Leksikon:Kallsrett

Kallsrett (latin jus vocandi). Den fulle og hele rett til å ansette prest lå før reformasjonen hos kirken, det vil i praksis si hos biskopen (se biskop og kollats). Riktignok hadde enkelte stormenn oppnådd såkalt patronatsrett (se dette), hvilket blant annet innebar retten til å foreslå eller kalle prest. Utnevnelsesretten lå imidlertid også i disse tilfellene hos biskopen. Likeså var de norske kongene blitt innrømmet patronatsrett til de kongelige kapellene under Håkon Håkonsson (1247).

Med reformasjonen forsvant den gamle kirken og bispeembetet. Religionen ble et statsanliggende og kongen overtok den myndigheten som tidligere hadde ligget hos biskopene. Den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i 1539, fastslo som prinsipp at menigheten selv, sammen med prosten, skulle velge prest. Menighetsvalget skulle utføres ved valgmenn, på landet de beste av menigheten sammen med prosten, i byene borgermester og råd, het det i 1539-ordinansen. Menighetens kandidat skulle så prøves av biskopen. Dernest skulle han sendes til kongens representant i stiftet, stiftslensherren, for stadfesting og edsavleggelse, med andre utnevnelse. Til slutt fulgte superintendentens ordinasjon av den allerede utnevnte presten, som deretter skulle ­introduseres for menigheten av prosten.

Sognefolket var altså tiltenkt en nominasjons- eller forslagsrett i ansettelsesprosessen, en rett som tilsvarte nominasjonsdelen av den adelige patronatsretten, som ble besluttet opprettholdt i 1536. Det er denne valg- eller nominasjonsretten vi kaller kallsrett. Det er viktig å være klar over at den egentlige ansettelsesmyndigheten lå hos kongen, og ble utøvd av hans verdslige representant i stiftet, mens en annen geistlig statstjenestemann, ­superintendenten, gjennom prøving av kandi­datens skikkethet skulle gi faglig råd ved utnevnelsen, samt altså ordinere den nyutnevnte presten. Ordinasjonen var å betrakte som et seremo­nielt aksessorium til selve utnevnelsen.

I forhold til middelaldersk praksis innebar den nye ansettelsesordningen en viktig innrømmelse til menighets- og lekmannsprinsippet, som hadde spilt en vesentlig rolle i den første fasen av den lutherske bevegelsen. Det er grunn til å tro at dette blant annet skyldes Johannes Bugenhagen, den fremste kirkeordningsspesialisten i kretsen rundt Luther, som både i 1537 og i 1539 kom fra Wittenberg for å bistå Christian III i arbeidet med kirkelovgivningen. Det er imidlertid liten grunn til å tro at kong Christian hadde tenkt at menighetene skulle få noen betydelig innflytelse over religionsutøvelsen, selv om det i hans tid kan spores enkelte tendenser til kommunalisering av det lokale kirkestellet. Denne utviklingen ble imidlertid reversert etter Christian III’s tid, noe vi blant ­annet kan avlese av ansettelsesordningen.

Bare en håndfull kallsbrev er bevart som kan dokumentere bruk av menighetsvalg ved presteansettelsene i tiden før 1600, og både disse og annen informasjon tyder på at menighetskallelsen – i den grad den har vært praktisert – ofte er blitt manipulert av folk utenfor bygda, eller over bondestanden. Fra Christian III’s tid foreligger det til og med eksempler på at kongen, etter klage fra menighetene, har grepet inn i forsøk fra den lokale geistligheten på å omgå menighetsvalget. Ikke minst har sogneprestene vært interessert i å sikre sognefolkets støtte til sine sønners etterfølgelse i kallet, eller studenter med kontakter til adel eller til andre i stat og styringsverk har oppnådd løfte på dette eller hint kall. Den norske kirkeordinansen av 1607 regner opp en lang serie misbruk ved presteansettelser.

Oftest synes menighetene å ha blitt presentert for en prestekandidat, slik at menighetsvalget, som skulle være det initierende steget i ansettelsesprosessen, er blitt avholdt etter at faktum var avgjort. Forslagsretten er således blitt forandret til en samtykkeplikt, og slik omtales faktisk også menighetskallelsen i enkelte autoritative dokumenter ved slutten av 1500-tallet. (S. Imsen: Norsk Bondekommunalisme II s. 122f.) Når ­menighetsvalget likevel ble opprettholdt i hundre­året etter reformasjonen, og stadfestet i den ­­norske kirkeordinansen av 1607, skyldes det ­trolig at menighetene ved sine kallsbrev forpliktet seg på en rekke økonomiske ytelser til den nye presten. (S. Imsen: Superintendenten s. 156– 223.)

Det var altså superintendenten (biskopen) eller lensherren som oftest avgjorde tilsettingene fram til begynnelsen av 1600-tallet. Menig­hetsvalgets reduserte formelle betydning reflekteres også i den norske kirkeordinansen av 1607, som bestemmer at kallsretten skulle tilfalle kongen dersom de kallsberettigede ikke hadde utøvd sin rett innen to måneder. Det ble vanlig utover 1600-tallet at kongen innrømmet ekspektanse (se dette) på prestekallene. Og etter at eksamen fra Køben­havns Universitet i 1629 var blitt satt som en absolutt betingelse for å oppnå kall, ble det stadig mer vanlig at utnevnelse skjedde i kanselliet, og etter søknad.

Etter 1660 ble menighetenes formelle valgrett avskaffet, og prestene ble nå normalt utnevnt ved kongebrev. Kongen overtok med andre ord kallsretten, hvilket ble stadfestet ved Christian 5. norske lov (2–3). Inntil 1814 bevarte menigheten en formell, men betydningsløs, vetorett overfor kongens presteutnevnelser. Den adelige patronatsretten ble riktignok beholdt, men spilte knapt noen større rolle, i alle fall ikke i Norge (jamfør grevskap.) S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.