Forside:Husflid

Om Husflid
Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid.
Foto: Olve Utne (2013)

Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.

Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag.   Les mer ...

 
Smakebiter
Signe Tveiten på kursutstillinga 1981.
Foto: Vest-Telemark Blad (1981)
Signe Tveiten (fødd 1906 i Fyresdal, død same staden i 1995) vart fødd på Trudvang i Folkestadbyen i Fyresdal kommune. Signe har sers tydeleg markera seg som tradisjonsformidlar innan vev, både pedagogisk og praktisk. Ho gjekk på Statens kvinnelige industriskole i Oslo i 1920 åra og fekk arbeid og praksis i Husfliden.   Les mer …

Dyrskuplassen ved 50-års jubileet for Dyrsku'n i Seljord i 1916.
Foto: Ukjend/Vest-Telemark Museum
Dyrsku'n i Seljord eller Seljordutstillinga Dyrsku'n er ei årleg landbruksmesse som blir arrangert over tre dagar den andre helga i september på Dyrskuplassen i Seljord i Telemark. Dyrsku'n vert arrangert og drifta av Dyrsku'n Arrangement AS som eigast av stiftinga Seljordutstillinga Dyrskun, der Seljord kommune og Telemark Landbruksselskap er stiftarane.Dyrsku'n hadde sine røtar i fesjåa som vart avvikla på ein rekkje stader i heile Vest-Telemark på 1850-tallet. Fesjåa hang saman med fedriftene som gjekk frå Setesdalen og austover. I Telemark var statsagronom Johan Lindeqvist som tok initiativ til fesjåa. Han hadde reist rundt i fylket for å undersøke korleis det stod til i husdyrbruket, og fann at det stod dårleg til. Han ville setje fokus på fôring, reinhald og avl. På fesjåa møtte bøndane fram for å handle og selje dyr, og dette var eit ypperleg høve til kunnskapsformidling. Det var ikkje uvanleg at 4-500 dyr var for sal under fesjåa.   Les mer …

Detalj av rokk av hedemarkstype
Foto: Kai T. Hansen, 2009
Paul Paulsbergs rokkeproduksjon fant sted i Paulsberg i Gjøvik mellom 1980 og 1993.

Paul Paulsberg lagde seg et snekkerverksted med dreiebenk i Paulsberg under krigen. Etter at han ble pensjonist, tok han opp igjen trearbeidet og begynte å dreie. Dreiebenken var den samme gamle som hadde stått ute i flere tiår og blitt medtatt. Den ble restaurert og utstyrt med en vaskemaskinmotor. Flere av de andre redskapene var også selvkonstruert. Verkstedet ble det gamle sauefjøset.

Den største produksjonen ble rokker som han utformet etter den typen som han kjente fra distriktet, hovedsaklig to typer; en fra Vardalområdet og en han benevnte som Hedemarkstype. Fra 1980 til 1993 laget han cirka 63 rokker og reparerte en del.   Les mer …

Olivia Dalen, Hol i Hallingdal, viser hvordan et mangletre ble brukt.
Foto: Bergliot Sinding, 1962.
Mangletre eller manglebrett er et redskap som i det gamle bondesamfunnet ble brukt til å glatte lintøy. Man rullet det fuktige lintøyet stramt rundt en rund og glatt stokk, og gned det med mangletreet. De er kjent i Norge fra 1600-tallet, og kom først til byene. Mangletreet gikk etterhvert ut av bruk da klesruller (opprinnelig «manglekasser») og strykejern ble vanlige i løpet av 1800-tallet. Mangletrær er som regel laget av tre, dekorert med treskurd. Noen er også rosemalt, noe som ble skikk fra andre halvdel av 1700-tallet. Ifølge Noss har visstnok de eldste trærne ikke håndtak. Senere ble det vanlig med bøylehåndtak, noen få med utskårede figurer. På 1700-tallet ble det vanlig at håndtaket fikk form av en hest, men også andre dyr kunne bli brukt.   Les mer …

Ulike sortar ullvottar, TustnaNordmøre.
Foto: Olve Utne
Vottar (nynorsk) eller votter (bokmål) er poseliknande klesplagg som blir trekt over hendene for å halde dei varme i kaldt vêr. Spedbarnsvottar har oftast enkel poseform, medan vanlige vottar tradisjonelt oftast har separat tommel. Det finst òg variantar med separat peikefinger, som er praktisk for den som skal bruke gevær; og fingervottar som har separate rom til alle fingrane. Fingervottane blir ofte kalla vantar (bokmål vanter). Vottane er oftast strikka av ullgarn, og dei er ofte tova for å isolere betre og vera meir vindtette. Det finst ulike typar vottar for ulik bruk, inkludert sjøvottar (bladvottar) og skivottar. Kjente vottevariantar inkluderer ellers selbuvottar frå Selbu i Sør-Trøndelag, skaitevottar frå Arjeplog/Jokkmokk i Norrbottens län, lovikkavottar frå Lovikka i Pajala kommun i Norrbottens län og austsamiske vottar.   Les mer …

Sofie Borchgrevink
Foto: (ukjent)
Sofie Augusta Pauline Borchgrevink (født Klouman 26. september 1846, død 5. desember 1911) var en av de seks første kvinnene som ble valgt inn i bystyret i Kristiania. Alle seks ble valgt ved kommunestyrevalget i 1901, det første valget kvinner hadde kommunal stemmerett og hvor det var adgang til å velge kvinner til medlemmer av bystyret. Borchgrevink representerte Høire og satt i bystyret fra 1902-1905. Hun var pedagog, utdannet som lærer i 1878. Fra 1888 til sin død i 1911 var hun bestyrer av Kristiania kvinnelige industriskole, og fra 1898 var hun også bestyrer for Den Norske Husflidsforening.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Husflid
 
Andre artikler