| Om Husflid
|
 Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid. Foto: Olve Utne (2013) Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.
Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
Telemark Husflidssentral blei skipa i 1930 etter opptak frå Telemark Husflid- og Husindustrilag. Forretninga låg i Liegata 2 i Skien.
 Varer produsert for Telemark Husflidssentral. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.
Telemark Husflidssentral blei oppretta for å skaffe avsetning for husflidvarer og på den måte fremje husflidarbeidet. Stat og fylke gav 5.000 kr i tilskot til forretninga, og einskilde kommunar i Telemark lova forskotsbetaling til produsentar for sentralen. Forskotsgarantien varierte frå 100 kr til 2.000 kr frå kvar kommune, til saman 10.000-11.000 kr. I tillegg gav Telemark Landbruksselskap eit tilskot på 500 kr. Det var ei føresetnad at ein skulle skaffe godt og ekte husflidarbeid til ein rimeleg pris. Les mer …
 Denne rokken er truleg produsert av Tragetonane. Fotograf: Ukjend, 1915-20. Eigar: Hol Bygdearkiv. Mellom dei fyrste som ser ut til å ha hatt rokkemaking som hovudvirke i Hol, var Svein Nilson (1776-1836) frå søre Trageton i Kvisla. Han vart kalla "svarvaren", og garden han busette seg på (Nystølen, 44/2) fekk namnet Svarvarøyne. Andre holingar som truleg verka som rokkemakarar utover på 1800-talet, var Hermann Knutson Sveingard (f. 1825) og Tomas Torsteinson Røo (f. 1827). Reinton nemner også Herleik og sonen Ola frå søre Årset, Kvisla, i bygdesoga
. Les mer …
Smettvevteknikken er ein gamal vevteknikk som held på å verte borte ettersom det er så få som praktiserar han no. Fjærland i Sogn var kanskje den plassen som i ei periode vov mest smettvev. Anne Britt Lotsberg (opprinneleg frå Fjærland) er ein av dei få som held tradisjonen oppe. Bortsett frå omreisande vevarar (Flamsvevinga) og i laugssystemet har veving stort sett vore kvinnene sitt arbeid. Det var særleg naudsynt attende i det sjølvforsynte bondesamfunnet å skaffe seg det meste sjølv. Og det var kvinnene som var ansvarlege for tekstilane.
Etter kvart som ein kunne få det ein trong utanfrå, vart bruken av til dømes dei vovne gjenstandane endra. Slik var det med åkle som hadde vore nyttige som sengjeteppe og som «isolasjon» på veggen – no vart dei nytta meir til «pynt». Det synte seg at i Sogn greidde dei ein periode å få i stand ei ganske stor næring innan åkleveving. Det var i Fjærland (og til dels Jølster og Balestrand) dette fann stad. Les mer …
 Snippeteppe vevd på 50-tallet av Ågot Sletten. Foto: Heidi Thöni Sletten er ein vevtradisjon i Gjerstad (Aust-Agder) og nærliggande distrikt. Teppene er vevd med filler i to-skaft med smett. Som ein fusjon mellom åkletradisjonen og filleryer. Mønstertradisjonen er lik åkleet, med geometriske formar. Mønsteret består ofte av parallellogram, noko som truleg også har gjeve teppene namnet («snipp» som i sirupssnipp). Teppene var anvendelige tekstiler, og har vært nytta både på golv, vegger og oppå sengehalmen. Les mer …
 Detalj av rokk av hedemarkstype Foto: Kai T. Hansen, 2009 fant sted i Paulsberg i Gjøvik mellom 1980 og 1993.
Paul Paulsberg lagde seg et snekkerverksted med dreiebenk i Paulsberg under krigen. Etter at han ble pensjonist, tok han opp igjen trearbeidet og begynte å dreie. Dreiebenken var den samme gamle som hadde stått ute i flere tiår og blitt medtatt. Den ble restaurert og utstyrt med en vaskemaskinmotor. Flere av de andre redskapene var også selvkonstruert. Verkstedet ble det gamle sauefjøset.
Den største produksjonen ble rokker som han utformet etter den typen som han kjente fra distriktet, hovedsaklig to typer; en fra Vardalområdet og en han benevnte som Hedemarkstype. Fra 1980 til 1993 laget han cirka 63 rokker og reparerte en del. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husflid
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
