| Om Husflid
|
 Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid. Foto: Olve Utne (2013) Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.
Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
<onlyinclude>  Kvinne i hallingstakk spinner ved rokk, antakelig produsert av Tragetonane, Hol kommune. Foto: Hol Bygdearkiv / Digitalt museum er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1972 med tittel Fra spinnemateriale til tråd. Utsendar var Marta Hoffmann.</onlyinclude
Introduksjon til spørjelista
Karding og spinning er for det meste slutt i hjemmene i vår tid, men det er likevel mange som husker en del fra sin barndom eller fra siste krig, da det ble tatt opp igjen flere steder.
Vi ber om at De skal fortelle så meget De vet om dette emnet, selv om det ikke er spurt direkte om det. Vi vil også gjerne at De skal opplyse om det De meddeler er fra egen erfaring, fra eldre menneskers fortelling, fra husflidsskoler eller fra lesning.
Vi er takknemlige om kilden kan oppgis.
Brukt i publikasjonar
Sjå også
Eksterne lenker
 Sauland bygdekvinnelag stilte opp til forklefotografering. Mange av forkleda som er omtala i artikkelen ser vi her. Modellane er frå venstre: Aslaug Mosebø, Bjørg Aamaas, Elsa Slaattun, Liv Tinnes Mork og Ragnhild Bekkhus. Foto: Leif Skoje / Hjartdal historielag Det ser ut til at forkledet har hørt med til kvinnekleda langt tilbake i tida. Få klesplagg er laga av så mange ulike materialer og fargar, og har så mange forskjellige utformingar, som forkledet. Sjølve hensikten med forkledet var at det skulle verne kleda, men er og var også bruka som pynt, f.eks. forkledet til bunadene våre.
Forkledet har vore bruka både i kvardag og fest. Hadde forkleda kunne fortalt om alt dei hadde vore med på, ville det blitt utallige historiar. Forkleda eg skriv om er del av ei samling på over 50 som eg har tatt vare på. Dei er velbruka av mor, født i 1901, av svigermor født i 1901, og av to tanter til mannen min, født i 1885 og 1889. Les mer …
 Foto: Ukjent opphavsperson, 1949. har vært knyttet til mange typer bedrifter, institusjoner, organisasjoner og privatpersoner opp gjennom århundrene. Fram til slutten av 1800-tallet var det ofte snakk om kortvarige og uformelle kurs og tilbud. I tillegg har det dels vært brukt ulike begreper om samme type utdanning i ulike perioder, dels samme begrep om ulike typer utdanninger. Dette gjør det utfordrende å prøve å kartlegge feltet.
I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler. Les mer …
Smettvevteknikken er ein gamal vevteknikk som held på å verte borte ettersom det er så få som praktiserar han no. Fjærland i Sogn var kanskje den plassen som i ei periode vov mest smettvev. Anne Britt Lotsberg (opprinneleg frå Fjærland) er ein av dei få som held tradisjonen oppe. Bortsett frå omreisande vevarar (Flamsvevinga) og i laugssystemet har veving stort sett vore kvinnene sitt arbeid. Det var særleg naudsynt attende i det sjølvforsynte bondesamfunnet å skaffe seg det meste sjølv. Og det var kvinnene som var ansvarlege for tekstilane.
Etter kvart som ein kunne få det ein trong utanfrå, vart bruken av til dømes dei vovne gjenstandane endra. Slik var det med åkle som hadde vore nyttige som sengjeteppe og som «isolasjon» på veggen – no vart dei nytta meir til «pynt». Det synte seg at i Sogn greidde dei ein periode å få i stand ei ganske stor næring innan åkleveving. Det var i Fjærland (og til dels Jølster og Balestrand) dette fann stad. Les mer …
 «Søljer» bundet av tæger. Vest-Telemark ca 1975. Tågarbeid er et bindingsarbeid og en utbredt håndverksteknikk både i Norge og i andre land.
I Norge er nesten all kurvbinding utført med tæger av kløvde bjerkerøtter. Det er mulig å bruke røtter av gran, furu, einer eller or, men disse er ikke så smidige som bjerk. Enkelte landsdeler kan ha sine særtrekk og teknikker.
Bjerkerøttene finner en lettest i gamle torvmyrer, men kan også finnes i sandbanker ved sjøkanten, i sagflishauger og lignende. Innsamlingen av røttene foregår helst tidlig på våren når barken svår lett av, men de kan sankes helt til frosten kommer. De sterkeste tegene sankes på ettersommeren og høsten. Røttene må barkes, renses og oftest( splittes) kløves. Tægene kløves fra den tykkeste enden og frametter. Det er en fordel at røttene er så lange som mulig. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husflid
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
