Olav Valen-Sendstad
Olav Valen-Sendstad (født 30. juni 1904 på Notodden, død 5. mai 1963 i Oslo) var teolog, filosof, prest og samfunnsdebattant.
Bakgrunn
Han var eldste var sønn av Aksel Magnus Sendstad (1872–1922) og Magnhild Valen (1880–1959). Familien flyttet 1905 til Kristiania og er i 2908 og ved folketellingen i 1910 registrert i andre etasje i Rosenborggata 16, hjørnegård mot Schønings gate.
Valen-Sendstad vokste opp i hovedstaden og tok examen artium ved Kristiania katedralskole i 1923 og ble cand. theol. fra Menighetsfakultetet i 1928 og dr.philos. 1948.
Navneendring til Valen-Sendstad i 1916.
Han var nevø (brorsønn) av Olav Sendstad (1859–1928) og bror av Fartein Valen-Sendstad (1918–1984), Magne Valen-Sendstad (1913–1984) og hans søster Dorothea «Vesla» (1905–1979) var kunstner og gift med Haakon Natvig (1905–2003).
Han ble 18. desember 1928 gift i Stavanger med sykepleier Gudrun Lunde (1897–1992), datter av meierieier Henrik Lunde (1868–1919) og Kristine Ellingsen (1874–1941).
Han er gravlagt på et familegravsted på den søndre delen av Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Virke
Fra 1931 til 1941 var han sogneprest i Jelsa, og fra 1941 til 1955 residerende kapellan i St. Johannes menighet i Stavanger. I 1948 tok han doktorgrad med en avhandling om «Virkelighet og virkelighetsforståelse», og vikarierte deretter i et år for professor Arne Næss ved undervisningen i filosofi ved Universitetet i Oslo. Fra 1958 var han lærer ved Fjellhaug skole.
Kontroversiell
Teologisk identifiserte han seg med den ortodokse «gammelprotestantismen» fra reformasjonen, også kalt luthersk ortodoksi.
Han mente at denne teologien var ført videre ren og uforfalsket i den pietistiske tradisjonen fra Pontoppidan og hevdet selv å ivareta det beste i arven fra Hans Nielsen Hauge og Carl Olof Rosenius. Valen-Sendstad ble en av de mest fremtredende apologeter (trosforsvarer) for denne arven i sin generasjon.
Fra sin markante posisjon drev Valen-Sendstad skarp polemikk mot alt han oppfattet som forkastelig «nyprotestantisme», eller protestantisme i moderne form og katolisisme.
Han kritiserte Den norske kirkes dåpspraksis som han kalte fordekt katolisisme, «kryptoromanisme», ettersom dåpsliturgien erklærte at alle ble gjenfødt i dåpen. Han fordømte også kremasjon av døde, da han mente dette var en hedensk skikk. Han så imidlertid ingen teologiske problemer med kvinnelige prester.
Valen-Sendstad var en av de sterkeste talsmenn mot å oppheve jesuittparagrafen i Grunnloven, noe Stortinget til slutt gjorde i 1956 mot blant annet alle stemmene til Kristelig Folkeparti og seks Høyre-representanter, herunder Carl Joachim Hambro.
Valen-Sendstad fikk aldri noen høye stillinger eller verv i Den norske kirke, noe han selv forklarer med at han var «teologisk og kirkepolitisk enfant terrible».
Valen-Sendstad gikk høyt på banen og med sin polemikk debattform ble Valen-Sendstad i følge Store norske leksikon ofte oppfattet som en stridbar person med svakt utviklet evne til å lytte til andre og ta tilbørlig hensyn til motpartens meninger.
Kilder
- Olav Valen-Sendstad i Store norske leksikon
- Studentene fra 1923, s. 399. Utg. (Cammermeyers Bogh.). Oslo. 1950. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Valen-Sendstad, Olav: Åpent brev til Norges Storting 1954 : vil Stortinget gi jesuitt-fascicmen sin moralske anerkjennelse?. Utg. Lunde forlag. Bergen. 1954. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Oppføring hos Gravplassetaten
- Olav Valen-Sendstad i Historisk befolkningsregister