Forside:Husflid

Om Husflid Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid. Foto: Olve Utne (2013) Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830. Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag.   Les mer ...   Smakebiter Signe Tveiten på kursutstillinga 1981. Foto: Vest-Telemark Blad (1981) Signe Tveiten (fødd 1906 i Fyresdal, død same staden i 1995) vart fødd på Trudvang i Folkestadbyen i Fyresdal kommune. Signe har sers tydeleg markera seg som tradisjonsformidlar innan vev, både pedagogisk og praktisk. Ho gjekk på Statens kvinnelige industriskole i Oslo i 1920 åra og fekk arbeid og praksis i Husfliden.   Les mer … Denne rokken er truleg produsert av Tragetonane. Fotograf: Ukjend, 1915-20. Eigar: Hol Bygdearkiv. Mellom dei fyrste som ser ut til å ha hatt rokkemaking som hovudvirke i Hol, var Svein Nilson (1776-1836) frå søre Trageton i Kvisla. Han vart kalla "svarvaren", og garden han busette seg på (Nystølen, 44/2) fekk namnet Svarvarøyne. Andre holingar som truleg verka som rokkemakarar utover på 1800-talet, var Hermann Knutson Sveingard (f. 1825) og Tomas Torsteinson Røo (f. 1827). Reinton nemner også Herleik og sonen Ola frå søre Årset, Kvisla, i bygdesoga .   Les mer … Pitesamisk kvinnekofte (t.v.) og mannskofte (t.h.) ved Dållågádden i Beiarn kommune. Foto: Olve Utne (2017) Den pitesamiske drakttradisjonen hører, som pitesamisk kultur generelt, heime i området kring Saltfjellet og Sør-Salten så vel som i store deler av Pite lappmark i Svensk Lappland. I likheit med ume- og sørsamisk drakttradisjon så vel som deler av lulesamisk drakttradisjon, har den pitesamiske kofta oftast djup v-hals. Det mest kjennspake trekket elles i den pitesamiske drakta som er vanlig i dag er den fleirfarga borden, ofte med sikksakkmønster, langs splitten frampå kofta og ved enden av erma. På eldre kofter er borden gjerne smal, mens han kan vere svært brei på nyare kofter.   Les mer … Grenevev med grene. Foto: Olve Utne (2011) Ei grene, òg skrive græne eller græna, er ein type grov og tettvevd ulltekstil som tradisjonelt blir vevd på grenevev (oppstadvev) blant ulike samiske grupper — i nyare tid særlig sjøsamar og skoltesamar. Grenene blir tradisjonelt brukt som sengklede, veggheng (åkle) eller som matter — og i tidligare tider som vinter-teltduk til lavvoar og kåter så vel som til dekke i pulkar.   Les mer … Olivia Dalen, Hol i Hallingdal, viser hvordan et mangletre ble brukt. Foto: Bergliot Sinding, 1962. Mangletre eller manglebrett er et redskap som i det gamle bondesamfunnet ble brukt til å glatte lintøy. Man rullet det fuktige lintøyet stramt rundt en rund og glatt stokk, og gned det med mangletreet. De er kjent i Norge fra 1600-tallet, og kom først til byene. Mangletreet gikk etterhvert ut av bruk da klesruller (opprinnelig «manglekasser») og strykejern ble vanlige i løpet av 1800-tallet. Mangletrær er som regel laget av tre, dekorert med treskurd. Noen er også rosemalt, noe som ble skikk fra andre halvdel av 1700-tallet. Ifølge Noss har visstnok de eldste trærne ikke håndtak. Senere ble det vanlig med bøylehåndtak, noen få med utskårede figurer. På 1700-tallet ble det vanlig at håndtaket fikk form av en hest, men også andre dyr kunne bli brukt.   Les mer … Ulike sortar ullvottar, Tustna på Nordmøre. Foto: Olve Utne Vottar (nynorsk) eller votter (bokmål) er poseliknande klesplagg som blir trekt over hendene for å halde dei varme i kaldt vêr. Spedbarnsvottar har oftast enkel poseform, medan vanlige vottar tradisjonelt oftast har separat tommel. Det finst òg variantar med separat peikefinger, som er praktisk for den som skal bruke gevær; og fingervottar som har separate rom til alle fingrane. Fingervottane blir ofte kalla vantar (bokmål vanter). Vottane er oftast strikka av ullgarn, og dei er ofte tova for å isolere betre og vera meir vindtette. Det finst ulike typar vottar for ulik bruk, inkludert sjøvottar (bladvottar) og skivottar. Kjente vottevariantar inkluderer ellers selbuvottar frå Selbu i Sør-Trøndelag, skaitevottar frå Arjeplog/Jokkmokk i Norrbottens län, lovikkavottar frå Lovikka i Pajala kommun i Norrbottens län og austsamiske vottar.   Les mer …		Se også Arbeidsoppgaver Bibliografi for husflid og kunsthandverk Norges Husflidslags rødlisteprosjekter Husflids- og håndgjerningsutdanning   Kategorier for Husflid Husflid Husflidslag Arbeidsoppgaver   Andre artikler Østre Toten husflidsskole for smågutter Romeriksbunader Vestfold Husflidlags mannsbunad Nordlandsbunad Norsk institutt for bunad og folkedrakt Svarthuve Vestfold Husflidslag Gudrun Dahlberg Hulda Garborg Follobunaden Aust-Agder Husflidslag Norges Husflidslags rødlisteprosjekter Dyrsku'n i Seljord Tinntrådbroderi Anne Hørte Hellstrøm Statens lærerhøgskole i forming, Blaker Anna Flatin Montering av bunad Åkle Buskerud husflidsskule Husflidslag i Nordland Amtsutstillingen i Grimstad 1898 Lørenskog Husflidslag Gjerstad husflidslag Larvik Husflidslag Andørja husflidslag Beitstad husflidslag Eidsvoll husflidslag Lørenskog Quilteklubb Lørenskog Knivklubb