USAs ambassade
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
USAs ambassade Har hatt sine lokaler ulike steder i Kristiania/Oslo.
Unionsoppløsningen
USA var blant de første stater som anerkjente norsk uavhengighet etter unionsoppløsningen i 1905 da dette skjedde 30.oktober 1905, og de diplomatiske forbindelsene ble da ivaretatt av minister Charles Hinman Graves (1830–1928) som fra 31. mai 1905 hadde vært USAs representant til Sverige og Norge mens landene fortsatt vari union. Da ble da instruert å representere begge landene som uavhengige oppdrag, og utførte dette fra sin representasjon i Stockholm.
Første representasjon i Norge
I juni 1906 ble Herbert Henry Davis Peirce (1906–1911) som kom til Kristiania og presenterte sine akkreditiver til Jørgen Løvland som var statsminister for utenrikssaker 13. august 1906. Det var dermed Graves som sto på gjestelisten ved kong Haakon VIIs kroning i Trondheim den 22. juni 1906.
Pierce installerte seg i første omgang på to rom på Victoria Hotel som fra 1853 hadde ligget i Rådhusgata 8/Dronningens gate 9. Blant de mange oppgavene i å etablere en ny representasjon var å finne mer permanente lokaler, og arkivene viser at han 27. mars 1909 tegnet en leiekontrakt på leie av det tidligere hovedbølet til Arbins løkke i Kronprinsens gate 17 rett overfor Ruseløkken skole og etablerte den amerkanske representasjonen her.
Eiendinnen på rundt fire dekar store tomten besto av to små hus av enkel standard, oppført i 1870- til 1880-årene i murt tegl og en liten hage. En av husene ble ambassadørens residens og den andre kontorer. Stedets største fordel var den sentrale beliggenheten og nærheten til regjeringens kontorer som allerede fra århundreskiftet hadde flyttet inn på Victoria terrasse og Slottet, samt til byens trikkenett med fire linjer i nærheten. Men den enkle løkkehusstandarden gjorde lokalene lite egnet til representasjon, med kun et toalett og anlegget manglet elektrisitet, sentralvarme og et skikkelig vann- og avløpsystem.
Utbyggingen i området tok fjordutsikten fra eiendommen, og eierens manglende vilje til å oppgradere og vedlikeholde bygningsmassen gjorde lokalene stadig mindre attraktive. De to følgende amerikanske utsendingene til Norge, den norskættede Laurits Selmer Swenson (1911–1913) og Albert George Schmedeman (1913–1921) arbeidet uten resultat i de neste 14 årene med å få finansiert leie eller kjøp av en passende eiendom til formålet.
De fikk bare kortsiktige leieavtaler med eieren, med i 1916 fikk Schmedeman vite at eieren ville selge og meldte seg som interessert. Det amerikanske utenriksdepartementet klarte imidlertid ikke å gi tilbakemelding fort nok, og eiendommen ble solgt til skipsreder Anton Fredrik Klaveness som ga den amerikanske legasjonen et år på å flytte. Dette skjedde samtidig med at utleiemarkedet i byen tørket inn og eiendomsprisene steg som følge av boligmangelen etter første verdenskrig. Amerikanerne ble imidlertid reddet av den samme etterkrigs materialmangel, da Klaveness ikke fikk bygget ut eiendommen med det konserthuset og teateret han hadde planlagt. Også de kommunale planene om konserthus gjorde at dette prosjektet da ble skrinlagt. Leieantalen ble derfor forlenget til 1920, med klart beskjed om at denne ikke ville bli forlenget.
Etter at amerikanerne flyttet fra eiendommen i 1924 ble blant annet Ingeniørenes hus bygget på tomten, etter en konkurranse i 1928 og ferdigstilt i 1931.
Villa Otium 1924–1959
Utdypende artikkel: Villa Otium
De vanskelige arbeids- og boligforholdene for den amerikanske representasjonen i Kristiania var likedan for mange andre amerikanske representasjoner rundt om i verden. Virksomheten var underfinansiert i en periode hvor isolasjonismen sto sterkt i USA. Neste alle steder måtte de amerikanske utsendingene betale både kontor og bolig, helt eller delvis, fra egen lomme. I 1909 eide USA bare fem eiendommer i utlandet for diplomatisk bruk, Tangier, Seoul, Tahiti, Peking (Beijing) og Konstantinopel (Istanbul), og alle disse anskaffelsene hadde sine særegne bakgrunner, dels som gaver, dels at man overtok hva ambassadøren hadde kjøpt privat, og lignende. Kun eiendommen i Istanbul ble kjøpt ved et særvedtak.
Både de amerkaniske diplomatene, men også amerikansk næringsliv som opererte i utlandet fant denne situasjonen både pinlig og uhensiktsmessig, og det ble lagt press på Kongressen for å få dette på plass. Dette førte til ny lovgivning som satte en høyere maksimumsgrense for hva som brukes på oversjøiske representasjoner, herunder eiendomskjøp.
I 1919 ble det amerikanske utenriksdepartementet kontaktet av skipsreder Gottfred Mauritz Bryde, som ville få solgt sin stor murvilla fra 1916, ark. Einar Engelstad i Kristinelundveien 22. Men både prisen på 280 000 dollar, som ville medført et stor tap for Bryde da den skulle ha kostet 450 000 dollar, og selve bygningen som ble funnet noe smakløs i sin stil og med et avlukket festningspreg gjorde dette uinteressant. Allerde på denne tiden var minister Schmedeman oppmerksom på naboeiendommen Villa Otium i Nobels gate 28, men den var påå dette tidspunktet ikke till salgs.
2. mars 1921 kom en ny lov som ga tillatelse til legasjonen i elleve byer, herunder Kristiania, å kunne kjøpe inn eiendom til maksimalt 150 000 dollar. Minister Schmedeman fikk da kjøpsfullmakt, og dette kom samtidig med et prisfall i Kristiania. Schmedeman laget da en liste over interessante objekter, og denne inkluderte Villa Otium. Andre objekter som ble vurdert var Parkveien 23, Kristinelundveien 22 denne gang til en pris av 130 000 dollar og Wergelandsveien 25.
I november 1921 kom Swenson tilbake som sendemann til Kristiania, en stilling han hadde fram til 1930, han bosatte seg senere som pensjonist her, og døde i Oslo i 1947. Det skulle bli Swenson som fullførte kjøpsprosessen. Imidlertid skulle prisen på Villa Otium med hele den 40 dekar store hagen være før høy, 180 000 doller, noe som gikk utover hans kjøpsfullmakter.
Hans Olsen solgte i 1924 eiendommen Villa Otium i Nobels gate 28 til den amerikanske ambassaden som tok den i bruk som både residens og ambassadens kontorer. I anneksbygningen fikk konsulæravdelingen kontorer, samt en liten leilighet. Prisen var 125 000 dollar, som var den høyeste pris på offentlige amerikanske residenser i utlandet og kjøpet krevde spesiell godkjennelse fra Kongressen.
Etter krigen ble det klart at dette ble for liten plass til denne dobbeltfunksjonen, og det ble startet undersøkelser for nye lokaler til ambassadens kontorer. Etter at disse ble flyttet til Drammensveien i 1959 har Villa Otium siden blitt brukt til ambassadørresidens og representasjonslokaler for USA.
Drammensveien 1959–2017
I 1959 kunne ambassaden flytte inn i den nyoppførte bygningen på hjørnet mellom Drammensveien 18 (idag Henrik Ibsens gate 48) og Løkkeveien/Hansteens gate.
Makrellbekken siden 2017
- Morgedalsvegen 36, fra 2017
Kilder
- USAs ambassade i Oslo byleksikon
- Hefte om Villa Otium, med historikk om USAs representasjon i Oslo, utgitt av Den amerikansk ambassaden