Várdobáiki samisk språksenter

Várdobáiki samisk språksenter ble etablert i Evenes kommune i 1999, og er blitt en av kjerneaktivitetene til Várdobáiki samisk senter.

Navnet Várdobáiki kom til etter en utlyst navnekonkurranse og ble presentert i forprosjektet for Várdobáiki markesamisk kultursenter som var ferdigstilt i mai 1998. Vinner av navnekonkurransen var Gudmund Johnsen, Skånland. Navnet kan forstås som utsiktspunkt eller et sted med god oversikt over det som skjer innenfor det som berører samisk kultur og var i forposjektet også forklart som et sted som skulle verne om det samiske. I denne perioden ble også logoen som fortsatt følger Várdobáiki ferdigstilt. Denne var et bestillingsverk av kunstneren Solfrid Fjellaksel Pedersen, Skånland. Forprosjektet ble gjennomført av prosjektleder Odd Dalbakk, Skånland.

Språksituasjon

Várdobáiki samisk senters virkeområde er språklig sett definert inn under nordsamisk språkområde, og er det sørligste tornesamiske dialektområde på norsk side. Dialekten er forskjellig fra nordsamisk skriftspråk, samtidig som den har store likheter med lulesamisk, noe som Ardis Ronte Eriksen har drøftet grundig i sin mastergrad fra 2009. Siden andre verdenskrig har språkskiftet i de aller fleste familier i regionen skjedd raskt fra samisk til norsk, og antall personer med samisk som førstespråk er sterkt nedadgående. Eriksen har i sin mastergrad vist at det i løpet av 24 år, fra 1940 til 1994 var en reduksjon på 749 personer som sa at de behersket samisk godt. I denne perioden var det en nedgang fra 800 til 51. Det har derfor vært relativt lett få en omentrentlig oversikt over antall personer som har samisk som første- eller andrespråk i den store regionen ved inngangen til 2000-tallet.

Språksenterets omgivelser

Várdobáiki samisk senter ble lokalisert til Evenes kommune, i et tradisjonelt samisk område med en relativ stor samisk befolkning. På oppdrag fra Sametinget evaluerte Norut (Norut Northern Research Institute AS) Alta i 2012 de elleve språksentrene som da fikk driftstilskudd fra Sametinget. I sin evalueringsrapport «Evaluering av samiske språksentre» beskriver Nygaard, V, Balto, Á. M. V, Solstad, M., og Solstad, K. J. spåksentrene som enten integrert i samiske lokalsamfunn eller som samiske øyer i det norske majoritetssamfunnet. Begge beskrivelser kan passe på Várdobáiki samisk språksenter. I perioden det ble arbeidet med etablering av språksenteret, var det få andre institusjoner man kunne knytte begrepet samisk til. Samtidig med prosessene som førte til etablering av Várdobáiki, pågikk parallelle prosesser som resulterte i flere samiske etableringer, slik at det er blitt flere samiske virksomheter i regionen. Flere av disse etableringene kan knyttes til samme personer og miljø. Det er tydelig at man i perioden fra ca 1980 og fremover ser flere enkeltpersoner og foreninger som har hatt så stor innvirkning på den samiske samfunnsutviklingen lokalt at man i ettertid kan snakke om før og etter deres aktivitet eller etablering. To av hendelsene som står som viktige milepæler er oppstart av samiskundervisning og etablering av samisk barnehage, først kom Sáráhká sámemánák i Planterhaug i Skånland i 1986, som i 2003 ble videreført som Márkománák samisk barnehage ved Várdobáiki. Andre viktige etableringer som er kommet til i det samiske miljøet i omgivelsene rundt Várdobáiki som følge av politisk og kulturelt arbeid i regionen, er Sametingets lokalkontor, et samisk privat bokforlag; Skániid girjie, Márkomeannu; og NRK Sápmis lokalkontor. Nevnes må også samiske foreninger som hver for seg og sammen har vært direkte pådrivere til positiv utvikling innenfor samisk kultur. Utover 2010-åra har det også blitt flere nyetableringer innenfor samiske kulturnæringer, både innen mat og kulturopplevelser. Várdobáiki språksenter er et av 13 samiske språksentre som får driftsstøtte fra Sametinget. Nabospråksentrene er Árran lulesamisk senter i Tysfjord kommune og Ástávuona giellagoahtie i Lavangen kommune.

Arbeid for å få på plass et samisk språk- og kultursenter

Det direkte arbeidet for å få til et samisk senter, inkludert språksenter, startet i regi av Iinna ja biras sámiid searvi IBSS i første halvdel av 1980-åra. Arbeidet ble organisert gjennom kulturutvalget i IBSS, som ble ledet av Ardis Ronte Eriksen. Dette arbeidet resulterte i første omgang i bevaring av gården Gállogieddi som et samisk friluftsmuseum. Iinna ja biras sámiid searvi/Hinnøy og omegn sameforening fortsatte arbeidet for å få på plass et samisk kultursenter. I juli 1987 sendte foreningen et skriv med orientering om planer for etablering av et samisk bygdetun/all-aktivitetshus i grenseområdet mellom Troms og Nordland til det regjeringsoppnevnte Samekulturutvalget v/Kirsten Myklevoll. Gjennom et punktsatsingsprosjekt finansiert av samisk utviklingsfond ble det høsten 1988 satt i gang et formalisert arbeid for å få etablert et samisk kultursenter for Ofoten og Sør-Tromsregionen. I mars 1989 ble den første prosjektskissen for et samisk kultursenter i regionen ferdigstilt. Arbeidet fortsatte videre gjennom flere prosjekter og arbeidsgrupper, og i 1994 ble det igangsatt et 2-årig kultur- og bygdeutviklingsprosjekt i markebygdene i Evenes og Skånland kommune, finansiert av samisk språkråd. Dette prosjektet ble ledet av Odd Dalbakk. I 1998 ble prosjektbeskrivelsen for Várdobáiki markesamisk kultursenter, samisk kulturhus i Ofoten og Sør-Troms ferdigstilt.

Språkprosjekt som språkstyrkingstiltak

Flere lokaltilpassede språkstyrkingstiltak ble igangsatt under samlebegrepet språkprosjektet. Asbjørg Skåden ble ansatt som språkarbeider i språkprosjektet i 1995. Hun arbeidet med ulike språktiltak frem til 1998. Språkprosjektet arbeidet med blant annet språkkurs, samiske radiosendinger og samiske avissider. Dette arbeidet er beskrevet i Magne domantrener Skådens artikkel om samisk språkprosjekt i skriftserien Oainnus nr.3 2016. Språkprosjektet var administrativt lagt under Evenes kommune og hadde kontor på rådhuset i Bogen i Ofoten.

Opprettelse av samisk språksenter

Språkprosjekt var svært viktig i prosessen med å bygge språkarenaer samt å få fokus på bevaring, revitalisering og utvikling av samisk språk i regionen. Dette hadde stor betydning for en senere etablering av et permanent språk- og kultursenter. I 1999 vedtok plangruppa for Várdobáiki, under daværende ledelse av Henrik Eriksen, å etablere Várdobáiki samisk språksenter. I samråd med Sametinget ble deler av prosjektmidlene til språktiltak dette året omdisponert til å dekke kostander i forbindelse med etablering av språksenteret. Språksenteret lå formelt under Evenes kommune. I 2001 opprettet Sametinget en ordning med direkte grunntilskudd til de samiske språksentrene. Språksenteret i Evenes var ett av fire språksentre som fikk tilskudd over denne posten det første året. Plangruppa var styringsgruppe for språksenteret. For å ha en faglig styringsgruppe for språkarbeidet ble det i 2001 opprettet en referansegruppe/faggruppe som bestod av Jon Eldar Einejord, Harstad; Idar Reinås, Evenes og Gudmund Johnsen, Skånland. Faggruppa hadde en viktig støttefunksjon for språksenteret og bidro med viktig samiskspråklig kompetanse, tradisjonskunnskap og formell kompetanse. Denne faggruppa var i funksjon til og med 2007.

Samisk undervisning og samisk barnehage

Fra midt på 1980-tallet ble det startet et aktivt arbeid med å bevare samisk språk og kultur i regionen. Den samiske barnehagen Sárahká sámemánák ble stiftet i 1986 av fire kvinner i et andelslag. Etablering av denne barnehagen er omtalt i Samisk skolehistorie 3, 2009. Her får en vite at det knapt er noen annen barnehage i Norge som har møtt så mye motstand i sin oppstartsfase. Iforbindelse med avslutning av barnehagedriften uttalte Ardis Ronte Eriksen treffende at «markebygda og Skånland ville ikke vært det samme uten Sáráhká sámemánák». Ved oppstart av barnehagen var det ingen barn i førskole- eller skolealder verken i Skånland eller Evenes som hadde samisk som førstespråk. Tilsvarende var det få av foreldregenerasjonen som selv hadde samisk som førstespråk. Etter vel 15 års drift ønsket andelslaget å avslutte sin drift av barnehagen og Várdobáiki overtok og videreførte den som Márkománák samisk barnehage i 2003. Fra etablering av Sárahká sámemánák i 1986 og fram til og med barnehageåret 2015-2016, har der vært om lag 15 barn i barnehagen som har hatt samisk som førstespråk eller ett av sine hjemmespråk. Av dette er ca halvparten fra familier hvor ingen av foreldrene har hatt samisk som førstespråk. De har aktivt valgt å gjøre et språkskifte ved å ta samisk tilbake som kommunikasjons¬språk i familien. Det arbeidet som foreldrene i disse familiene har lagt ned og fortsatt legger ned er uvurderlig. Arbeidet har krevd stor innsats og har gitt mye for ettertiden og burde absolutt vært dokumentert gjennom et forskningsarbeid. Oppstart av Sárahká sámemánák i 1986 er en av de største milepæler i samisk språkarbeid i perioden med samisk oppvåkning. Várdobáiki har fått overta en vel etablert samisk barnehage og har ansvar for å fortsette arbeidet med å legge tilrette for videre språkutvikling for de nye generasjonene, både for barn med samisk som hjemmespråk og de som får sitt første møte med samisk språk gjennom barnehagen.

Samiskundervisning på skolene

Samiske aktører arbeidet også for å få kommunene til å ivareta samiske spørsmål, spesielt innenfor undervisning. Det ble stilt krav om å få samisk språkundervisning på skolene. Etter hvert som flere fikk dette tilbudet, organiserte foreldrene seg i en samisk foreldreforening og var en viktig aktør gjennom mange år. Foreldreforeningen fungerte som støttegruppe og pressgruppe for samiskundervisningen og arbeidet på den måten med revitalisering av samisk språk. Foreldreforeningen stod også som arrangør av markering av 6. februar, samefolkets dag, i mange år. Den første samiskundervisning i regionen ble gitt i 1981-82 på Skånland skole. Ardis Ronte Eriksen var lærer i samisk som valgfag for to elever. Ann Karin Pedersen, som var en av de to elevene i siste året på ungdomsskolen, sier at hun som voksen har skjønt hvor mye arbeid Ardis la ned i å skaffe eller lage undervisningsmateriell. Det fantes ingenting som passet de unge som hadde mistet det meste av språket og som i beste fall hadde et visst passivt språk. Etter dette året med undervisning i samisk valgfag var det et opphold før samisk-undervisningen kom i gang igjen i 1987 med Asbjørg Skåden som første lærer i samisk som andrespråk. I Asbjørg Skådens «Læreran, dem gjør egentlig ikkje nokka. Eleven og bygda som ressurser i samiskundervisninga» i Våg å snakke, Kommunikativ metode i samiskopplæringen av Todal, J. og M. Pope utgitt av Samisk utdanningsråd, Kautokeino 1996, får vi et innblikk i hvordan etableringen av samiskundervisningen i Skånland ble til. Skolene i de andre kommunene har seinere startet undervisning, etter hvert som barn og foreldre har hatt ønske om det og foreldre har satt fram krav om det. Ved skolene i kommunene etter aksen Narvik-Harstad, inkludert Tjeldsund kommune, var det ved skolestart høsten 2015, 78 elever med samisk som fag i grunnskolen. Sammenlignbare tall fra skolene i Evenes, Skånland og Harstad viser at det i 2004 var tilsammen 44 elever med samisk i fagkretsen mens det i 2015 var 51 elever i de samme kommunene . På Kongsvik skole i Tjeldsund kommune var det ingen elever med samisk i 2004. Der har det vært samiskundervisning fra 2005-2006. I 2015 var elevtalle med samisk som andrespråk på Kongsvik skole kommet opp i 20. Frem til 2010 rekrutterte den videregående skolen på Elvemo i Skånland mange elever til samisk språkfag. Etter at skolen ble nedlagt har det vært samiskundervisning noen år med egen lærer på Heggen videregående skole i Harstad, men fra skoleåret 2014-2015 har undervisningen vært gitt som fjernundervisning pga manglende læreressurser. Dagens unge voksne som har valgt å ta språket tilbake, har i hovedsak sitt språklige grunnlag fra samiskopplæringen på grunnskolen i de ulike kommunene og på den videregående skolen på Elvemo i Skånland.