 Åkle i 3-skafts krokbragd, Vest-Telemark. Vevd etter et teppe fra 1800-tallet. Vever og fotograf er Johanna Smeland, 1987. er et mønstret, vevd teppe. Ordet åkle kommer av det norrøne áklæði og betyr sengeteppe, og ordet er funnet i bruk i norske kilder fra 1300-tallet.
Kilder viser at åklær i hvertfall har vært i bruk i Norge siden middelalderen.
Betegnelsen åkle blir brukt om vevde tepper brukt til å legge over sengene. Åklær ble vevd i ulike teknikker som rutevev, krokbragd, skillbragd osv. Les mer …
 Foto: Ukjent opphavsperson, 1949. har vært knyttet til mange typer bedrifter, institusjoner, organisasjoner og privatpersoner opp gjennom århundrene. Fram til slutten av 1800-tallet var det ofte snakk om kortvarige og uformelle kurs og tilbud. I tillegg har det dels vært brukt ulike begreper om samme type utdanning i ulike perioder, dels samme begrep om ulike typer utdanninger. Dette gjør det utfordrende å prøve å kartlegge feltet.
I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler. Les mer …
 Detalj av rokk av hedemarkstype Foto: Kai T. Hansen, 2009 fant sted i Paulsberg i Gjøvik mellom 1980 og 1993.
Paul Paulsberg lagde seg et snekkerverksted med dreiebenk i Paulsberg under krigen. Etter at han ble pensjonist, tok han opp igjen trearbeidet og begynte å dreie. Dreiebenken var den samme gamle som hadde stått ute i flere tiår og blitt medtatt. Den ble restaurert og utstyrt med en vaskemaskinmotor. Flere av de andre redskapene var også selvkonstruert. Verkstedet ble det gamle sauefjøset.
Den største produksjonen ble rokker som han utformet etter den typen som han kjente fra distriktet, hovedsaklig to typer; en fra Vardalområdet og en han benevnte som Hedemarkstype. Fra 1980 til 1993 laget han cirka 63 rokker og reparerte en del. Les mer …
 Olivia Dalen, Hol i Hallingdal, viser hvordan et mangletre ble brukt. Foto: Bergliot Sinding, 1962. eller manglebrett er et redskap som i det gamle bondesamfunnet ble brukt til å glatte lintøy. Man rullet det fuktige lintøyet stramt rundt en rund og glatt stokk, og gned det med mangletreet. De er kjent i Norge fra 1600-tallet, og kom først til byene. Mangletreet gikk etterhvert ut av bruk da klesruller (opprinnelig «manglekasser») og strykejern ble vanlige i løpet av 1800-tallet.
Mangletrær er som regel laget av tre, dekorert med treskurd. Noen er også rosemalt, noe som ble skikk fra andre halvdel av 1700-tallet. Ifølge Noss har visstnok de eldste trærne ikke håndtak. Senere ble det vanlig med bøylehåndtak, noen få med utskårede figurer. På 1700-tallet ble det vanlig at håndtaket fikk form av en hest, men også andre dyr kunne bli brukt. Les mer …
 «Søljer» bundet av tæger. Vest-Telemark ca 1975. Tågarbeid er et bindingsarbeid og en utbredt håndverksteknikk både i Norge og i andre land.
I Norge er nesten all kurvbinding utført med tæger av kløvde bjerkerøtter. Det er mulig å bruke røtter av gran, furu, einer eller or, men disse er ikke så smidige som bjerk. Enkelte landsdeler kan ha sine særtrekk og teknikker.
Bjerkerøttene finner en lettest i gamle torvmyrer, men kan også finnes i sandbanker ved sjøkanten, i sagflishauger og lignende. Innsamlingen av røttene foregår helst tidlig på våren når barken svår lett av, men de kan sankes helt til frosten kommer. De sterkeste tegene sankes på ettersommeren og høsten. Røttene må barkes, renses og oftest( splittes) kløves. Tægene kløves fra den tykkeste enden og frametter. Det er en fordel at røttene er så lange som mulig. Les mer … | 
