Slesvig

Hertugdømmet Slesvig, først Hertugdømmet Sønderjylland, var først et jarldømme mellom Eider i syd og Skodborg Å (senere Kongeå) i nord. Med Knud Lavard ble det endret til et hertugdømme, en europeisk adelstittel som også hadde spredt seg til Norden.

Etter 1386 ble det mer alminnelig for danskene å benevne stedsnavnet som Slesvig (fra tysk Schleswig) framfor det danske Sønderjylland. Det har senere vært kjent under dette navnet.

Forbindelsen mellom kongeriket Danmark og hertugdømmet Slesvig ble til både et lensforhold og en personalunion, men samtidig var Eider Danmarks historiske sydgrense.

I 1864 ble hertugdømmet Slesvig erobret av Preussen og Østerrike under andre slesvigske krig, og i 1867 ble Slesvig (Schleswig) forent med Holstein som den prøyssiske delstaten Schleswig-Holstein.

I 1920 ble den nordlige halvdel av Slesvig gjenforent med Danmark etter en folkeavstemning om Slesvig, hvor de nordlige deler stemte for tilslutning til Danmark, mens de sørlig delene stemte for tilslutning til Tyskland.

Etter grensefastsettelsen 1920 brukes betegnelsen Sønderjylland (eller offisielt de sønderjyske landsdele) om den danske del, men prinsipielt er Sønderjylland og Slesvig samme område, med unntak av øyene Ærø og Femern, som også inngikk i Slesvig. Den danske delen kalles også Nordslesvig, den tyske Sydslesvig. På begge sider av grensa lever i dag nasjonale mindretall og i sørvest dessuten frisere.

Stednavnforskningen har godtgjort at området nord for Trenen, Slien og i Svans opprinnelig var bebodd av dansker, mens området ut mot Nordsjøen var frisisk og Stapelholm og naboområdene langs Ejderen var saksiske. Påvirkning sydfra gjennom det meste av senmiddelalderen og især efter reformasjonen, da tysk ble kirkespråk i Sydslesvig fortrengte etterhånden dansk som hovedspråk til fordel for plattysk.