St. Birgitta menighet
St. Birgitta menighet er en katolsk menighet i Oslo katolske bispedømme som omfatter Østfoldkommunene Fredrikstad, Sarpsborg og Hvaler. Menigheten ble grunnlagt i 1878 og har fått sitt navn etter Birgitta av Vadstena. I 2013 var det 2600 registrerte medlemmer i menigheten,[1] og det holdes messer på engelsk, filippinsk, fransk, irakisk, kaldeisk, norsk, polsk og vietnamesisk.
.JPG)
.JPG)
,_faksimile.JPG)
St. Birgittas første hyrde var pastor Karl Franciskus Karlén. Han ble utnevnt til sogneprest i 1878, og fikk i oppdrag å bygge opp menigheten. Allerede året etter forlot han Fredrikstad, og P.E. Kjelsberg, en av de første norskfødte katolske prester etter reformasjonen, tok over. Han forble hos sin menighet fra 1879 til han døde i 1887. Siden 2015 har pastor Premanath Jagath Gunapala O.M.I. fra Sri Lanka vært menighetens sogneprest.
På Cicignons tid
Allerede før 1700 satte en katolsk general spor etter seg i Fredrikstad, byen var en av de få der ikke-lutheranere hadde lov til å oppholde seg i dansketiden. Johan Caspar Cicignon var generalen, og han lot innskrifter hugge i sten flere steder både på Trosvik, Kongsten fort og ellers i egnen. Cicignon var selv en ivrig katolikk, og hadde i sine tropper flere katolske soldater. Det er også kjent at det var en misjon av jesuittprester i garnisonsbyen i 1678–1691. Huset de holdt til i gikk med under bybrannen i 1690. Misjonærene ble kalt tilbake da Christian V.s norske lov av 1687 trådte i kraft, og friheten for katolikkene falt bort.
Fra husmenighet til egen kirke
Martin Dehli forteller i det tredje bindet av Fredrikstad bys historie at det i 1870-årene var kjent at det ikke var mange byer med flere «sekter» enn Fredrikstad, og en av disse var den katolske kirken. I pinsen 1875 holdt mr. Blanck som var prest ved menigheten i Fredrikshald messe i et provisorisk kapell ved torvet på Vestsiden, og rommet hadde i følge Fredriksstad Tilskuer vært overfylt. I 1876 ble åtte personer registrert som medlemmer av den katolske kirke. På denne tiden var det nok en del skepsis mot den katolske kirke, for redaktøren i Tilskueren avsluttet en omtale av den blant annet med at det at katolikkene kom til byen og ville starte en menighet «må vekke alvorlige tanker hos enhver luthersk kristen».[2] Det kan ikke ha vært helt enkelt å etablere seg i byen den gangen, noe som også Frelsesarmeen fikk erfare.
I 1887 kom pastor K.F. Karlén til byen for å forberede opprettelsen av en katolsk menighet. Selv var han en tidligere luthersk prest fra Sverige. Karlén var en konvertitt fra Västmanland i Sverige, og han var kjent som en meget dyktig predikant. Pastor Karlén ble bare ett år i plankebyen, men hans tradisjonelle katolske måte å kle seg på, med en liten kappe over skuldrene og en bredbremmet hatt, gjorde ham lett gjenkjennelig. Han vakte nok noe munterhet hos de yngste, men Karléns medfødte verdigheht gjorde at han fikk respekt. Pastoren hadde en sterk forkjærlighet for Birgitta av Vadstena, og det var trolig en medvirkende årsak til at menigheten fikk sitt navn.
Da pastor Kjelsberg kom til Fredrikstad året etter, hadde menigheten 45 medlemmer, av disse var 22 konvertitter fra statskirken. Den unge menigheten fikk erfare pressens reaksjon da Tilskueren insinuerte at fattigfolk konverterte for å få barna inn på et katolsk institutt i Kristiania – gratis. I mangel av en egen kirke feiret menigheten messe først i et lokale ved jernbanestasjonen og deretter i prestens bolig, som i følge folketellingen 1885 befant seg i Jens Thiis' gård: nummer 118 i Storgade og Tomtegade. Pastor Kjelsberg kom fra grunnleggervirksomhet i Hammerfest, der St. Mikael menighet hadde kommet i gang, men døde allerede 6. april 1887 og ble gravlagt ved Gamle Glemmen kirke. Mange fulgte ham til graven.
Etter Kjelsberg fulgte fjorten år med jevnlig veksling av pastor, i løpet av seks perioder hadde menigheten fem pastorer og en periode der den var underlagt Fredrikshald.
St. Josephssøstrene kommer!
De fire første St. Josephssøstrene ankom Fredrikstad 23. august 1887. De fire var forstanderinne St. Jean, Ursula, Marie Espérance og Généreuse. I begynnelsen var de pastor Cruls gjester i Storgaten før de fikk et eget bosted i en sidebygning inne i gården. Søstrene fikk ulike arbeidsoppgaver, sr. Généreuse tok seg av husholdningen og sr. Marie Espérance arbeidet med ambulant sykepleie mens sr. Ursula overtok ledelsen av skolen fra frk. Bye. Dette kan ha vært «lærerinde Laura Sophie Bye fra Throndhjem» (f 1848) som var bosatt i samme gård som pastor Kjelsberg i 1885.[3]
St. Josephssøstrene kjøpte villaene i Ridehusgaten 22 og 24 og flyttet hospitalsvirksomheten dit. Dette ble St. Josephs hospital og etterhvert ville hoveddelen av dette kvartalet opptas av virksomhet tilknyttet den katolske kirke på en eller annen måte. Den første pasienten søstrene tok seg av hadde difteri og ble pleiet fra 24. august 1887. Rundt to måneder senere ble den første hospitalsbygningen åpnet, den hadde fire senger. 7. april 1888 ble en mor med sitt nyfødte barn den første innlagte pasienten.
Byggeboom ved århundreskiftet
,_amtskart_fra_1912_(152b-oest)_-_Katolsk_kvartal.jpg)
Ti år etter at St. Josephssøstrene tok imot den første pasienten fant biskop Fallize i Oslo at det var på tide å utføre planene om å få flyttet kirken fra den travle Storgaten til et roligere strøk. Ønsket var ikke av ny dato, men nå ble planen om å selge den laftede kirken / misjonsstasjonen så en ny tomt kunne kjøpes inn og prestebolig med skole og møtelokaler – og ikke minst en kirke – bygges. 18. mai 1898 ble salgskontrakten undertegnet, og tomten på hjørnet av Ridehusgaten og Kongens gate på Cicignon ble kjøpt.
I 1898 ble så presteboligen med adresse Kongens gate 9 oppført i dragestil etter arkitekt Ole Sverres tegninger. Bygningen skulle ikke bare være prestens bolig, men også gi plass til skole og møtelokaler. 12. november året etter kunne menigheten feire kirkens vigsling, som biskopen selv ledet. Kirkens adresse ble Ridehusgaten 26, på hjørnet av Kongens gate, og var som presteboligen tegnet i dragestil av Ole Sverre. Dermed var kirke, prestebolig og hospital samlet på ett sted.
I årenes løp søkte fler og fler til hospitalet, og i 1899 ble det gjenåpnet etter at de to villaene hadde blitt ominnredet og modernisert. Etter hvert trengte det så mye plass at det, som senere ble kjent som St. Josephs sykehus, opptok hele lengden av Wergelands gate som tilhørte samme kvartal som de øvrige bygningene.
Ny kirke, ny tid
Etter en tid preget av bygging og jevnlig vekslende pastores, gikk St. Birgitta med vekslingen fra pastor Wilhelm Timmers til sogneprest Peter Maesch 1. november 1902 inn i en lengre periode med en hyrde. Med p. Maesch kom også en husholderske til prestegården, storesøsteren Maria Elisabet. De ble i byen til 1. februar 1923 da han ble forflyttet til St. Svithun menighet i Stavanger.
I denne tiden ble kirken høytidelig konsekrert av biskop Fallize som ble assistert av mange geistlige 12. mai 1914. Rundt tre måneder senere brøt første verdenskrig ut i Europa, og to år senere forrettet pater Maesch i en begravelse som nevnes i Fredrikstad bys historie. 31. mai 1916 stod Jyllandslaget, og før 25. juni hadde 25 døde drevet i land og blitt brakt til Østre Fredrikstad gravkapell. 12 briter og seks tyskere ble da fulgt til Fredrikstad krigskirkegård av minst ett tusen mennesker. Prost Koren, sogneperest i Østre Fredrikstad kirke, holdt liktalen i kapellet mens pastor Maesch forrettet ved gravene til de døde katolikkene.
På grensen til et nytt årtusen
St. Birgittas menighet vokste etterhvert ut av den laftede tømmerkirken som Ole Sverre hadde tegnet til den, og var i behov av bedre lokaliteter som kunne romme den store menigheten på slutten av det 20. århundre. Fra to messer på søndagene, har det vokst til flere messer på søndag og aktiviteter hele uken. En løsning ble funnet, og arkitektene Arntzen og Solheim tegnet en sentralkirke med bedre plass til alle menighetens aktivtiteter. Den nye St. Birgitta kirke ble innviet 101 år etter den forrige, i 1990. Kirken har adresse St. Josephs gate 15-17, og strekker seg fra J.N. Jacobsens gate til Ridehusgaten.
Sogneprester og tilsvarende i St. Birgitta
- 1878–1879: Karl Franciskus Karlén
- 1879–1887: Peter Edvard Kjelsberg
- 1887–1890: Aloysius Crul
- 1890–1894: Georg Yntema
- 1894–1895: Pastorert fra Halden (St. Peter menighet)
- 1895–1897: Peter Ugen
- 1897–1898: Johannes Weiring
- 1898–1901: Wilhelm Timmers
- 1902–1923: Peter Maesch
- 1923–1930: Wenceslaus Möllenbeck
- 1930–1932: August Rottier
- 1934–1937: Eugen Laudy
- 1937–1947: Alf Høgh
- 1947–1954: Harald Taxt
- 1954–1962: Haakon Kielland Bergwitz
- 1962–1964: Lars Paul Messel
- 1964–1971: Gerard Vranken
- 1971–1977: Johan J. van Vugt O.F.M,
- 1977–1983: Jacob Boekema S.M.
- 1983–1988: Teodor Famula O.M.I.
- 1988–1994: Wieslaw Kowal O.M.I.
- 1994–2005: Teodor Famula O.M.I.
- 2005–2006: Piotr Pisarek O.M.I.
- 2006–2011: Nguyen Tuan Van Peter
- 2011– : Jagath Premanath Gunapala O.M.I.
Kapellaner og vikarer
- 1901–1902: Johannes Schulte
- 1926–1927: Leonardus Nicolaus van Delft
- 1927–1928: Josef Theeuwes
- 1932–1934: Henrik Irgens
- 1938–1939: Gijsbert Hogenes
- 1946–1947: Lars Paul Messel
- 1950–1962: Alphons Wysiecki
- 1961: Gustave de Paepe
- 1993: Richard Czepek OMI
- 2009–: Antoni Skrobis O.F.M.
Referanser
- ↑ «Menighetens historie» på St. Birgittas sider på katolsk.no
- ↑ Dehli 1973: 253.
- ↑ Laura Sophie Bye i folketelling 1885 for Fredrikstad kjøpstad fra Digitalarkivet
Kilder
- Petter Edward Kjelsberg i folketelling 1885 for Fredrikstad kjøpstad fra Digitalarkivet.
- Dehli, Martin: Fredrikstad bys historie. 3 : Sagbrukstiden : 1860-1914, s.253-254, Fredrikstad : Kommunen, 1973.
- Dehli, Martin: Fredrikstad bys historie. 4 : Fredrikstad i krigstid og krisetid 1914-1940, s. 13, Fredrikstad : Kommunen, 1987.
- Kaurel, Finn: Fredrikstad byleksikon, [Fredrikstad] : Fredriksstad blads forlag, 1986.
- Kjelstrup, Karl: «7. Fredrikstad menighet» i Norvegia catholica : moderkirkens gjenreisning i Norge, Oslo : Apostoliske vikariat, 1942.
- Norske kirkebygg: «Sankta Birgitta kirke».
- St. Birgitta menighet, Fredrikstad: «Kort historisk oversikt»