Torshovbyen

Torshovbyen er en del av strøket Torshov i Oslo som ble oppført for Kristiania kommune rundt 1920. Kommunen kjøpte i 1916 en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær.

«Oksefontenen» 2003.

Foto: Siri Tidemann-Andersen

Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune 1917-1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Arkitekten var Harald Hals.

1920-tallet betegnes gjerne som den mest vellykkede perioden i Norge når det gjelder kommunal boligbygging.

Torshovbyens forhistorie

I Norge som ellers i Europa skapte industrialiseringen og tilflyttingen til byene store boligproblemer. Det var boligmangel, trangboddhet og helseproblemer. I Kristiania ble folkemengden seksdoblet fra 1850 til 1900. Det private «spekulasjonsbyggeriet» dominerte. Det var penger å tjene både på å bygge og å eie utleieboliger. På Grünerløkka ble tomtegrunnen utnyttet til det ekstreme; med lukkede kvartaler på opptil fem etasjer og bakgårder fylt av andre leiegårder, småbedrifter, staller og utedoer. I 1889 kom krakket på boligmarkedet, og all byggevirksomhet i Kristiania stoppet opp. Det lønnet seg ikke å bygge boliger, tilbudet var nå større en etterspørselen.

Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk vi en ny høykonjunktur og folk strømmet igjen til byen. Det ble på ny et stort boligunderskudd. Arbeiderbevegelsen presset på for sterkere kommunal innsats på boligsektoren. Nye ideer om byplanlegging og boliger oppstod med impulser fra utlandet og som en reaksjon på de dårlige boligforholdene på østkanten. Det ble nå politisk gjennomslag for at Kristiania kommune skulle bygge selv eller gi lånegarantier eller rimelige lån til boligselskaper. Det ble etablert en kommunal boligadministrasjon med eget arkitektkontor, ledet av arkitekt Harald Hals.

Som boligdirektør og senere reguleringssjef i Oslo, en karriere som strakk seg fra 1914 til 1947, dominerte Hals utviklingen i Kristiania/Oslo fullstendig, både når det gjaldt å lage byplaner, regulere gater og ringveier og å planlegge, tegne og oppføre boligkomplekser i Oslo kommunes regi. Den kommunale bebyggelsen på 20-tallet viser en arkitektonisk utvikling, fra de første gårdene i Notis:slemmet tegl og tydelig påvirket av nasjonalromantiske strømninger, til nyklassisistiske gårder med fasader i pusset tegl og imiterte kvadermurer. Særlig på Torshov er denne utviklingen synlig innenfor et lite område. Arkitekten for de fleste av prosjektene er Harald Hals.

Boligmangel og kommunal utbygging

I perioden fra 1915 til 1920 hadde Oslo en hurtig voksende befolkning, og etterspørselen etter boliger var dermed stor. Problemet var imidlertid at få - faktisk nesten ingen - nye boliger ble bygget. Oslo fikk altså et stort boligunderskudd (det ble beregnet at byen i 1918 manglet husrom til 24000 mennesker). I denne situasjonen øket presset på kommunen. Kristiania kommune hadde tidligere overlatt boligbygging til private krefter, men bestemte seg nå for selv å ta mer direkte ansvar for utbyggingen. Torshov, der bystyret hadde kjøpt omfattende eiendommer allerede i 1916, ble det store satsningsområdet i det nye kommunale boligprosjektet.

Torshovbyen ble bygget hovedsakelig for arbeidere. Her skulle arbeiderklassen få muligheten til å leve i lyse og luftige boliger med gassfyrt bad, innlagt vann, og toalett i hver leilighet- en ny verden av luksus for mange! Torshovbyen ble skamrost for sin høye standard både av dem som bodde der, og av andre. Det var imidlertid ikke nok å være arbeider for å få leie bolig i Torshovbyen. Ventelistene var lange, og tildelingskriteriene var strenge. Enslige og folk som hadde bolig fra før, uansett hvor dårlig, fikk ikke engang stå på listen. Vi kan altså ikke si at Torshovbyen løste Oslos boligproblem - boligmangelen var fortsatt stor. Allikevel er det hevet over enhver tvil at prosjektet gjorde livet langt enklere og mer komfortabelt for tusener av osloborgere.

Byggingen av Torshovbyen

I begynnelsen av 1900-tallet var bolignøden stor i Kristiania. Politikerne diskuterte hvorvidt kommunen hadde ansvar for å skaffe anstendige boliger til de mange arbeiderfamilene som led under boligmangelen. Til tross for uenigheter, ble det etterhvert avgjort at kommunen skulle sette i gang tiltak.

Med tanke på å bygge arbeiderboliger, kjøpte kommunen i 1916 store deler av Torshaug og Lilleborg jorder. Det vil si området mellom det som i dag er Åsengata, Erika Nissens gate, Agathe Grøndahls gate, Fagerheimgata, Johan Svendsens gate, Ole Bulls gate, Torshovgata, Sandakerveien og Vogts gate. Her ble «Torshaugbyen» utbygget mellom 1917 og 1925. Torshovbyen var det første store kommunale boligprosjektet som fulgte en helhetlig plan. I vår tid vises det ofte til Torshovbyen som et av de mest vellykkede kommunale boligprosjektene noensinne. At disse boligene har vært populære, og at de fortsatt er det i våre dager, er det i alle fall ingen tvil om.

Arkitektene fikk tidenes drømmejobb da de skulle planlegge Torshovbyen. Nesten jomfruelig mark, og frihet til å gjøre hva de ville innenfor de rammene Kristiania kommune hadde satt. Utgangspunktet var at man skulle legge til rette for at folk kunne bo her fra vugge til grav. Torshov skulle ha alt fra fødestue og barnehage til egen gravplass, og en restaurant, slik at husmoren ikke skulle bindes til å lage mat hver dag. Alt dette ble riktignok ikke realisert. Vøienvolden fikk fødestuen, gravlunden ble ved Sagene, og barnehagen forsvant ut av planene. Men Kristiania Folkerestauranter fikk sitt lokale i Vogts gate ved Torshov sentrum. Man kunne enten spise i restauranten, eller gå bakveien, kjøpe mat og ta med hjem. Med Vogts gate som forretningsstrøk og kulturslottet Soria Moria, som sto klart i 1928, levde Torshovbyen opp til navnet sitt som en by i byen.

Det var boligdirektør Harald Hals som sto for planleggingen. Han sparte ikke på plassen. Prinsippet bak Torshovbyen var luft, lys og grønne lunger, noe Torshovs befolkning fortsatt nyter godt av. Reguleringsplanen var inspirert av engelske havebyidéer, og arkitekturen var påvirket av nasjonalromantiske og ny-barokke strømninger. Lave kvartaler (3 etasjer) ble bygget omkring store, beplantede gårdsrom. Mellom kvartalene ble det anlagt brede allégater og åpne plasser. På Hegermanns plass ble Oksefontenen reist i 1929. Bygningene har fasader av slemmet tegl. Da de var nye, var alle bygningene grå. De høye takene var opprinnelig dekket med røde teglpanner, og bygningene hadde store krysspostvinduer. Et stort areal rundt høyden midt i byggeområdet ble reservert til parkformål, men hva det skulle brukes til ble heftig diskutert. Noen ville bygge kirke der, andre ville ha badeanlegg. I 1931 ble Torshovparken med plaskedammer, fontener og lekeplasser høytidelig åpnet. Senere kom også en musikkpaviljong på høyden.

Torshovbyen utgjør over 43 000 kvadratmeter, og inneholder totalt 1762 boliger fordelt på 415 ettroms-, 1135 toroms, 201 treroms- og 11 fireromsleiligheter, samt 18 butikklokaler. Boligstandarden var høy etter datidens målestokk: alle hadde vannklosett, noen få hadde bad, og det var vaskekjeller og tørkemuligheter både på loftet og i bakgården. Man regnet med bygningene skulle gi gode og sunne hjem til omkring 7000 mennesker, men til å begynne med rommet de nok enda fler, ettersom mange av familiene som flyttet inn var tallrike.

Husene på Torshov

De første kvartalene som ble bygd ut rundt Vogts gate var påbegynt med leiegårdsbebyggelse på 1890-tallet. Her fikk bygningene fire etasjer og mansardtak, senere ble det stort sett bygd i tre etasjer med valmtak. Fasadene har mange steder pilastre, flate søyler som markerer hjørnene og artikulerer veggflatene. Store vinduer sikrer mye lys. Bygningene er gruppert rundt et stort og åpent gårdsrom.

Her er det tørkebåser, en for hver oppgang i komplekset. Teppebanking var tillatt på torsdager mellom 8 –12. Noen trær, plener og busker ble spredd rundt. Plenene er prydet med skiltet «Tråkk ikke på plenen». Et annet skilt som har brent seg inn i minnet er «Sykling samt fotballsparking og ballslåing er forbudt i portrom og på gårdsplass». Den eneste lekemuligheten som fantes var en sandkasse på 2x3 meter, men den var forbeholdt de små barna.

Torshovbyen ga en overflod av lys og luft til den oppvoksende slekt, men det var forbudt å leke! Onsdag var dorull - dagen. Vaktmesteren holdt kontoret oppe en time på ettermiddagen for å dele ut ukas dorull. Toalettpapiret var inkludert i husleia, med en rull pr. familie pr. uke. Store familier som trengte mer papir måtte betale ekstra. Det kan være flere grunner til at kommunen valgte å inkludere papiret i leia. Det var mer hygienisk å bruke dopapir, og teknisk sett kunne annet papir tette kloakken. Uansett grunn, dorullene og alle forbudene sier noe om kommunens innstilling til sine leieboere.

Beboerne

Torshovbyen ble bygget for å bøte på en alvorlig boligkrise i Oslo, og var hovedsakelig ment for arbeidere. Selv om prosjektet slik sett var ment å komme i utgangspunktet vanskeligstilte familier til gode, ble det lagt en rekke restriksjoner på hvem som fikk flytte inn.

Interessen for de nye boligene på Torshov var stor, og Leiegårdskontoret opererte med lange ventelister. For i det hele tatt å få stå på lista, måtte man oppfylle en lang rekke krav. For det første måtte man ha hjemstavnsrett i Kristiania, det vil si en slags oppholdstillatelse. Denne var ikke alltid så lett å få fatt på i 20- årene, da byens myndigheter søkte å begrense befolkningsveksten. Videre måtte man være gift eller forlovet - enslige fikk altså ikke bo i Torshovbyen.Folk som hadde bosted fra før, uansett hvor dårlig, fikk heller ikke stå på lista. Søkeren måtte også ha en bekreftelse fra arbeidsgiver på at han tjente nok til å betale husleia og at familien var ordentlig. Det måtte også legges fram en utøysattest, som bekreftet at alle familiemedlemmer, samt deres klær og møbler, var frie for veggdyr og lus.

Som vi skjønner, var nåløyet for å få innpass i Torshovbyen svært trangt. Det har blitt argumentert for at kommunen, tross uttalte gode hensikter om å bygge for de vanskeligstilte, i realiteten bygget for et arbeideraristokrati eller småborgerskap - at kommunale leiligheter utover 20 - tallet bare ble leid ut til folk med tilstrekkeligg høy og sikker inntekt. I Oslo bys historie vises det til en statistikk som til dels underbygger denne mistanken: Her fortelles det at arbeiderandelen i Torshovbyen økte fra 54 prosent i 1920, til 77 prosent i 1925. Den var altså ikke overvettes stor ved noen av målingene.

Bortsett fra de restriksjoner som er nevnt ovenfor, er det vanskelig å gi en ensartet beskrivelse av Torshovbyens beboere. Et utall yrker var sansynligvis representert, så vel som forskjellige aldersgrupper og geografiske opphav. Noen trekk synes allikevel å gjenta seg. Tidligere beboere forteller om store familier. Syv, åtte eller ni barn var ikke uvanlig. Da sier det seg selv at det kunne bli trangt om plassen (de fleste leilighetene var på ett eller to rom og kjøkken). Mennesker som vokste opp på Torshov mener også at barnetettheten kan ha ført til gjengdannelser og rivalisering mellom de ulike kvartalene og gårdene. Det var rett og slett for mange barn til at alle kunne leke med alle, og de unge måtte finne måter å begrense antall lekekamerater på. Blant barna i Torshovbyen ble derfor skillet mellom de ulike kvartalene oppfattet som svært skarpt.

Med tanke på yrke var nok kvinnene en mer ensartet gruppe enn mennene. Det fortelles at kvinnene vanligvis sluttet i arbeid utenfor hjemmet når de giftet seg. De kombinerte da husarbeid med annet arbeid som kunne utføres i hjemmet, slik som syoppdrag. Selv om tallene og poengene ovenfor kanskje kan si oss noe om hvem som bodde i Torshovbyen på 20- tallet, får vi nok det riktigste og beste bildet ved å klikke på lenkene til venstre, og se hva de tidligere beboerne har å fortelle.

Arbeidsliv

Da den industrielle revolusjon gjorde sitt inntog i Norge rundt 1840-50, var det langs Akerselva den først slo seg ned og gjorde seg bemerket. Derfor omtales ofte området langs elva som norsk industris vugge. Mange av bedriftene som da ble etablert, vokste seg raskt store, og var på 1920-tallet blant Norges udiskutable hjørnestensbedrifter. Dette avsnittet handler nemlig om Torshovbeboernes arbeidsforhold. Det var her, i bedriftene langs Akerselva, mange Torshovbeboere hadde sitt daglige virke.

Grovt sett kan industrien langs elva på begynnelsen av 1900-tallet deles i to: Jern- og metall- industri, og tekstilindustri. I jern- og metall- industrien, som var dominert av menn, var Myrens verksted og Christiania Spigerverk blant de viktigste. I tekstilindustrien, der kvinnene var i klart flertall, kan nevnes Knud Graaah & Co, Vøyen bomuldsspinneri,Hjula veveri,Christiania seildugsfabrikk , og Nydalens Compagnie. Selvsagt fantes det også store industrier i nærmiljøet uavhengig av disse to kategoriene;Lilleborg fabrikker, Idun gjærfabrikker, og Ringnes bryggeri har nok alle vært arbeidsplass for mange Torshovbeboere.

I det overstående har vi listet opp navn på en rekke kjente industrier og bedrifter. Men navnene i seg selv sier selvsagt ingenting om arbeidsforhold. Vi kan for eksempel spørre oss om det virkelig var her Torshovbeboerne jobbet. At bedriftene var lokalisert i Torshovs nærmiljø betyr jo ikke nødvendigvis at det var Torshovbeboere som jobbet der. Det er selvsagt vanskelig å gi et sikkert svar på et slikt spørsmål. Allikevel kan vi gå ut fra at mange Torshovbeboere jobbet i disse bedriftene. Selv om trikken hadde gjort Oslofolk mer mobile, viser undersøkelser helt opp i 50-årene at Oslofolk hovedsakelig arbeidet i sitt nærmiljø.

Neste spørsmål blir da: Hvordan var arbeidsforholdene i bedriftene langs og rundt elva? I intervjuer med gamle arbeidere beskrives ulike sider ved jobben. Mange legger vekt på støy. Det fortelles om utbredte hørselsskader både i jern- og metall- industrien, og i tekstilindustrien. Videre får vi vite om en rekke andre yrkesskader. I de store bedriftene forårsaket maskinene mange skader. Avkappede fingre var ikke uvanlig, og fra tid til annen inntraff også dødsulykker. Andre yrkesskader som nevnes, er støvskader, og diverse belastningsskader grunnet ensformig arbeid og ensidig arbeidsstilling. Dette gjaldt for eksempel i tekstilindustrien, der en undersøkelse rett før første verdenskrig viste at kvinnene i tekstilfabrikkene var dobbelt så mye syke som andre arbeidskvinner. Det er ingen grunn til å tro at dette tallet var vesentlig forandret på 20-tallet.

Nå er det viktig å huske på at det var langt fra alle Torshovs beboere arbeidet i industrien. Også andre arbeidsplasser var viktige: Mange, dette gjaldt spesielt menn, var håndverkere- snekkere, murere osv. Kvinner kunne derimot være tjenestepiker, eller rett og slett hjemmeværende husmødre. Mennesker som vokste opp på Torshov på 20-tallet forteller at kvinnene gjerne sluttet i arbeid utenfor hjemmet når de giftet seg. De kombinerte deretter husmorjobben med annet arbeid som kunne utføres i hjemmet, for eksempel syoppdrag. Ved siden av de allerede nevnte arbeidsplassene, rommet også 1920-tallets Torshov et stort antall butikker av forskjellig slag, noe som kan tyde på at en ikke ubetydelig gruppe av beboerne på Torshov var selvstendig næringsdrivende.

Skole

Skole og skolegang spiller idag en helt naturlig rolle i alle norske barns liv. For barn og ungdom i Sagene-Torshov, er Bjølsen, Sagene og Lilleborg skole en selvsagt del av hverdagen. Også for bydelens barn på 20-tallet var skolen en viktig del av livet, og da som nå het skolene Bjølsen, Sagene og Lilleborg. Hvor forskjellige er egentlig dagens skolebarn fra skolebarn på 1920-tallet?

En åttendeklassing på Bjølsen skole står i 2005 kanskje opp ved syv-tiden, tar en rask dusj og litt frokost, før han ved åttetiden legger ut på skoleveien, og når fram til Maridalsveien 172 litt før halv ni. Også i 1920 var skolens adresse Maridalsveien 172, og skoleveien kan følgelig ha vært den samme. Men bortsett fra det er mye forandret. Skoletiden har for eksempel vært gjenstand for mange endringer opp gjennom årene. Lenge var det bant annet vanlig med to undervisningsskift, ett om formiddagen, og ett om ettermiddagen. Rundt 1920 ble imidlertid denne ordningen avskaffet. Fra da av var det kun undervisning om formiddagen, og en vanlig skoledag varte fra åtte til tolv.

Dusj og mat

Hva så med morgendusjen? De færreste i bydelen hadde dusjmuligheter i hjemmet, og selv om en var blant de heldige som bodde i ett av de nyoppførte kvartalene i Torshovbyen, var nok morgendusj en heller sjelden foreteelse. Dette forstår vi nå vi får høre at både Bjølsen og Lilleborg skole ukentlig hadde besøk av en badekone som badet og skrubbet de mest skitne ungene.

Når det gjelder frokosten, kan Oslofrokosten, som ble innført noen år senere, tyde på at myndighetene ikke var fornøyd med barnas frokostvaner. Allerede før 1920-tallets ellever satte sine ben innenfor skolens dør om morgenen var deres forutsetninger for god læring betraktelig dårligere enn dagens skoleelever.

Skoledagen

Hvordan var så selve skoledagen? 1920-tallet var en viktig utviklingsperiode for det norske skolevesen. I denne perioden ble grunnlaget lagt for den moderne skolen slik vi kjenner den idag, og i sentrum for utviklingen sto Sagene skole og overlærer Anna Sethne. Også Lilleborg skole, der Per Kviberg var overlærer, spilte en viktig rolle i denne utviklingen. Deres målsetning var en såkalt arbeidsskole basert på en aktivitetspedagogikk der elevene selv skulle ta del i undervisningen på en mer aktiv måte. Tidligere hadde undervisningen vært regelstyrt ned til minste detalj, noe som blant annet kan leses ut fra instruks vedtatt av Lilleborg skole i 1900. Også på Bjølsen skole skjedde det viktige ting på 1920- og 30- tallet. Dagens Bjølsenelev bør kanskje i naturfagstimene vie en aldri så liten tanke til tidligere overlærer S.W. Rosenvinge (ansatt i 1929). Han bedret undervisningen bl.a. ved å lage en fysikksal. Rosenvinge ledet også utbyggingen av en botanisk undervisningshage som vakte oppsikt både i og utenfor Norge.

Fritid

Idrett

Idrett var en fritidsaktivitet som også da engasjerte mange, og lokalidretten sto sterkt. Det fortelles om 20 - tallets Torshov at det var nærmest ett idrettslag per kvartal. De fleste av de mange klubbene som ble grunnlagt i tiden rundt 1920 forsvant igjen etter få år. Noen, slik som Skeid, preger imidlertid fortsatt bydelens idrettsliv. Andre sentrale klubber var Ørnulf og Torshaug IF. Blant idrettene sto nok fotball i en særstilling, men langt fra alene. Friidrett , boksing, orientering, langrenn, skihopping, turn, bryting, sykling, bandy og ishockey er andre idretter som ble bedrevet i stor eller liten utstrekning. Men selv om idrett altså for mange var en viktig komponent i livet, er det verdt å merke seg at dette stort sett gjaldt menn. Sportslig aktivitet ble gjerne betraktet som upassende for kvinner.

Veldedig arbeid og musikk

Selv om mange bedrev idrett, var dette selvsagt ikke det eneste folk tok seg til på fritiden. Mange fant f.eks. tid til veldedig arbeid av forskjellig art. Mens idrettslivet var dominert av menn, var veldedig arbeid en arena der kvinner var i flertall.

Musikken var også viktig for mange, og bydelen hadde et livlig musikkliv. Bjølsen og Sagene skole hadde egne musikkorps gjennom hele 1920-tallet, mens Lilleborg etablerte sitt eget guttekorps i 1931. I 1926 ble Sagenes ungdomskorps stiftet, av 20 unge musikanter som falt for aldersgrensen i guttekorpset. Dette korpset skiftet senere navn til Sagene Janitsjarkorps. Det sies også om musikklivet generelt at det var rikt og spennende.

Behovet for avkobling var nok for mange stort etter en lang og slitsom arbeidsuke, og veien til de ulike bevertningsstedene kort. Selv om brennvinsforbudet varte helt til 1927, var det nok ikke uvanlig blant bydelens mannlige befolkning å møtes over et glass eller to på lørdagskvelden. Noen tok seg kanskje også en tur i Sagene kjeglehall, eller spilte et slag kort.

Søndagen

Søndagen var på 1920-tallet den store fridagen. Eldre Torshovbeboere forteller om langt mer høytidelige søndager enn hva tilfellet er idag. På søndagene pyntet man seg alltid. En god fotur eller ski- tur sto gjerne på programmet, før man deretter en bedre middag. Det var mer stil over søndagene, blir det sagt

Barneleker, kino og dans

Hva så med barna og ungdommen? Hva tok de seg til på fritiden? Mennesker som vokste opp på Torshov på 20- tallet forteller om en rekke forskjellige barneleker. Disse spenner fra kjente leker som gjemsel og indianer og hvit, til de mer ukjente, som vi seiler, vi ror ( en slags gjemsel) og pinnevipping. Man kunne også kaste på stikka, spille poker, eller løpe seier. Gutter og jenter lekte ofte sammen, men noen leker var mer kjønnsbestemte enn andre: mens jentene lekte med dokker eller lekte danseleker, forsvarte guttene bygårdens ære. Skillet mellom de ulike gårdene ble nemlig betraktet dom svært skarpt, og regelrette slagsmål mellom de ulike gårdenes guttegjenger var ikke uvanlig. Det blir fortalt at man aldri lekte i andre gårder enn sin egen.

Kino var også en populær fritidsaktivitet, selv om barnebilletten på 50 øre kunne litt vel dyr for noen. Av kinoer var det flere å velge mellom. Man kunne gå på Krona i Storgata, Folke ved Gunerius, Biorama ved Birkelunden, eller, fra 1928, Torshovs egen Soria Moria. Blant de litt eldre ungdommene var dans mer populært. Danseløvenes store dag var lørdagen, da dansekvelder ofte ble arrangert.

Kilder

• Livet langs elva. Oslohistorie fra Sagene, Torshov, Bjølsen, Iladalen, Sandaker og Åsen. Røde, Gro, red. Bydel Sagene-Torshov. 2000
• Akerselven. Utarbeidet og fotografert av Inger Munch. Damm og søn. 1932
• Bing, Morten. Østkanthjemmene og østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo.
• Boligtilhøve og stønadsprinsipper for barnerike familier i Oslo. Oslo kommunale statistiske kontor, Oslo: 1941
• Broch, Nanna. For boligsak og hjemmets trivsel. En artikkelserie om bolignøden i Oslo i 1920-årene. Utgitt av østkantutstillingen, Oslo: 1961
• Boligarbeidet gjennem 20 år. Oslo kommunale boligråd. 1931.
• Mauritzen, August. Toner fra Tigerstaden. Musikk, mennesker og miljø fra Oslo revyliv. 1905-1975. Fabritius forlagshus. 1979
• Hennum, Sigurd. B. Annonsene forteller. Nordmenns dagligliv gjennom 150 år. Schibsted forlag. 1998
• Hegna, Kristinn. Lykkelige byer. Diskurs og ideologi i diskusjonen om boligforholdene i Kristiania 1910-1920, Senter for teknologi og menneskelige verdier. Universitetet i Oslo: 1995
• Muri, Beate. Oslo- Byen slik den var. Schibsted forlag. 2000
• Solem, Svein. På barndommens stier. Bilder fra Akerselven. Schibsted forlag. 1996
• Brantenberg, Tor. Byboligen. På vei mot en ny ny boligform. Norsk Arkitekturforlag. 1997.
• Furre, Berge. Norges historie. b. 1 og b. 2. 1978 Vårt hundreår. Norsk historie 1905- 1990. Samlaget. 1991.
• Arkitektur i Oslo. Langsrud, Ann- Mari og Otterdahl-Jensen, Marianne. OBOS.
• Muri, Beate. Oslo- før bilene fylte våre gater. Schibsted forlag. 2002.
• Nye hjem. Boligmiljøer i mellomkrigstiden. Bing, Morten, red.
• Kjelstadli, Knut. Oslo bys historie. Den delte byen. b. 4. Cappelens forlag 1990.
• Kulturminner langs Akerselva. Byantikvaren i Oslo. 1990.
• Bruun, Ole Daniel. Arkitektur i Oslo. En veiviser i til byens bygningsmiljø. Kunnskapsforlaget. 1999.
• Maurstad, Mari. De gode, gamle barnelekene. Lunde forlag. 1998
• Rivertz, Kr. Bolignød - Bolipolitikk - Boligkultur. Tilegnet Socialministeren. Jacob Dybwads forlag. Oslo: 1934
• Thorshaug idrettsforening. Gjennem 40 år. Red. Wiborg, Nils Andreas, Pettersen, Sigurd og Lie, Sverre. Oslo. 1949
• Skeid. 50- års jubileum. 1915- 1965.
• Historie og hverdagsliv. Borettslaget Torshov, kvartal XVI