermed skylden. Urenes eiere hadde ikke kontrollert dem godt nok. En tredje mulighet er selvfølgelig at urenes eiere fremdeles var for unøyaktige, slik Schroeter hevder: Nemlig at mange «ikke finder det umagen værdt at undersøge hvorvidt, deres ure viser rigtig eller ei, da det for dem ikke kommer saa nøie an paa 15 til 30 minutter, ja ofte endnu mere». Schroeter var spesielt bekymret for hvordan forholdene var der det ikke var en jernbane som lærte folk å passe nøyere på tiden. Eller der hvor ingen telegrafstasjon sørget for forbindelse med omverdenen, slik at man kunne motta tidssignaler eller forholde seg til telegraftiden.

Ikke alle er eller har vært like opptatte av om man er oppunder to timer i utakt med sola. Innføringen av normaltid i 1895 gjorde det vanskeligere å gjøre presise tidsmålinger lokalt, men understreket det nasjonale og internasjonale fellesskapet og ble et uttrykk for det moderne Norge.

«Log um sams normaltid fyr kongeriket Norig» ble fra 1. januar 2008 opphevet og avløst av «Lov om målenheter, måling og normaltid».

Kilder og litteratur

• Blaise, Clark: Time Lord: Sir Sandford Fleming and the Creation of Standard Time, London (Weidenfeld & Nicolson) 2000.
• Lov om målenheter, måling og normaltid (2007), lovdata.no.
• Morgenbladet, 22/5 1894, nr. 267.
• Schroeter, J. Fr.: ”At bestemme klokkeslettet ved hjælp af solen og fiksstjernene”, i Naturen, 1895, s. 321 – 344.
• Skoie, Marie: Da tiden ble normal: Innføringen av felles tid i Norge på slutten av 1800-tallet. Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo 2002. (Se denne for mer utfyllende kilde- og litteraturliste.)
• Stortingsforhandlinger 1875-1895.
• Aasen, Kjetil: "Den fyrste lova på nynorsk", i Språknytt, 2009.
• Lov om målenheter, måling og normaltid (2007), lovdata.no.