Sem (Øvre Eiker)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sem
Sem utenfor Hokksund - WF235.jpg
Foto: Widerøes flyveselskap (1961).
Sokn: Haug
Fylke: Buskerud
Kommune: Øvre Eiker
Gnr.: 73
Postnummer: 3300 Hokksund



Navnet

Beliggenhet og topografi

Opprinnelse og forhistorie

Arkeologiske funn og kulturminner

Inntil for få år siden visste en svært lite om Sems forhistorie, men arkeologiske undersøkelser i perioden 2013-2016 har avdekket oppsiktsvekkende funn fra jernalderen. Trolig har dette området vært viktig helt siden det ble tørt land i løpet av yngre steinalder.

Steinalderen

Terrenget rundt Sem ligger rundt 15-20 m.o.h., og det har derfor stått under vann fram til slutten av steinalderen. Det er imidlertid funnet steinalderreskap på Semsmoen 1-2 kilometer nordvest for gårsdtunet, blant annet ei såkalt «Nøstvethakke» fra yngre steinalder.[1] Det er også funnet ei skafthulløks, der funnstedet ikke er kjent.[2]

Jernalderen

De arkeologiske undersøkelsene tyder på at Sem har vært en svært viktig sted fra bronsealderen, gjennom hele jernalderen og inn i vikingtid og middelalder. Deter funnet spor etter en rekke bygninger av ulik størrelse, et gravfelt med 10 større hauger og en rekke kokegroper og avfallsgroper. Gjenstandsfunnene omfatter en mengde vektlodd, spinnehjul, fragmenter av gryter, produksjonsavfall, spennefragmenter av korsformede spenner og en likearmet spenne, perler, mynter og betalingsgull, samt to beslag som trolig har sittet på et irsk relikvieskrin fra 6-700-tallet. Det har utvilsomt foregått både produksjon og varebytte på stedet, i tillegg til bosetning. Mye tyder derfor på at Sem i denne perioden har vært en såkalt «sentralgård», der en lokal stormann har rådet over spesialiserte håndverkere og arrangert sesongmessige markeder der det foregikk varebytte. I tillegg kan det ha vært et kultsted. En av bygningene på stedet var et 16 meter langt stolpehus med enorme dimensjoner.[3]

Middelalderen

Sem har trolig hatt en viktig posisjon i bygda også inn i middelalderen, men det finnes svært lite kilder om gårdens historie i denne perioden.

Høymiddelalderen (1050-1350)

I den lokalhistoriske litteraturen omtales gården ofte som «Sem kongsgård», og mange mener at den har hatt en slik funksjon helt fra det norske kongedømmet ble etablert. Nils Johnsen mener det er rimelig at Sem var kongsgård «i Vestfoldkongenes tid». Tord Pedersen skriver i Drammens byhistorie at Sem var en gammel kongsgård som hadde tilhørt kronen «fra den eldste tid», uten at han dokumenterer dette nærmere.[4]

Det kan ikke utelukkes at Sem har vært bosted for kongens lokale ombudsmann. I hvert fall gjør både de rike arkeologiske funnene fra førhistorisk tid og gårdens posisjon i seinmiddelalderen at det er rimelig å anta at dette har vært en av de største og viktigste gårdene i bygda også i høymiddelalderen.

Adelsmannen Svein Basse, som omkring 1240 ble landsforvist under kong Håkon Håkonsson, har blitt knyttet til Sem, men det er vanskelig å finne primærkilder som kan bekrefte dette.[5]

Seinmiddelalderen (1350-1500)

I 1388 ble adelsmannen Benedikt Nikolausson, tidligere slottsfogd på Akershus, forlenet med Eker len, og han residerte som lensherre på Sem i mer enn 50 år. Lenet omfattet Eiker, Modum og Tverrdalene (Sigdal, Eggedal og Krødsherad), samt inntektene av skipstoll og kongskjøp ved Drammensfjorden. Det ble utdelt av dronning Margrethe som pant for en pengesum som kronen hadde lånt av Benedikt.[6]

Sem ble også brukt som residens av Torgaut Bengtsson, som etterfulgte faren som lensherre i 1442. Gården ble sannsynligvis også benyttet av Gaute Toraldsson Kane, som nevnes som «sysselmann» på Eiker i 1446 og 1448.[7]

Rundt midten av 1400-tallet ble Eiker igjen underlagt Akershus len. Sem trolig blitt disponert av lensherren og muligens brukt som residens for hans betrodde menn. Det er imidlertid ikke kjent hvem som bodde på gården i denne perioden.

1541-1602: Adelsslekten Litle

1541-1551: Peder Hanssøn

Våren 1541 ervervet lensherren i Akershus, Peder Hanssøn, Sem som sin private eiendom. Dette var ledd i et systematisk oppkjøp av jord-og skogeiendommer i nedre del av Drammensvassdraget, der Peder Hanssøn og hans etterkommere fikk en dominerende posisjon i sagbruksdrift og trelasthandel. Han valgte Foss som hovedgård, men Sem hadde også en framtredende posisjon.

1551-1602: Hans Pederssøn

Da sønnen, Hans Pederssøn, ble utnevnt til rikskansler i 1592, brukte hans Sem som sin setegård, mens moren, Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve residerte på Foss. I 1595 var han vertskap for biskop Jens Nilssøn, og besøket er skildret i biskopens reiseopptegnelser:

«Der effter gick Hans Pederssen och bispen hiem i prestegaarden och gick Hans op met bispenn paa hans kammer, och der skenchte bispen hannem 3 eller 4 maarskin och 6 hermelin. Siden lod Hans sin tiennere hente en liden stenflaske aquæ vitæ och skienchte bispen, och igaar skienchte hand bispen en liden tønne syltedt Ingefær.»

1602-1648: Krongods og lensherreresidens

I 1602 bestemte kong Christian IV at Eiker på nytt skulle skilles ut som eget len, med Sem som lensherreresidens. Han tvang derfor igjennom et makeskifte med Hans Pederssøn, og han besøkte selv Sem i mars 1602 og utnevnte en kommisjon som skulle ha ansvar for denne saken. Hans Pederssøn flyttet til Foss, men seinere samme sommer begynte han på nytt å bruke Sem som residens. Da kong Christian fikk bud om at kansleren «nu nyelig er inddragen paa gaarden og den igjen indtaget» vendte tilbake, og makeskiftet ble undertegnet på Akershus den 17. september. Deretter dro kongen til Sem, der han boende og i seks uker - fra omkring 20. september til 4. november. Hans Pederssøn døde samme høst.[8]

I tillegg til hovedgården, som var verdsatt til 11 skippund tunge, omfattet makeskiftet ni andre gårder på Eiker: Berg, Spæren, Fåsen, Lille Fåsen, Store Hals, Lille Hals Skjøl, Store Kolberg og Lille Kolberg. Dette «Semsgodset» omfattet mye skog, samt Semssagene ved Vestfossen med tilhørende vannrettigheter. Fram til omkring 1720 utgjorde dette et samlet gods.

1603-1614: Lorens von Hadelen

I 1603 ble opprettelsen av Eker len gjennomført, og Lorens von Hadelen ble utnevnt til lensherre. Han hadde alle faste inntekter fra lenet «fritt og kvitt, samt inntektene fra Drammen tollsted. I tillegg hadde han ansvaret både for driften Semssagene og for oppbyggingen av det Egerske bergverk med smeltehytte i Vestfossen. Av allmuen på Eiker ble han imidlertid anklaget for overgrep og maktmisbruk, og i desember 1613 ble han stevnet for Herredagen. Dette førte til at han ble avsatt som lensherre, i tillegg til at han ble idømt store bøter.

1614-1618: Klaus von Ahnen

Etterfølgeren, Klaus von Ahnen, var lensherre og bodde Sem fra 1614 til 1618

1618-1626: Harvig Huitfeldt og Bente Jonsdatter Skak

Hartvig Huitfeldt som lensherre fra 1618 til 1626, og han var dermed vert for kong Christian IV i forbindelse med de viktige sølvfunnene i Sandsvær i 1623 og grunnleggelsen av bergstaden Konsgsberg året etter. Dette førte til at tyngdepunktet i bergverksnæringen ble flyttet vekk fra Eiker, men lensherren - og dermed Sem - beholdt likevel en sentral rolle i bergverksadministrasjonen og oppbygningen av Kongsberg Sølvverk både under Huitfeldt og hans etterfølger.

1626-1640: Ove Gedde, Dorte Urne og deres renessanseslott

Ove Gedde var den som innehadde embetet som lensherre på Eiker lengst tid, fra 1626 til 1640. Han var aktiv i ledelsen ved Kongsberg Sølvverk, der han var medeier, og han var opptatt av å organisere tømmerfløtning og tømmerdragning i Drammensvassdraget. Samtidig rakk han å sette spor etter seg på Sem, i form av en ny og storslått hovedbygning.

I 1628 satte Ove Gedde i gang arbeidet med den nye hovedbygningen på Sem, som ble oppført i bindingsverk og med 94.000 teglstein importert fra Holland. Den sto ferdig i 1635 og ble en herregård i dansk renessansestil. I kjelleren var det proviantlagre av alle slag, blant annet med en øl- og vinkjeller dit lensherren hadde direkte adgang fra stuen i første etasje. Den ene delen av denne etasjen rommet lensherrens leilighet, med panelte vegger og hollandske lerretstapeter. For øvrig besto denne etasjen av en kjøkkenavdeling, samt skolestue og et kammer for barnas privatlærer. I andre etasje var den store festsalen, med kongens og dronningens sengekamre, samt flere gjestekamre for andre prominente gjester. Etasjene ble bundet sammen av vindeltrappen i tårnet, som gikk videre opp til klokketårnet og loftet. Her ble det oppbevart korn og annen proviant som måtte lagres tørt.

Gårdsanlegget besto av en rekke andre bygninger i tillegg til hovedbygningen, deriblant ei borgestue der embetspliktene ble utført og der en kunne ta imot allmuen, samt et eget gjestehus for besøkende som ikke var så prominente at de fikk overnatte i hovedbygningen. Bryggergården hadde, i tillegg til vanlige bryggerhusfunksjoner, også et laboratorium for malmleting. Her var det en vannpost, som fikk tilførsel av vann gjennom en lang ledning av uthulede tømmerstokker. Borggården var brolagt, og bak hovedbygningen lå det et stort hageanlegg. Kongeveien gikk rett forbi, og på motsatt side av den lå staller, fjøs, låve, lade og andre uthusbygninger[9]

1640-1643: Nils Lange og Mette Ovesdatter Gedde

1643-1646: Vincens Bildt og Else Andersdatter Friis

1646-1648: Hans Lange og Dorte Jakobsdatter Lykke

1648-1651: Stattholder Hannibal Sehested

Hannibal Sehested, som var gift med Christian IV's og Kirsten Munks datter Christiane, hadde helt siden han i 1642 ble utnevnt til lensherre i Akershus og stattholder i Norge, arbeidet målbevisst for å sikre seg en dominerende posisjon i den norske trelasthandelen. I løpet av få år bygde han opp en privat godssamling i Drammensdistriktet, som også omfattet sagbruk. Et viktig ledd i dette var at han sommeren 1647 tvang Hans Lange til å selge sitt hovedgods, Strømsgodset i Skoger. Da Lange ble avsatt som lensherre i Eker samme høst, ble det ikke utnevnt noen etterfølger. Sehested overtok selv de fuinksjonene som lensherren hadde hatt, slik at Eker i praksis på nytt ble underlagt Akershus len, slik det hadde vært før 1603.

Sehested ønsket imidlertid å overta Semsgodset som sin private eiendom, og det lyktes han med. Han overtalte svigerfaren, Christian IV, til å gjennomføre et makeskifte der han ga fra seg Sem med rundt 50 underliggende gårder på Eiker og i Lier, i bytte mot gods som Sehested eide andre steder i riket. Kongen døde i februar 1648, før makeskiftet var gjennomført, men i april samme år ble det bekreftet av riksrådet på betingelser som var svært gunstige for Hannibal Sehested.[10]

Høsten 1648 mottok Sehested sin svoger, den nyvalgte kong Frederik III og hans dronning, Sofie Amalie, som kom for å bli hyllet til norsk konge av stendene. Under oppholdet på Akershus slott ble makeskiftet bekreftet, og deretter oppholdt kongeparet seg på Sem et par dager, som gjester på Sehesteds private gods.

I tillegg til makeskiftet med kronen, gjennomførte Sehested flere oppkjøp av store private godssamlinger i løpet av 1647 og 1648. Den delen av Nesøygodset som lå i Drammensdistriktet fikk han kjøpt av Christoffer Urne, Fossesholmgodset med 30 gårder og sagbruk kjøpte han av Hans Langes arvinger, Fiskum med 12 gårder fikk han kjøpt av Ove Gedde, mens Ulleland med 8 gårder og Skjelbred med 17 gårder ble kjøpt fra Hartvig Huitfeldts arvinger. I løpet av et par år hadde dermed store deler av Eiker, Lier og Skoger blitt stattholdernes private eiendom. I tillegg fikk han rett til å kreve inn kirketienden i de to bygdene og til å disponere prestegårdenes skoger.

Sehested organiserte det enorme godset i to selvstendige deler, med Strøm og Sem som hovedgårder. Strømsgodset besto av 136 gårder, mens Semsgodset omfattet 183 gårder. 131 av disse lå i Haug hovedsogn, 37 i Fiskum, 8 i Hof prestegjeld i Vestfold og 8 i Modum prestegjeld. Verdien av godset ble anslått til å være 786 tønner hartkorn, mens Strømsgodset ble ansatt til 754 tønner. I tillegg hadde han inntekter fra leding og fôring fra ytterligere 103 gårder på Eiker, og han hadde inntekter fra bøter som ble idømt. Som lensherre var han dessuten øverste påtalemyndighet, og han utnevnte embetsmennene, både verdslige og geistlige.

Som stattholder residerte Hannibal Sehested på Akershus, og han utnevnte en forvalter ved navn Hans Nilssøn til å styre Semsgodset. Han inspiserte imidlertid eiendommene i Drammensdistriktet med jevne mellomrom.

Hannibal Sehesteds økende makt hadde imidlertid skaffet ham fiender blant flere andre av de mektigste danske adelsmennene, og etter hvert mistet han også kongens tillit. Sehested ble beskyldt for økonomiske misligheter, og i begynnelsen av 1651 befalte Frederik III at disse anklagene skulle undersøkes nærmere. Dette førte til at Sehested sommeren 1651 ble tvunget til å frasi seg alle embeter og avstå alle eiendommer til kongen. Dermed ble Sem igjen krongods.

Fra matrikler og panteregister

Matrikkel 1647 xxxxgård med landskyld x lispund eller x riksdaler
Gammel matrikkel MN xxx med skyld xx lispund
Matrikkel 1838 MN xx med skyld x riksdaler x skilling
Matrikkel 1887 Gnr.xxx med skyld xx mark xx øre
Areal og antall bruk 2009


Nyere historie

Bedrifta A/S Norsk Ytong lå på området til 2000.

Deling av gården fra omkring 1800

Bruksnummer i 1887-matrikkelen

Se også

Referanser

  1. ↑ Kulturhistorisk museum, Oslo: Gjenstand C31441
  2. ↑ Kulturhistorisk museum, Oslo: Gjenstand C15038
  3. ↑ Ek 2016, s.78-81
  4. ↑ Pedersen, s.56
  5. ↑ Ek 2006, s.30f
  6. ↑ Pedersen, s.61
  7. ↑ Moseng, s.111-113
  8. ↑ Pedersen, s.137ff
  9. ↑ .Einar Sørensen: Kongens Hus på Sem, Eiker
  10. ↑ Pedersen, s.152



Kilder




Eiker Leksikons logo.jpeg Sem (Øvre Eiker) inngår i prosjektet Eiker Leksikon og er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Ønsker du å bidra til delprosjektet? Kontakt Bent Ek på hans diskusjonsside!
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sem_(Øvre_Eiker)&oldid=892668»