Akershus slott og festning
Koordinater: 59°54′23.440″ N 10°44′10.345″ Ø
Akershus slott og festning, i dagligtale oftest kalt bare Akershus festning, er en festning og et kongelig slott fra middelalderen. Det ligger på Akersneset i Oslo sentrum, og har gitt navnet til fylket Akershus. Den var, med et avbrudd fra 1815 til 1836, en operativ militær festning fram til 1856. Siden 1850 har festningen vært et militært hovedkvarter, og denne funksjonen ble opprettholdt også etter at den opphørte å være en aktiv festning. I 1820 ble det etablert fengsel der, senere kjent som Akershus landsfengsel.
Det aller meste av festningen er åpen for publikum. To museer – Forsvarsmuseet og Norges Hjemmefrontmuseum – har tilhold der.
Festningen har navn etter gården Aker kombinert med hús («borg»), altså «Akersborgen». Den ga navn til Akershus hovedlen, dets etterfølger Akershus stiftamt og til slutt Akershus fylke.
Festningsområdet
Festningsområder dekker rundt 170 dekar, mens bygningsmassen er på til sammen rundt 91 000 m². Området består av to hoveddeler: Indre festningsområde og ytre festningsområde. Den opprinnelige middelalderborgen er omkranset av en ringmur, og utenfor denne ligger flere bastioner. På det ytre området ligger nyere anlegg som Festningsplassen, kvartalet i Myntgata og området rundt Forsvarsdepartementet. Det meste av bebyggelsen i den ytre delen er fra 1800-tallet, etter at festningen gikk ut av operativ bruk.
Indre festingsområde
Indre festningsområde er et muromkranset område som er avgrenset av Kongens gate, Akershusstranda, Kontraskjæret og Myntgata. Dette kan igjen deles i to deler: Akershus slott og Indre bastionsfestning eller Hovedfestningen med utenverker. Borgen, eller slottet, ble bygget om fra slutten av 1500-tallet slik at den kunne fungere sammen med bastionsfestningen.
Akershus slott
Akershus slott er det opprinnelige borganlegget fra middelalderen, riktignok med senere tilføyelser og forandringer. I sentrum ligger borggården, som dannes av Nordfløyen, Romeriksfløyen, Skriverstuefløyen, Sydfløyen, Fruerstuehuset, restene av Vågehals og Fadebursfløyen. Her finner vi også trappetårnene Romerikstårnet og Blåtårnet. Mot syd ender borgen ved Munks tårn, og mot nordvest ved Knutstårnet. Det er funnet rester av murer fra middelalderen mot nord og øst, og mot vest og syd står murene fortsatt.
Indre bastionsfestning
Indre bastionsfestning er de deler av indre festningsområde som ligger utenfor slottet. Hornverket og Den nye tenalje er de viktigste utenverkene. Andre deler er Skarpenords bastion, Kronprinsens bastion, Prins Carls bastion, Romerike bastion og Det dobbelte batteri. Disse er forbundet med kurtinemurer.
Ytre festningsområde
Det som hører med til ytre festningsområde er:
- Kontraskjæret (Hornverket regnes med til Indre festningsområde)
- Myntgatekvartalet og tilliggende bebyggelse i Myntgata, solgt til Oslo kommune i 2017
- Festningsplassen og tilliggende bebyggelse
- Verkstedgården
- Vedlikeholdsgården
- Festningsgraven mot Kongens gate, med bro
- Forterrenget mot Akershusstranda
- Diverse fortifikatoriske anlegg i nærområdet
Det ytre festningsområdet har et tydelig militært preg, men er svært åpent ettersom vollene forlengst har blitt fjernet.
Militærhistorie
Akershus festning har vært sentral i forsvaret av Oslo gjennom historien. I 1624, etter bybrannen, ble byen fra dagens Gamlebyen til området som nå er kjent som Kvadraturen, rett ved festningen. Den har blitt angrepet flere ganger, men har aldri blitt tatt med storm. Den eneste gang festningen har blitt overgitt var i 1940, og den var da ikke lenger en operativ festning.
Begynnelsen
Da den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson den yngre angrep Oslo i 1287, hadde man ikke noe forsvarsanlegg som kunne stå imot. Kongsgården hadde nok enkle forsvarsverker, men ikke nok til å stoppe et slikt angrep. Kongens høvedsmann Hallkell Krøkedans ble «innkastet», antagelig i et fangehull på Isegran, og senere drept. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble tydelig, og Håkon V Magnusson grunnla derfor noen år senere borgen ute på Akersneset. Det nøyaktige tidspunktet for når byggingen startet er ukjent, men det antas at det skjedde i 1290-åra. I år 1300 het det at en gjenpart av et brev fra kongen til Mariakirken skulle ligge på Akersneset. Byggingen av borgen var altså kommet så langt at den ble sett på som et sikkert oppholdssted for et hjemmelsbrev, uten at det er klart om den da sto ferdig.
Første gang festningen ble testet var i 1308. Den ble da beleiret av Erik av Södermanland støttet av norske stormenn. Festningen sto imot beleiringen inntil hertugen trakk seg tilbake etter å ha møtt en norsk bondehær i slag ved Oslo bro. Flere opprør fulgte i 1330-åra. Enkelte ganger hadde opprørerne også kontroll over Akershus, ikke ved at de tok borgen med storm, men fordi også høvedsmannen støttet opprør.
Lenge var vår eneste kilde til borgens eldste historie en beretning fra slutten av 1500-tallet. Der het det at det lenge bare var tre tårn på Akershus og at hele den nordlige delen ble murt opp under Håkon VI og dronning Margrete, mens Kristian II skulle ha latt reise hele sørfløyen.[1] I 1924 publiserte imidlertid Holger Sinding-Larsen sin teori om at hele anlegget var bygget ut under ett, basert på sine 18 år med bygningsarkeologiske undersøkelser. Siden hans tid har disse to konkurrerende teoriene med modifikasjoner hatt sine forkjempere. Til dels kan konkurransen også sies å ha et ideologisk element, der sistnevnte teori plasserer festningsverket som et nasjonalt selvstendighets-symbol, mens førstnevnte gjør det til et symbol for fremmed styre. Arkeolog Gerhard Fischer sluttet seg helhjertet til Sinding-Larsens teori, uten å utelukke at verket har blitt flikket på også i Håkon VIs tid.
Neste beleiring kom i 1449–1450. Heller ikke den svenske kongen Karl Knutsson Bonde klarte å innta festningen. Deretter var det fredelig på Akershus fram til 1502, da Knut Alvsson kom med en hær og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Festningen var nå på norske hender igjen, og den danske kongen sendte skotske leiesoldater som senere i 1502 beleiret Akershus. De lyktes ikke i å ta festningen, og kongen skrev ut hver tredje mann på Sørøstlandet til militærtjeneste for å gjenvinne kontrollen. Han tok tilbake styringen i lenet da Knut Alvsson ble drept da han var på vei til forhandlinger.
I 1523 beleiret svenske soldater Akershus. Befolkningen i Oslo brant husene sine, og svenskene kunne ikke holde beleiringen lenge.
Reformasjonen til eneveldet
Noen år før reformasjonen ble festningen sterkt skadet da lynet slo ned og forårsaket brann i det indre borgområdet. Da Christian II beleiret Akershus i 1531–1532 var det derfor en svak borg som møtte ham. Garnisonen på borgen var bare på tyve-tredve mann, da store deler av den var ute i annet oppdrag. Høvedsmannen Mogens Gyldenstjerne bløffet, og klarte å få på plass en våpenhvile. I mars 1532 kom unnsetningen, en styrke fra Danmark og Lübeck som hevet beleiringen.
Mens beleiringen pågikk angrep Gyldenstjerne den 21. januar 1532 Hovedøya kloster. Abbeden ble tatt til fange, og klosteret ble plyndret. Stein fra klosteret ble i tiden som fulgte brukt til å forsterke festningen. Høvedsmannen fikk også større midler til rådighet ved at han tok over klosterets leilendinger.
I 1567, under den nordiske syvårskrigen, ble Akershus beleiret av svenske styrker, med hjelp av tyske landsknekter etter å ha slått mannskaper fra festningen på det som senere fikk navnet Svenskesletta. Christen Munk, som nå var slottsherre, brant byen slik at svenskene også denne gang ble stående uten forsyninger og tak over hodet. Svenskene måtte derfor trekke seg tilbake.
Under Christian IV var det igjen omfattende byggeaktivitet på festningen. I 1593 startet en utbygging som skulle modernisere festningen. Det hadde vært en enorm utvikling innen våpen siden festningen sist ble opprustet. Spesielt var det viktig å tilpasse den til tidens artilleri. Arbeidet var kostbart, og ble finansiert gjennom ekstraskatt på Østlandet og i Agder og gjennom pliktarbeid. Første fase var klar i 1604, med ytterverker bygget etter det italienske bastiosystemet.
I årene 1616–1646 fortsatte arbeidene. Festningen ble i denne perioden nærmere knyttet til byen. Etter bybrannen i 1624 ble byen flyttet til området rett ved festningen, det som nå er kjent som Kvadraturen, og gitt navnet Christiania. Det ble anlagt voller rundt byen, slik at den kunne forsvares i sammenheng med festningen. Dermed ble muligheten til å beskytte byen langt bedre. Festningens profil ble i denne tiden sterkt endret. Restene av det gamle hovedtårnet Vågehals ble revet. To nye tårn, Blåtårn og Romerikstårnet, ble reist. Rundt borggården ble bygningene gjort sammenhengende. Kruttkammeret under slottskirken ble gjort om til fire fangehull. To av disse er bevart. Kongens og stattholderens kamre ble ominnredet, slik at de ble mer komfortable. Gjennom disse og andre endringer hadde festningen blitt forandret fra en middelalderborg til et befestet renessanseslott.
Helt i slutten av denne perioden mistet Danmark-Norge Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. Dette førte til enda en runde med utbygging av Akershus festning, som hadde blitt enda viktigere som en nasjonal festning. Isaac van Geelkerck ble hentet inn som arkitekt.
Enevoldstiden
Ved innføringen av enevelde i 1660 mistet Norge de fleste av sine riksinstitusjoner, og festningen ble dermed i større grad rent militær. På 1700-tallet var Overhoffretten den eneste sivile institusjon som hadde fast tilhold på festningen. De militære anlegget ble igjen opprustet fram mot midten av 1700-tallet. I 1686 var det igjen en stor bybrann, og etter denne ble vollene rundt byen fjernet. Samtidig ble festningen utvidet nordover. Etter denne omgangen med nybyggingen dekket festningen et nesten like stort område som byen.
Under det første Norgesfelttoget, den 8. mars 1716, ble festningen angrepet av Karl XII av Sverige med 10 000 mann. Festningen var ikke klar til kamp, men kommandant Jørgen Christopher von Klenow klarte å samle rundt 3000 mann. Et forsøk på å storme festningen mislyktes totalt, og svenskene innledet en beleiring. Denne ble brutt da de svenske forsyningslinjene sviktet slik at de måtte trekke seg tilbake.
Rundt midten av 1700-tallet hadde tiden gått fra Akershus festning. Anlegget hadde ikke lenger noen stor militær betydning på grunn av utviklingen i krigskunst og våpenteknologi. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 begynte en prosess med å deaktivere festningen, og fra 1815 var den ikke lenger i aktiv militær bruk.
Unionstiden
Ettersom den militære nytten av festningen i stor grad var borte og byen trengte plass til nye byggeprosjekter, ble deler av de ytre murene revet. Tomtene som dermed ble liggende åpne ble brukt til både offentlige og private formål. Oslo Børs, Christiania Theater, Norges Bank og Frimurerlosjen er blant bygningene som ble reist i dette området. Vollene ble åpnet som friluftsområde, og Akershusstranda ble et populært badested.
Inne på festningen ble flere av bygningene tatt i bruk som lagre. Riksarkivet hadde sine første lokaler der fra 1840; i 1866 flyttet arkivet ut blant annet fordi forholdene ikke var egnet for langvarig oppbevaring av dokumenter.
Fra 1820 tok slaveriet over en større del av festningen, og ble en av de viktigste aktivitetene der. Man hadde tatt imot straffanger i slaveriet siden 1739, og allerede i middelalderen hadde man brukt forbrytere som arbeidskraft[2]. Gjest Baardsen og Ole Høiland er blant de mest kjente fangene som satt der. Mennene som ble dømt etter Kautokeinoopprøret i 1852, unntatt Aslak Hætta og Mons Somby som ble henrettet, ble satt i slaveriet på Akershus. Under sitt opphold der gjorde Lars Hætta den første oversettelsen av Bibelen til nordsamisk. Fengselet ble opprinnelig kalt Akershus festnings slaveri. I 1854 fikk det navnet Akershus straffansstalt, og fra 1900 ble det hetende Akershus landsfengsel.
I 1850 ble festningen et militært hovedkvarter, og man begynte å reise nye militære bygninger. Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno sto bak flere av disse. Samtidig kom det stadig sterkere krav om å rive festningsanlegget. Redningen ble en økt forståelse for betydningen av å bevare kulturminner på slutten av 1800-tallet.
Restaureringsarbeider
Rundt århundreskiftet startet et omfattende restaureringsarbeid. Dette fortsatte helt fra til 1960, og også senere har det blitt utført arbeider på enkelte bygninger. Peter Blix la i 1896 fram det første utkastet, og Stortinget bevilget penger i 1897. Det var en omfattende diskusjon om hvordan arbeidet skulle gjennomføres og hvilke prinsipper som skulle legges til grunn. Harry Fett fikk gjennomslag for mange av sine tanker, der det mest sentrale var at bygninger fra alle perioder i festningens historie måtte bevares, ikke bare middelalderbygningene.
Fra 1905 til 1925 hadde arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle restaureringen. Hans bidrag var lite synlig utenfra, men i denne perioden fikk man rettet opp skader i murer, gulv og takkonstruksjoner for å sikre bygningene. Sinding-Larsen gjorde også den arkeologiske registreringen av bygningene, og dette er fortsatt for den kunnskap en fortsatt har om den første festningen.
Utdypende artikkel: Akershuskomiteen av 1922
I 1922 overtok Forsvarsdepartementet ansvaret for vedlikeholdet av anlegget og satte da ned et utredningsutvalg med fagpersoner, kalt Akershuskomiteen av 1922. Dette var også som et svar på den omfattende debatten om hva som skulle ligge til grunn restaureringen og hva denne skulle lede fram til. Komiteen utredet hvordan særlig slottet skulle anvendes, og i så tilfelle «hva det der i store trekk burde foretas» med slottet. Innstillingen skulle leveres Stortinget, og det skulle eventuelt utlyses arkitektkonkurranse om de arkitektoniske løsningene. Komiteen leverte sin sluttrapport sommeren 1926 og gikk inn for at anlegget skulle være åpent for publikum og det skulle foretas det de kalte en «en historisk istandsættelse». Kommiteen gikk inn for at slottet skulle bli innredet til et festlokale som kunne brukes ved større arrangementer og representere det offisielle Norge med rikshistoriske minner.
Stortinget vedtok i 1928 å slutte seg til komiteens innstilling med hensyn til bruk og utstyrt med rikshistoriske minner. Til hjelp med gjennomføringen oppnevnte departementet et sakkyndig utvalg, men byggearbeidene ble ikke satt ut i en arkiitektkonkurranse, men burde heller overlates til en kompetant arkitekt. Arnstein Arneberg leverte i 1932 forslag til hhvordan dette skulle løses og Stortinget sluttet seg til disse planene i 1934.
I 1929 fikk Arnstein Arneberg ledelsen, og samarbeidet med blant annet Gerhard Fischer. Både i 1936, ledet av Fischer, og senere i 2020 ble det funnet og registrert en svært gammel mur som sannsynligvis er fra festningens første år, men stemmer ikke med Sinding-Larsens registreringer og fortolkning som har gitt oss et bilde av hvordan den første festningen kan ha sett ut. Fischer tolket denne som et hvelv av tegl, funn i 2020 kan tyde på at muren er lenger enn Fischer forutsatte.
Arbeidene på festningen pågikk fram til krigsutbruddet i 1940, og ble tatt opp igjen etter krigens slutt.
Okkupasjonsårene
Under okkupasjonen 1940–1945 var festningen under Wehrmachts kontroll, og fungerte som kaserne, fengsel og rettersted.
Den 1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som ministerpresident gjennom statsakten på Akershus. Josef Terboven hadde da lånt lokaler på festningen for anledningen.
Fengslet på Akershus, Kriegswehrmachtgefängnis Akershus, ble brukt til fanger der man trengte ekstra høy sikkerhet. Det gjaldt særlig fanger som ventet på overføring til Tyskland og dødsdømte. Også tyske soldater som hadde blitt dømt av en krigsrett kunne bli plassert på festningen. Det var gjennom det meste av krigen rundt 80 fanger der, men langt flere i de siste krigsmånedene. Bygningene som ble brukt dette var landsfengselets.
Det ble etablert en brakkeleir ved Festningsplassen og på Grev Wedels plass. Her var Frontleitstelle 12, forsyningskommandoen med lager og depot, blant annet for uniformer og støvler og innkvartering av soldater fra Hæren på gjennomreise. I bygning 47, var militærsykehus for Hæren Standort Krankenrevier.
42 nordmenn ble henrettet på retterstedet i 1945. De første var gisler som ble henrettet 9. februar som represalier etter likvideringen av politigeneral Karl Marthinsen. Det ble også henrettet et ukjent antall tyskere på festningen, muligens på samme sted. Stedet er markert med et minnesmerke.
Den 11. mai 1945 ble festningen formelt overgitt av den høyst tilstedeværende tyske offiseren, major Josef Nictherlein fra intendanturen til Terje Rollem fra Milorg.
Etter okkupasjonen
Etter krigens slutt ble Quisling fengslet på en celle i Kronprinsens kruttårn på festningen og deretter i Møllergata 19 etter at dommen hadde falt. Han, og flere andre som ble dømt til døden under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, ble henrettet på festningen.
I 1950 ble landsfengselet nedlagt.
I forbindelse med restaureringsarbeidene av festningen i årene rundt 2010, ble det i 2012 gjort funn av en innmurt trestokk nær bakkenivå på østveggen av sør-fløyen som ble C 14-datert til 1230-80. Funnet antydet i følge Forsvarsbyggs antikvar Britt-Alise Hjelmeland at festningen kunne være påbegynt tidligere enn antatt, men at flere funn trengs for å avgjøre det sikkert.[3] Det kan imidlertid ikke utelukkes at tømmeret er gjenbrukt fra annet sted.
Bygningshistorie
Festningens bygningshistorie kan deles inn i noen hovedperioder:
- Middelalderborgen fram til midten av 1600-tallet
- Renessanseslottet fra midten av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet
- Endringer etter at festningen gikk ut av aktiv militær bruk
Middelalderborgen
Det er i dag bare enkeltdeler som gjenstår av middelalderborgen, og det er vanskelig å se mønstre fra denne perioden i bygningsmassen. Enkelte av murene fra perioden står fortsatt. Bygningene er også endret i senere tid.
| Bygning | Oppført | Beskrivelse | Tilstand | Bilde |
|---|---|---|---|---|
| Fuglesang | ca. 1300 | Tårn | Ingen spor | |
| Jomfrutårnet | ca. 1300 | Befestet ytre port. | Slisse for fallgitter og rester etter vindebroen er bevart. Eksisterende tårn er av senere dato. | 
|
| Knutstårnet | ca. 1300 | Flankeringstårn mot nord. Opprinnelig kalt Kanniktårnet, skiftet navn i senmiddelalderen. | Delvis gjenreist på opprinnelige murer. | 
|
| Nordfløyen | ca. 1300 | Hovedbygningen med storhall og kongens private kammer. | 
| |
| Romeriksfløyen | ca. 1300 | Støttebygning med kjøkken mm. | 
| |
| Sydfløyen | ca. 1300 | 
| ||
| Vågehals | ca. 1300 | Sentraltårn | Revet, markeringer etter fundamentet i borggården. | 
|
Renessanseslottet
Under Christian IV ble festningen utvidet, og den fikk et lettere preg og en lavere profil. Utbyggningen medførte at det ved kongebrev av 28. juni 1589 ble det gitt ordre om å innrette en teglovn på festningsområdet for å forsyne utbyggngen. Dette teglverket ble lagt nedenfor bryggen sør for festningen. I 1593-1594 ble det brent 50 000 stein her. Det nevnes to teglbrennere: Mats Teglbrender og Hans Rossenow. I 1597 brente Mats 47 300 mursten i ovnen.[4]
Det italienske bastionsystemet lå til grunn for ombyggingene.
| Bygning | Oppført | Beskrivelse | Tilstand | Bilde |
|---|---|---|---|---|
| Blykjelleren | Før 1600/1857 | Oppr. antakelig flankeringskasematt. Underjordisk forbindelsesgang til Skarpenords kruttårn. | Rehablilitert 1999 | |
| Blåtårnet | 1623 | Trappehus for Sørfløyen og kirketårn. | 
| |
| Festningsporten | 1653 | Port | Vindebro fra 1848. | 
|
| Munks tårn | Ca. 1560 | Krutt- og porttårn, erstattet Jomfrutårnet. Oppkalt etter Christiern Munk. |
| |
| Romeriksfløyen | Middelalderen, ny etasje i 1633 | Administrasjonsrom, bl.a. stattholderens kontorer |
| |
| Romerikstårnet | 1630-åra |
| ||
| Skarpenords kruttårn | 1657 | Kruttårn. Også kalt Store kruttårn. Underjordisk forbindelsesgang til Blykjelleren. | 
| |
| Slottskirken | Middelalderen, ominnredet 1620-åra og 1738–1742 | Kirke | 
| |
| Sydfløyen | ca. 1300, restaurert på 1600-tallet | Representasjonsrom mm. |
|
1700-tallet og senere
I denne perioden først strukturer som ble oppført for å modernisere festningen fram til rundt 1750, og deretter bygninger knyttet til den militære administrasjon, fengselet og andre institusjoner. En struktur fra 1600-tallet, Det dobbelte batteri fra ca. 1692, regnes med i denne kategorien fordi det er en modernisering i forhold til renessansefestningen.
| Bygning | Oppført | Beskrivelse | Tilstand | Bilde |
|---|---|---|---|---|
| Arméens depot | 1832 | Tegnet av ingeniørkaptein Michael Smith Arentz (1794-1853). | 1957–1963 innredet til kontorer. Rehabiliert i 2010, brukes nå som kontor for Forsvarsdepartementet. | 
|
| Artilleribygningen | 1774 | Også kalt Det lange, røde hus. | Huser nå informasjonssenteret. |  '
|
| Artillerigården | 1829 | Tegnet av ingeniørkaptein Michael Smith Arentz (1794-1853) i to etasjer, første etasje med bl. a. grovsmie og «Cachotter», i andre hovedsaklig kontorer for artilleribrigadesjefen og Felttøymesteren. | Fra 1987 kontorer for Forsvarsdepartementet | |
| Artillerimagasinet | 1870 | Tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. | Huser Forsvarsbygg. | 
|
| Artillerikasernen | 1908 | Tegnet av Olaf Nordhagen | Forlegning til 1945, deretter ombygget til kontorer. Rehabilitert i 2003 og brukt av Forsvarets ledelse fram til det nye ledelsesbygget sto ferdig i 2007 . Siden brukt bl.a. av Forsvarets militærgeografiske tjeneste. | 
|
| Artilleriets kontorbygning | 1891 | Oppført som kontorbygning med 14 kontorer for artilleriets verkstedsbygning, fra 1910 for Generalinspektøren for feltartilleriet. Interiøret vesentlig ombygget i 2006, kun eksteriøret er fredet. | Huser Forsvarets integrerte ledelse. | |
| Artilleristallen og Østre kavaleristall | 1861/1867 | Tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Oppført som Artilleristall, 1867 forlenget med Østre kavaleristall. Del av Myntgatekvartalet | 1952-1953: ombygget til kontorer. 2017: Solgt til Oslo kommune. | 
|
| Bakeriet | 1759 | Bakeri | 
| |
| Barakkene | 1747–1778 | Mannskapsbrakker på nedre festningsområde | 
| |
| Corps de Garde | 1751 | Vaktstue | 
| |
| Den militære kontorbygning | 1834 | Oppr. tegnet av ingeniørkaptein Michael Smith Arentz (1794-1853), utvidet 1864–65 ved Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, ny fasade 1898–99 ved Christian Fürst | Lokaler for militære overkommandoer, for Norges Bank og nå for Forsvarsdepartementet | 
|
| Det dobbelte batteri | Ca. 1692 | Dobbelt kanonbatteri i halvbastion, med panelt bindingsverk som kunne fjernes. | Bygget om til dagens utseende med tegl og åpent bindingsverk. Huser Norges Hjemmefrontmuseum. | 
|
| Det kongelige mausoleum | 1948 | 
| ||
| Fengselsdirektørboligen | 1858 | 
| ||
| Fengselskirken | 1866 | Tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. | Huser Forsvarets skolesenter. | 
|
| Festningsbroen | 1921 | Bro over Kongens gate. | 
| |
| Gamle kommandantbolig | 1780 | |||
| Gamle ridehus | 1828 | Tegnet av ingeniørkaptein Michael Smith Arentz (1794-1853) i empirestil. | 1978 til 2003 bygningen disponert av Riksteateret. Fra 2007 vært den faste konsertscene til Forsvarets stabsmusikkorps | 
|
| General Glads bolig | 1844 | Kommandantbolig, erstattet Gamle kommandantbolig. Tegnet av J.H. Nebelong. | 
| |
| Generalintendanturens kontorbygning | 1790/1911 | Også kalt Intendanturverkstedet, oppført for arsenalets kontorer og håndverksverksteder for Intendanturen. 1911: ominnredet og oppusset til kontorer for Generalintendanturen |
I dag kontorer for Forsvarsdepartementet | |
| Gymnastikksalen | 1861 | Tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. | 
| |
| Halmlageret | 1861 | 
| ||
| Hovedarsenalet | 1859–1866 | Tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. | Sørfløy oppført 1859–1860, vestfløy 1862–1863, østfløy 1865–1866. Huser Forsvarsmuseet. | 
|
| Hovedportens vakt | 1989 | 
| ||
| Hovedvakten | 1724 | Ombygget i 1855 | 
| |
| Høymagasinet | 1845 | Huser Oslo bymodell. | 
| |
| Ingeniørstallen | 1897 | Oppført som ingeniørstall, 1917: ombygget til gymnastikksal, 1949: påbygg med undervisningslokaler, 1955: Ombygget til kontorer. Del av Myntgatekvartalet | 2017 solgt til Oslo kommune. | |
| Kavalerikasernen | 1898 | Oppført som forlegning, eskadron- og rideskole, arkitekt Ove Ekman. Del av Myntgatekvartalet. | Huset 1972-2015 Miljøverndepartementet, 2017 solgt til Oslo kommune. | 
|
| Kommandantskapet | 1800 | 
| ||
| Kornmagasinet | 1788 | Magasinbygning | Ombygd til slaveri 1820. | 
|
| Kronprinsens kruttårn | 1755 | Kruttårn | Fra 1830 fengsel, i dag museum | 
|
| Laboratoriekjøkkenet | 1836 | Oppført som «ensomt fengsel», tegnet av ingeniørkaptein Michael Smith Arentz (1794-1853). Fra 1662; kjøkken for laboratoriene, 1915: Forlenget mot sørøst. | Fra 1945: Kontorer. Fra 2013 leid ut til restaurantvirksomhet («Festningen restaurant»). | 
|
| Nye ridehus | 1900 | Kopi av tidligere bygning som sto på Vippetangen og måtte rives. | Fra 2007 disponert av Forsvarets stabsmusikkorps | 
|
| Offisersstallen | 1891 | Arkitekt Henrik Nissen. Del av Myntgatekvartalet. | Brukes siden 1974 av Politiets rytterkorps. | 
|
| Skolebygningen | 1858 | Tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. | Huser Forsvarets integrerte ledelse. Nyere tilbygg knytter den til nabobygningen. | 
|
| Sortieporten | 1834 | Oppført i murt stein | 
| |
| Søndre brakkestokk | 1744 | Mannskapsforlegning | 
| |
| Tyskerbrakken | 1940 | Tysk mannskapsbrakke, fra Hovedøya | Revet i 2004 i forbindelse med oppføringen av det nye ledelsesbygget. | |
| Verkstedsbygningen | 1861 | Tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. | Huset Forsvarets integrerte ledelse. | 
|
| Vestre kavaleristall | 1867 | Ark. Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Del av Myntgatekvartalet. | Utvidet 1894 og 1901. Brukt av Miljøverndepartementet, 2017 solgt til Oslo kommune. | 
|
I tillegg til disse bygninger kommer flere staller, kaserner og andre støttebygg fra 1890-åra, samt noen moderne tilbygg.
Sinding-Larsens undersøkelser
Holger Sinding-Larsen var ansvarlig for undersøkelser av bygningene og utførende arkitekt for restaurering fra 1905 til 1922. I 1931 sto han bak en modell av festningen, og i den forbindelse publiserte han også tegninger basert på sine tidligere undersøkelser. Disse er gjengitt her:
Borgen omkring 1300, rekonstruert av Sinding-Larsen.
Sydfløyen og Jomfruhaven.
Sydfløyen.
Sydfløyen.
Sydfløyen.
Lønngangen.
Sydfløyen.
Sydfløyen.
Sydfløyen.
Sydfløyen.
Søndre del av østfronten.
Søndre del av slottet.
Mørkegangen.
Kommandanter
Referanser
- ↑ Berg, Jens Christian 1833, "Om Agershuus, hvem som först lod bygge, og siden Slotsherrene hver efter Kongernes befaling, siden haver forbedret og bygget", i Samlinger til det norske folks sprog og historie, bd 2 1833, s. 355-60.
- ↑ AS-10691 / Akershus festnings slaveri og arbeidsanstalt i Felleskatalogen for Arkivverket]
- ↑ Guhnfeldt, Cato, «Akershus festning, mer middelaldrende enn vi trodde?», artikkel i Aftenposten, besøkt 29. september 2015.
- ↑ Akershus festning teglverk, teglverk.no, Norsk historisk teglverkdatabase
Litteratur
- Dr. Gustav storm 1901, Akershus slot fra 14de til midten av 17de aarhundrede.
- Holger Sinding-Larsen 1924–25, Bidrag til Akershus' slotts bygningshistorie i de første 350 aar paa grundlag av den bygningshistoriske undersøkelse 1905–24, bind I og II.
- Oberst J. O. Wahl 1925–26, Akershus slots og fæstnings historie i ældre tider.
- C. S. Widerberg 1932, Akershus festning.
- Arno Berg 1950, Akershus slott i 1600–1700 årene.
- Gerhard Fischer, Oslo under Eikaberg 1050-1624-1950.
- Stephan Tschudi Madsen 1963, Akershus slotts restaurering 1895–1963.
- Dag Myklebust 1979, Akershus slotts restaurering 1895–1922, magistergradsavhandling.
- Lillian Baltzrud: Debatten om restaureringen av Akershus slott, 1895-1927, masteroppgave i historie, Universiteet i Oslo, våren 2007
- Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa 1984, Oslo – En arkitekturguide.
- Guthorm Kavli 1987, Norges festninger.
- St.meld. nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk, Forsvarsdepartementet.
- Chr. R. Kaldager 1993, Akershus – Festning, mennesker og begivenheter gjennom 700 år.
- Anna-Lena Eriksson 1995, Maktens boningar – Norska riksborgar under medletiden.
- D. I. Rognerød 1996, Fra Akershus festning til Kronborg slott – En reise i nordisk grenseland.
- Verneplan for Akershus festning, Forsvarets Bygningstjeneste, 1998
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- «Akershus slott og festning» på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Hjelmeland, Britt-Alise, Etnologsurvival - «les etnologhverdag» - bak Forsvarets skanser, Folkemuseet 2012[?].
- Fant ukjent mur på Akershus festning, Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), forskning.no, 17. april 2020.