Smalsporet jernbane

I jernbanens første tid var det manges oppfatning at Norges topografi tilsa bruk av smalspor. Fordelene kunne være flere: - Billigere lokomotiver og vogner. - Billigere underbygning og bruer. - Tillot krappere kurver, dermed mindre fyllinger, skjæringer og tunneler. Blant ulempene var lavere lastekapasitet og lavere hastighet.

Jernbanedirektør Carl Abraham Pihl og den senere jernbanedirektør Lorentz Segelcke var begge tilhengere av smalsporete jernbaner i Norge. Dette ledet til at både Rørosbanen og Vestfoldbanen ble bygd med smalspor på 1067 mm bredde. Etter hvert så man at kostnadene ved omlasting av gods ble store og begge baner er etter hvert bygget om for store summer. Ulempene ved ombyggingen ga også betydelige trafikale problemer.

I Norge har vi også hatt baner med 750 mm sporvidde. Den ene av disse var Nesttun-Osbanen, den var i drift fra 1894 til 1935. Den andre var Urskog-Hølandsbanen fra Sørumsand til Skulerud ved Haldenkanalen, med tilnavnet Tertitten. Banen var i drift fra 1896 til 1960. En 3 km strekning drives i dag som museumsjernbane ut fra Sørumsand.

Etter hvert som baneanleggene ble utvidet og steder med behov for omstigning og omlasting ble stadig flere, ble ulempen med manglende standardisering påtagelig. Her i landet fikk smalspor nådestøtet da Stortinget i 1898 vedtok at Bergensbanen skulle bygges som normalsporet jernbane. I praksis tok det imidlertid lang tid før alle sporbrudd i Norge var avviklet.