Leksikon:Prest: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: Prest, (gr. presbyteros, ‘eldste’), person som forvalter sakramentene og utlegger læren. P. innehar i teologisk forstand et eget p.embete i kraft av å være kirkelig innviet (ordinert...)
 
Ingen redigeringsforklaring
 
(20 mellomliggende versjoner av 6 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
Prest, (gr. presbyteros, ‘eldste’), person som forvalter sakramentene og utlegger læren. P. innehar i teologisk forstand et eget p.embete i kraft av å være kirkelig innviet (ordinert) og utnevnt til en bestemt p.stilling (kall).  
:''Se også [[Prest]] i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.''


I middelalderen fantes enkelte minstekrav til hvem som kunne bli p.; han skulle f.eks. være uten kroppslig lyte, ikke født utenfor ekteskap og leve ugift (sølibat). Det siste krav ble i praksis ikke gjennomført i Norge. Vordende p. fikk fra 1100-tallet opplæring ved domkirkene, men noen kunne også ha studieopphold i utlandet bak seg. P. skulle kunne lese og synge messen, ha kjennskap til latin og vel kunne lese fra skrevne prekener (homilier). Vielse av p. ble utført av biskopen i stiftets domkirke og ga grunnlag for p.tjeneste. P.vielse (ordinasjon) var et eget sakrament (s.d.) som ga p. en uutslettelig guddommelig nåde og skikkethet (character indelebilis) til å forvalte de øvrige sakramentene (s.d., konfirmasjon dog forbeholdt biskopen), utføre messen (se guds­tjeneste) og frambære messeofferet (se nattverd), motta skriftemål og gi syndsforlatelse (absolusjon). P. ble dermed stående som formidler mellom Gud og mennesker. P. skulle ikke bære våpen, mens vold mot p. skulle straffes strengt.
'''Prest''', ([[gresk]] ''presbyteros'', ‘eldste’), person som forvalter sakramentene og utlegger læren. Prest innehar i teologisk forstand et eget presteembete i kraft av å være kirkelig innviet (ordinert) og utnevnt til en bestemt prestestilling (kall).  
Man skjelnet mellom to hovedtyper p., sekulær-p. og regulær-p. Seku­lær-p. tilhørte ikke noen munkeorden, og hadde gjerne sin tjeneste i et geografisk distrikt (se prestegjeld) eller i en bestemt kirke. Regulær-p. tilhørte en munkeorden og hadde gjerne sin base i et kloster, men kunne også virke i alle deler av samfunnet. Mellom disse to typene p. var det, tross forsøk på å regulere forholdene, stadig konflikter om kompetanse, status og oppdrag. P.s lønnsgrunnlag (gjerne felles betegnet som p.s beneficium) besto av bruksrett til p.gården (s.d.), jorddrottrettigheter av mensalgodset  (s.d.), 1/4 av tienden, jura stolae (se aksidenser) og offergaver.


Den lutherske reformasjon avviste at ordinasjon av p. var et eget sakrament, og la vekt på at p.s viktigste oppgaver var utdeling av sakramentene (dåp og nattverd) og forkynnelse av Guds ord. Idealet ble også at p. skulle være gift og ha familie. I den lutherske tradisjon finnes to hovedlinjer i forståelsen av p.s stilling og fullmakt: Man tenker seg enten at p. gjennom ordinasjonen har en egen fullmakt fra Gud selv (høykirkelig syn) eller at p.s fullmakt er utledet av de retter og plikter alle døpte har (det allmenne p.dømme; lavkirkelig syn). Det lavkirkelige syn har støtte i de tidlige faser av den lutherske reformasjon, og ble det dominerende i løpet av 1800-tallet i forbindelse med at legmannsbevegelsen (s.d.) fikk fotfeste i Den norske Kirke. Det høykirkelige syn dominerte i kirkerett og liturgi helt fram til 1800-tallet. Luthersk p.ordinasjon ble utført av superintendenten/biskopen i stiftsbyen, mens prosten framstilte den nye p. for hans menighet (Kirkeordinansen 1539). P. var inntil 1887 underlagt egen jurisdiksjon (se kirkelig jurisdiksjon).
I middelalderen fantes enkelte minstekrav til hvem som kunne bli prest; han skulle for eksempel være uten kroppslig lyte, ikke født utenfor ekteskap og leve ugift (sølibat). Det siste krav ble i praksis ikke gjennomført i Norge. Vordende prester fikk fra 1100-tallet opplæring ved domkirkene, men noen kunne også ha studieopphold i utlandet bak seg. Presten skulle kunne lese og synge messen, ha kjennskap til latin og vel kunne lese fra skrevne prekener (homilier). Vielse av prester ble utført av biskopen i stiftets domkirke og ga grunnlag for prestetjeneste. Prestvielse (ordinasjon) var et eget ''[[Leksikon:sakrament|sakrament]]'' (s.d.) som ga prest en uutslettelig guddommelig nåde og skikkethet (''character indelebilis'') til å forvalte de øvrige sakramentene (s.d., ''[[Leksikon:konfirmasjon|konfirmasjon]]'' dog forbeholdt biskopen), utføre messen (se ''[[Leksikon:Gudstjeneste|Gudstjeneste]]'') og frambære messeofferet (se ''[[Leksikon:nattverd|nattverd]]''), motta skriftemål og gi syndsforlatelse (absolusjon). Prest ble dermed stående som formidler mellom Gud og mennesker. Prest skulle ikke bære våpen, mens vold mot prest skulle straffes strengt.


Ansettelse av prest skjedde iflg. reglene før 1660 ved at et utvalg av sogneallmuen (i kjøp­stedene borgermester og råd) i samråd med pros­ten skulle velge en egnet kandidat, som skulle prøves av biskopen, stadfestes av lensmannen kongens vegne (se kollats og kallsrett) og avlegge troskapsed til majesteten (se edsprotokoll). Til
Man skjelnet mellom to hovedtyper prest, ''sekulær-prest'' og ''regulær-prest''. Seku­lær-prest tilhørte ikke noen munkeorden, og hadde gjerne sin tjeneste i et geografisk distrikt (se ''[[Leksikon:prestegjeld|prestegjeld]]'') eller i en bestemt kirke. Regulær-prest tilhørte en [[munkeordener|munkeorden]] og hadde gjerne sin base i et kloster, men kunne også virke i alle deler av samfunnet. Mellom disse to typene prest var det, tross forsøk å regulere forholdene, stadig konflikter om kompetanse, status og oppdrag. Prests lønnsgrunnlag (gjerne felles betegnet som prestens beneficium) besto av bruksrett til ''[[Leksikon:prestegård|prestegård]]en'' (s.d.), jorddrottrettigheter av ''[[Leksikon:Prestebordsgods|mensalgodset]]'' (s.d.), 1/4 av tienden, ''jura stolae'' (se ''[[Leksikon:aksidenser|aksidenser]]'') og offergaver.
enkelte p.kall hadde adelige setegårdseiere kallsrett (patronatsrett, jus vocandi). Etter 1660 ble alle p. utnevnt av kongen. Reformasjonen inn­førte ingen krav om formell utdannelse, men Kirke­ordinansen 1539 og senere bestemmelser krevde at biskopen eksaminerte kandidaten i teologiske kunnskaper (bispeeksamen med attestas). Forordn. 27/3 1629 innførte krav om teologisk universitetseksamen. C.5. no. lov (2-2-1) krevde også en prøvepreken (dimisspreken) og forordn. 5/10 1792 en kateketisk prøve.  


Til p.s moralske standard har alltid strenge krav blitt stilt. Han skulle, før han kunne betjene et embete, ha godt ord på seg og ikke ha begått usømmelige handlinger. Forordn. 27/3 1629 skjerpet kravene til prestenes moral, og presiserte at de skulle være gode eksempler på alle livets områder. P. skulle dessuten avholde seg fra kjøpmannskap. Krav til sedelighet gjentas i C.5. no. lov (2-2-1ff) og i en rekke senere bestemmelser.  
Den lutherske reformasjon avviste at ordinasjon av prester var et eget sakrament, og la vekt på at prestens viktigste oppgaver var utdeling av sakramentene (dåp og nattverd) og forkynnelse av Guds ord. Idealet ble også at presten skulle være gift og ha familie. I den lutherske tradisjon finnes to hovedlinjer i forståelsen av prestens stilling og fullmakt: Man tenker seg enten at presten gjennom ordinasjonen har en egen fullmakt fra Gud selv (høykirkelig syn) eller at prestens fullmakt er utledet av de retter og plikter alle døpte har (det allmenne prestedømme; lavkirkelig syn). Det lavkirkelige syn har støtte i de tidlige faser av den lutherske reformasjon, og ble det dominerende i løpet av 1800-tallet i forbindelse med at ''[[Leksikon:legmannsbevegelse|legmannsbevegelsen]]'' (s.d.) fikk fotfeste i Den norske Kirke. Det høykirkelige syn dominerte i kirkerett og liturgi helt fram til 1800-tallet. Luthersk presteordinasjon ble utført av superintendenten/biskopen i stiftsbyen, mens prosten framstilte den nye presten for hans menighet (Kirkeordinansen 1539). Presten var inntil 1887 underlagt egen jurisdiksjon (se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon|kirkelig jurisdiksjon]]'').


P.s embetsplikter omfattet både kirkelige og verdslige oppgaver. Etter reformasjonen ble hovedvekten lagt offentlig preken og sakramentforvaltning (dåp og nattverd, herunder sognebud). På disse områder ble kravene til p.s ferdighet og utøvelse stilt særlig strengt. I tillegg kom ansvar for innledelse av barselkvinner (introduksjon), konfirmasjon (etter 1736), begravelse (i det minste jordpåkastelse), trolovelse og vielse, skriftemål (privat og offentlig), sjelesorg, katekisering og religiøs opplæring. P. sto ikke helt alene; fra 1629 hadde p. egne lege medhjelpere (s.d.).
Ansettelse av prest skjedde ifølge reglene reglene før [[1660]] ved at et utvalg av sogneallmuen (i kjøp­stedene borgermester og råd) i samråd med pros­ten skulle velge en egnet kandidat, som skulle prøves av biskopen, stadfestes av lensmannen kongens vegne (se ''[[Leksikon:kollats|kollats]]'' og ''[[Leksikon:kallsrett|kallsrett]]'') og avlegge troskapsed til majesteten (se ''[[Leksikon:edsprotokoll|edsprotokoll]]''). Til enkelte prestekall hadde adelige ''[[Leksikon:setegård|setegård]]seiere'' kallsrett (patronatsrett, jus vocandi). Etter 1660 ble alle prester utnevnt av kongen. Reformasjonen inn­førte ingen krav om formell utdannelse, men [[Kirke­ordinansen 1539]] og senere bestemmelser krevde at biskopen eksaminerte kandidaten i teologiske kunnskaper (bispeeksamen med attestas). Forordn. 27/3 1629 innførte krav om teologisk universitetseksamen. [[C.5. no. lov]] (2-2-1) krevde også en prøvepreken (dimisspreken) og forordn. 5/10 1792 en kateketisk prøve.  


Den nære forbindelse mellom den ene siden kirkens oppgaver og på den andre skole­vesen og fattigvesen gjorde at p. helt fram til 1800-tallet også hadde betydelige instruksjons- og tilsynsoppgaver disse områder (se skolekommisjon, fattigkommisjon, sognekommisjon). Særlig fra 1700-tallet av ble p. pålagt å rapportere om demografiske forhold (befolkningsvekst, dødfødsler m.m.) med utgangspunkt i kirkebokføringen, som også dannet utgangspunkt for ulike typer sivil­registrering, manntallsføring, militær utskrivning og – etter 1814 – valggjennomføring på landet.
Til prestens moralske standard har alltid strenge krav blitt stilt. Han skulle, før han kunne betjene et embete, ha godt ord seg og ikke ha begått usømmelige handlinger. Forordn. 27/3 1629 skjerpet kravene til prestenes moral, og presiserte at de skulle være gode eksempler alle livets områder. Presten skulle dessuten avholde seg fra kjøpmannskap. Krav til sedelighet gjentas i C.5. no. lov (2-2-1ff) og i en rekke senere bestemmelser.  


P. var også pålagt tilsyn med hygiene og helsestell. Helt siden kirkeordinansen 1539 hadde han et spesielt ansvar for opplæring og kontroll i forhold til gravide, jordmødre og dødfødte. Omkring 1800 fikk p. dessuten sentrale oppgaver i forhold til koppevaksinasjon og sunnhetsinspeksjon. En rekke p. – og p.koner – hadde også medisinske kunnskaper, og kunne praktisere som uautoriserte leger. Generelt førte politiske og juridiske end­ringer i løpet av 1800-tallet til at p.s oppgaver på det sivile område ble stadig mer begrenset og overlatt til andre grupper embetsmenn og politisk valgte representanter.
Prestens embetsplikter omfattet både kirkelige og verdslige oppgaver. Etter reformasjonen ble hovedvekten lagt på offentlig preken og sakramentforvaltning (dåp og nattverd, herunder sognebud). På disse områder ble kravene til prests ferdighet og utøvelse stilt særlig strengt. I tillegg kom ansvar for [[innledelse]] av barselkvinner (introduksjon), konfirmasjon (etter 1736), begravelse (i det minste jordpåkastelse), trolovelse og vielse, skriftemål (privat og offentlig), sjelesorg, katekisering og religiøs opplæring. Presten sto ikke helt alene; fra 1629 hadde presten egne lege ''[[Leksikon:medhjelper|medhjelper]]e'' (s.d.).


Det fantes flere ulike kategorier p. Sogne-p. var hovedprest i hvert prestegjeld (s.d.), og hadde fulle geistlige retter og plikter i forhold til betjening, lønn og tilsyn. Sogne-p.s nærmeste overordnede var prosten, dernest biskopen. Spesielt større kall i kjøpstedene hadde egne kapellaner, med selvstendige arbeidsoppgaver, egen bolig, del i embetets inntekter, men var tjenestelig underordnet sogne-p. Hovedkravet var da også at alle kjøp­steder skulle ha minst to prester, men i forhold til sogne-p. ble alle andre p. i p.gjeldet regnet som adjungerte (hjelpe-p., «medtjenere»). Slike kapellaner ble etter hvert kalt residerende kapellaner (eller visepastorer, som også kunne betegne p. som betjente embeter som tillå enkelte bispe­stoler). I de største byene (Bergen, Kristiania) kunne man i hovedkirkene også skille mellom øverste og nederste kapellan, eller annen- og
Den nære forbindelse mellom på den ene siden kirkens oppgaver og på den andre skole­vesen og fattigvesen gjorde at presten helt fram til 1800-tallet også hadde betydelige instruksjons- og tilsynsoppgaver på disse områder (se ''[[Leksikon:skolekommisjon|skolekommisjon]]'', ''[[Leksikon:fattigkommisjon|fattigkommisjon]]'', ''[[Leksikon:sognekommisjon|sognekommisjon]]''). Særlig fra 1700-tallet av ble presten pålagt å rapportere om demografiske forhold (befolkningsvekst, dødfødsler m.m.) med utgangspunkt i ''[[Leksikon:kirkebok|kirkebok]]føringen'', som også dannet utgangspunkt for ulike typer sivil­registrering, manntallsføring, militær utskrivning og – etter 1814 – valggjennomføring på landet.
tredje-p., mens en aftensangs-p.(s.d.) tjenestegjorde ved aftensangen i enkelte av kjøpstedene, og var ofte i tillegg lærer. Sogne-p. kunne også for en tid kalle og selv lønne en kapellan som hjelp i embetsutøvelsen (personellkapellan, eller hus­kapellan, se nedenfor). I årene omkring 1800 kom p.stillingene i støpeskjeen. Hensynet til skole­vesenet gjorde at flere residerende kapellanier ble omgjort til stillinger for kateketer (s.d.) eller lønnen tillagt skolen. Andre typer p. hadde ikke status som sogne-p., fordi de ikke hadde et geografisk avgrenset tjenestedistrikt, men var likevel selvstendige p. med retter og plikter, f.eks. garnisons-, felt-, skips- og tukthus-p. (se disse), og for slike p. gjaldt ofte spesielle tjenestevilkår. Generelt må det sies at forholdene varierte til dels sterkt mellom kjøpstad-p. og lands-p.; det gjelder både tjenestevilkår, lønn og posisjon. Også en rekke lokalt bestemte forhold finnes.


P.s bolig betegnes oftest p.gård (s.d.), som inngikk som del av p.s lønn (fri bolig og avkastning av produksjonen). Andre lønnsinntekter kom fra avgifter av mensal- eller prestebordsgodset (s.d.), fra den tredjedel av tienden (s.d.) som tilkom p., dernest offer i kirken høytidene og ved kirkelige handlinger, aksidenser (s.d.) og prestepenger (i kjøpstedene). Dette medførte at p.lønnen varierte fra kall til kall («fete og mag­re kall»).
Presten var også pålagt tilsyn med hygiene og helsestell. Helt siden [[kirkeordinansen]] [[1539]] hadde han et spesielt ansvar for opplæring og kontroll i forhold til gravide, jordmødre og dødfødte. Omkring 1800 fikk presten dessuten sentrale oppgaver i forhold til koppevaksinasjon og sunnhetsinspeksjon. En rekke prester – og prestekoner – hadde også medisinske kunnskaper, og kunne praktisere som uautoriserte leger. Generelt førte politiske og juridiske end­ringer i løpet av 1800-tallet til at prestens oppgaver det sivile område ble stadig mer begrenset og overlatt til andre grupper embetsmenn og politisk valgte representanter.


Når p. først var ordinert og fikk p.kall, forble han som regel i et p.embete livet ut. Pensjonering var uvanlig, i stedet kunne p. selv velge eller bli pålagt å kalle og lønne en kapellan (personell­kapellan), som gjerne fikk bo i p.gården. Fra 1728 måtte også slike kapellaner ha kongelig kallsbrev og avlegge ed (forordn. 9/1). I tilfeller der p. hadde forsett seg alvorlig, kunne han fradømmes geistlig verdighet for en periode eller for alltid. Han ble da uten rett til å bære p.klær (s.d.). A.B.A.
Det fantes flere ulike kategorier prest. Sogne-presten var hovedprest i hvert ''[[Leksikon:prestegjeld|prestegjeld]]'' (s.d.), og hadde fulle geistlige retter og plikter i forhold til betjening, lønn og tilsyn. Sogne-prestens nærmeste overordnede var prosten, dernest biskopen. Spesielt større kall i kjøpstedene hadde egne kapellaner, med selvstendige arbeidsoppgaver, egen bolig, del i embetets inntekter, men var tjenestelig underordnet sogne-prest. Hovedkravet var da også at alle kjøp­steder skulle ha minst to prester, men i forhold til sogne-prest ble alle andre prester i prestegjeldet regnet som adjungerte (hjelpe-prest, «medtjenere»). Slike kapellaner ble etter hvert kalt residerende kapellaner (eller visepastorer, som også kunne betegne prester som betjente embeter som tillå enkelte bispe­stoler). I de største byene (Bergen, Kristiania) kunne man i hovedkirkene også skille mellom øverste og nederste kapellan, eller annen- og tredje-prest, mens en ''[[Leksikon:aftensang|aftensang]]s-prest'' (s.d.) tjenestegjorde ved [[aftensang]]en i enkelte av kjøpstedene, og var ofte i tillegg lærer. Sogne-prest kunne også for en tid kalle og selv lønne en kapellan som hjelp i embetsutøvelsen (personellkapellan, eller hus­kapellan, se nedenfor). I årene omkring 1800 kom prestestillingene i støpeskjeen. Hensynet til skole­vesenet gjorde at flere residerende kapellanier ble omgjort til stillinger for ''[[Leksikon:kateket|kateketer]]'' (s.d.) eller lønnen tillagt skolen. Andre typer prest hadde ikke status som sogne-prest, fordi de ikke hadde et geografisk avgrenset tjenestedistrikt, men var likevel selvstendige prester med retter og plikter, for eksempel [[Leksikon:garnisonsprest|garnisons]]-, [[Leksikon:feltprest|felt]]-, [[Leksikon:skipsprest|skips]]- og [[Leksikon:tukthusprest|tukthus-prest]] (se disse), og for slike prester gjaldt ofte spesielle tjenestevilkår. Generelt må det sies at forholdene varierte til dels sterkt mellom kjøpstad-prest og lands-prest; det gjelder både tjenestevilkår, lønn og posisjon. Også en rekke lokalt bestemte forhold finnes.
 
Prestens bolig betegnes oftest ''[[Leksikon:prestgård|prestgård]]'' (s.d.), som inngikk som del av prestens lønn (fri bolig og avkastning av produksjonen). Andre lønnsinntekter kom fra avgifter av mensal- eller ''[[Leksikon:prestebordsgods|prestebordsgodset]]'' (s.d.), fra den tredjedel av ''[[Leksikon:tiende|tienden]]'' (s.d.) som tilkom prester, dernest offer i kirken på høytidene og ved kirkelige handlinger, ''[[Leksikon:aksidenser|aksidenser]]'' (s.d.) og prestepenger (i kjøpstedene). Dette medførte at prestelønnen varierte fra kall til kall («fete og mag­re kall»).
 
Når presten først var ordinert og fikk prestekall, forble han som regel i et presteembete livet ut. Pensjonering var uvanlig, i stedet kunne presten selv velge eller bli pålagt å kalle og lønne en kapellan (personell­kapellan), som gjerne fikk bo i prestegården. Fra [[1728]] måtte også slike kapellaner ha kongelig kallsbrev og avlegge ed (forordn. 9/1). I tilfeller der presten hadde forsett seg alvorlig, kunne han fradømmes geistlig verdighet for en periode eller for alltid. Han ble da uten rett til å bære ''[[Leksikon:prestedrakt|presteklær]]'' (s.d.). {{sign|A.B.A.}}


{{nhl}}
{{nhl}}
[[Kategori:Kirkelige embeter|{{PAGENAME}}]]

Nåværende revisjon fra 30. aug. 2023 kl. 09:21

Se også Prest i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Prest, (gresk presbyteros, ‘eldste’), person som forvalter sakramentene og utlegger læren. Prest innehar i teologisk forstand et eget presteembete i kraft av å være kirkelig innviet (ordinert) og utnevnt til en bestemt prestestilling (kall).

I middelalderen fantes enkelte minstekrav til hvem som kunne bli prest; han skulle for eksempel være uten kroppslig lyte, ikke født utenfor ekteskap og leve ugift (sølibat). Det siste krav ble i praksis ikke gjennomført i Norge. Vordende prester fikk fra 1100-tallet opplæring ved domkirkene, men noen kunne også ha studieopphold i utlandet bak seg. Presten skulle kunne lese og synge messen, ha kjennskap til latin og vel kunne lese fra skrevne prekener (homilier). Vielse av prester ble utført av biskopen i stiftets domkirke og ga grunnlag for prestetjeneste. Prestvielse (ordinasjon) var et eget sakrament (s.d.) som ga prest en uutslettelig guddommelig nåde og skikkethet (character indelebilis) til å forvalte de øvrige sakramentene (s.d., konfirmasjon dog forbeholdt biskopen), utføre messen (se Gudstjeneste) og frambære messeofferet (se nattverd), motta skriftemål og gi syndsforlatelse (absolusjon). Prest ble dermed stående som formidler mellom Gud og mennesker. Prest skulle ikke bære våpen, mens vold mot prest skulle straffes strengt.

Man skjelnet mellom to hovedtyper prest, sekulær-prest og regulær-prest. Seku­lær-prest tilhørte ikke noen munkeorden, og hadde gjerne sin tjeneste i et geografisk distrikt (se prestegjeld) eller i en bestemt kirke. Regulær-prest tilhørte en munkeorden og hadde gjerne sin base i et kloster, men kunne også virke i alle deler av samfunnet. Mellom disse to typene prest var det, tross forsøk på å regulere forholdene, stadig konflikter om kompetanse, status og oppdrag. Prests lønnsgrunnlag (gjerne felles betegnet som prestens beneficium) besto av bruksrett til prestegården (s.d.), jorddrottrettigheter av mensalgodset (s.d.), 1/4 av tienden, jura stolae (se aksidenser) og offergaver.

Den lutherske reformasjon avviste at ordinasjon av prester var et eget sakrament, og la vekt på at prestens viktigste oppgaver var utdeling av sakramentene (dåp og nattverd) og forkynnelse av Guds ord. Idealet ble også at presten skulle være gift og ha familie. I den lutherske tradisjon finnes to hovedlinjer i forståelsen av prestens stilling og fullmakt: Man tenker seg enten at presten gjennom ordinasjonen har en egen fullmakt fra Gud selv (høykirkelig syn) eller at prestens fullmakt er utledet av de retter og plikter alle døpte har (det allmenne prestedømme; lavkirkelig syn). Det lavkirkelige syn har støtte i de tidlige faser av den lutherske reformasjon, og ble det dominerende i løpet av 1800-tallet i forbindelse med at legmannsbevegelsen (s.d.) fikk fotfeste i Den norske Kirke. Det høykirkelige syn dominerte i kirkerett og liturgi helt fram til 1800-tallet. Luthersk presteordinasjon ble utført av superintendenten/biskopen i stiftsbyen, mens prosten framstilte den nye presten for hans menighet (Kirkeordinansen 1539). Presten var inntil 1887 underlagt egen jurisdiksjon (se kirkelig jurisdiksjon).

Ansettelse av prest skjedde ifølge reglene reglene før 1660 ved at et utvalg av sogneallmuen (i kjøp­stedene borgermester og råd) i samråd med pros­ten skulle velge en egnet kandidat, som skulle prøves av biskopen, stadfestes av lensmannen på kongens vegne (se kollats og kallsrett) og avlegge troskapsed til majesteten (se edsprotokoll). Til enkelte prestekall hadde adelige setegårdseiere kallsrett (patronatsrett, jus vocandi). Etter 1660 ble alle prester utnevnt av kongen. Reformasjonen inn­førte ingen krav om formell utdannelse, men Kirke­ordinansen 1539 og senere bestemmelser krevde at biskopen eksaminerte kandidaten i teologiske kunnskaper (bispeeksamen med attestas). Forordn. 27/3 1629 innførte krav om teologisk universitetseksamen. C.5. no. lov (2-2-1) krevde også en prøvepreken (dimisspreken) og forordn. 5/10 1792 en kateketisk prøve.

Til prestens moralske standard har alltid strenge krav blitt stilt. Han skulle, før han kunne betjene et embete, ha godt ord på seg og ikke ha begått usømmelige handlinger. Forordn. 27/3 1629 skjerpet kravene til prestenes moral, og presiserte at de skulle være gode eksempler på alle livets områder. Presten skulle dessuten avholde seg fra kjøpmannskap. Krav til sedelighet gjentas i C.5. no. lov (2-2-1ff) og i en rekke senere bestemmelser.

Prestens embetsplikter omfattet både kirkelige og verdslige oppgaver. Etter reformasjonen ble hovedvekten lagt på offentlig preken og sakramentforvaltning (dåp og nattverd, herunder sognebud). På disse områder ble kravene til prests ferdighet og utøvelse stilt særlig strengt. I tillegg kom ansvar for innledelse av barselkvinner (introduksjon), konfirmasjon (etter 1736), begravelse (i det minste jordpåkastelse), trolovelse og vielse, skriftemål (privat og offentlig), sjelesorg, katekisering og religiøs opplæring. Presten sto ikke helt alene; fra 1629 hadde presten egne lege medhjelpere (s.d.).

Den nære forbindelse mellom på den ene siden kirkens oppgaver og på den andre skole­vesen og fattigvesen gjorde at presten helt fram til 1800-tallet også hadde betydelige instruksjons- og tilsynsoppgaver på disse områder (se skolekommisjon, fattigkommisjon, sognekommisjon). Særlig fra 1700-tallet av ble presten pålagt å rapportere om demografiske forhold (befolkningsvekst, dødfødsler m.m.) med utgangspunkt i kirkebokføringen, som også dannet utgangspunkt for ulike typer sivil­registrering, manntallsføring, militær utskrivning og – etter 1814 – valggjennomføring på landet.

Presten var også pålagt tilsyn med hygiene og helsestell. Helt siden kirkeordinansen 1539 hadde han et spesielt ansvar for opplæring og kontroll i forhold til gravide, jordmødre og dødfødte. Omkring 1800 fikk presten dessuten sentrale oppgaver i forhold til koppevaksinasjon og sunnhetsinspeksjon. En rekke prester – og prestekoner – hadde også medisinske kunnskaper, og kunne praktisere som uautoriserte leger. Generelt førte politiske og juridiske end­ringer i løpet av 1800-tallet til at prestens oppgaver på det sivile område ble stadig mer begrenset og overlatt til andre grupper embetsmenn og politisk valgte representanter.

Det fantes flere ulike kategorier prest. Sogne-presten var hovedprest i hvert prestegjeld (s.d.), og hadde fulle geistlige retter og plikter i forhold til betjening, lønn og tilsyn. Sogne-prestens nærmeste overordnede var prosten, dernest biskopen. Spesielt større kall i kjøpstedene hadde egne kapellaner, med selvstendige arbeidsoppgaver, egen bolig, del i embetets inntekter, men var tjenestelig underordnet sogne-prest. Hovedkravet var da også at alle kjøp­steder skulle ha minst to prester, men i forhold til sogne-prest ble alle andre prester i prestegjeldet regnet som adjungerte (hjelpe-prest, «medtjenere»). Slike kapellaner ble etter hvert kalt residerende kapellaner (eller visepastorer, som også kunne betegne prester som betjente embeter som tillå enkelte bispe­stoler). I de største byene (Bergen, Kristiania) kunne man i hovedkirkene også skille mellom øverste og nederste kapellan, eller annen- og tredje-prest, mens en aftensangs-prest (s.d.) tjenestegjorde ved aftensangen i enkelte av kjøpstedene, og var ofte i tillegg lærer. Sogne-prest kunne også for en tid kalle og selv lønne en kapellan som hjelp i embetsutøvelsen (personellkapellan, eller hus­kapellan, se nedenfor). I årene omkring 1800 kom prestestillingene i støpeskjeen. Hensynet til skole­vesenet gjorde at flere residerende kapellanier ble omgjort til stillinger for kateketer (s.d.) eller lønnen tillagt skolen. Andre typer prest hadde ikke status som sogne-prest, fordi de ikke hadde et geografisk avgrenset tjenestedistrikt, men var likevel selvstendige prester med retter og plikter, for eksempel garnisons-, felt-, skips- og tukthus-prest (se disse), og for slike prester gjaldt ofte spesielle tjenestevilkår. Generelt må det sies at forholdene varierte til dels sterkt mellom kjøpstad-prest og lands-prest; det gjelder både tjenestevilkår, lønn og posisjon. Også en rekke lokalt bestemte forhold finnes.

Prestens bolig betegnes oftest prestgård (s.d.), som inngikk som del av prestens lønn (fri bolig og avkastning av produksjonen). Andre lønnsinntekter kom fra avgifter av mensal- eller prestebordsgodset (s.d.), fra den tredjedel av tienden (s.d.) som tilkom prester, dernest offer i kirken på høytidene og ved kirkelige handlinger, aksidenser (s.d.) og prestepenger (i kjøpstedene). Dette medførte at prestelønnen varierte fra kall til kall («fete og mag­re kall»).

Når presten først var ordinert og fikk prestekall, forble han som regel i et presteembete livet ut. Pensjonering var uvanlig, i stedet kunne presten selv velge eller bli pålagt å kalle og lønne en kapellan (personell­kapellan), som gjerne fikk bo i prestegården. Fra 1728 måtte også slike kapellaner ha kongelig kallsbrev og avlegge ed (forordn. 9/1). I tilfeller der presten hadde forsett seg alvorlig, kunne han fradømmes geistlig verdighet for en periode eller for alltid. Han ble da uten rett til å bære presteklær (s.d.). A.B.A.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.