 Solkorset - Et gammelt emblem som har vært brukt av flere store kulturer, men som har mistet mye av sin verdighet hos oss etter at Nasjonal Samling tok det til sin logo.(Den norske varianten av hakekorset.)
Emblemet forekommer allerede på nordiske helleristninger, særlig på jordbruksristninger fra bronsealderen der det har religiøs og magisk funksjon. Det er blitt tolket som symbol på solen med dens omløpende bevegele og er blitt satt i forbindelse med fruktbarhetskulten. Sol- eller hjulkorset går igjen i middelalderens kirkekunst og ble nyttet i norskdomskretser før Nasjonal Samlings tid. var en lokalavdeling av Nasjonal samling (NS), et norsk politisk parti stiftet 13. mai 1933 av Vidkun Quisling, som var påvirket av nasjonalsosialistiske og fascistiske strømninger i Europa. Partiet deltok i stortingsvalget i 1933 og 1936, men fikk under 2% av stemmene. Partiet fikk kort levetid, men spilte likevel en spesiell rolle i norgeshistorien som organisert medhjelper for tyskernes okkupasjon av landet 1940-1945.
I Harstad var det få NS-medlemmer før 1940, og bare 28 personer hadde stemt på fylkespartiet ved stortingsvalget i 1936 som hadde Andreas Olssøn, Harstad som førstekandidat. (1,43 % av de avgitte stemmene). Antall medlemmer vokste imidlertid til ca. 120 i løpet av krigsårene. Harstad lag av NS ble startet i kst. møte 2. oktober 1940 med disponent Andreas Olssøn og journalist Peder Lind-Solstad som stiftere. Det ble etter hvert egne lag i Trondenes kommune og Sandtorg kommune med henholdsvis 10-11 og 7-8 medlemmer. Kvæfjord kommune hadde også eget lag med 11-12 medlemmer. Selv om partiet var lite, var det forholdsvis større i Harstad enn i resten av Troms. Disse lagene var tilsluttet Sør-Troms krets av NS.
NS hadde også en ungdomsorganisasjon, NSUF, som i Harstad var ledet av Dagny Lossius.
Etter at de andre partiene ble forbudt av de tyske styresmaktene i 1940, fikk partiet stor makt. Men det møtte stor motstand i folket, og i tillegg var det indre stridigheter som skapte vanskeligheter. Den norske regjeringen i London lovfestet 22. januar 1942 at medlemskap i Nasjonal Samling i Norge var straffbart. Noen få personer i Harstad, Trondenes og Sandtorg ble i rettsoppgjøret 1946 dømt til lange fengselsstraffer for landssvik etter denne loven. Andre fikk mildere straffer.
Partiet hadde kontor i Torvet 3 i Harstad. Der hadde de få medlemmene jevnlige møter. Men etter eget utsagn var frustrasjonen stor fordi de ikke fikk bestemme noe. Tyskerne bestemte alt, hevdet de etter krigen. Les mer …
 Rester fra brakkeleiren på Trondenes. Foto: Gunnar Reppen 2012. i Harstad ble opprettet i forbindelse med Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/ 1945 da de tyske stridskreftene ble tvunget til å trekke seg ut av Finnmark. De brente da bebyggelsen for at sovjettroppene ikke skulle nyttiggjøre seg den. De norske beboerne ble da tvunget til å reise sørover. I alt var det 50.000 personer som ble tvangsevakuert. Til sammen var det rekvirert 130 fiskebåter som ble satt i trafikk mellom Tanafjorden og Harstad for å frakte flyktningene.
Da krigen var slutt opprettet statsråd Hans Julius Gabrielsen (som hadde gjort seg positivt bemerket som fungerende fylkesmann i Troms under mobiliseringen og krigen våren 1940), et eget administrasjonskontor som fikk i oppgave å organisere gjenoppbyggingen og sørge for best mulige forhold for de husløse flyktningene, som var spredd utover landet. Kontoret ble lagt til Harstad og gikk under navnet Finnmarkskontoret.
I Harstad hadde de tyske okkupantene hatt flere brakkeleirer for eget bruk – på Trondenes, Heggen, Stangnes, Kanebogen og Harstadbotn. Disse ble satt i stand for å ta imot de tvangsevakuerte. I tillegg ble det opprettet leirer i Finnfjordbotn og Sandviken ved Finnsnes. Brakkene var angrepet av veggdyr som måtte uskadeliggjøres og de måtte vinterisoleres og brannsikres. Trondenes-leiren ble en hovedleir og ble utbygd for å kunne ta imot 2000 flyktninger – altså en befolkning på størrelse med en by som Vadsø. Til sammen var det ca. 130 brakker i Harstad-området, som på det meste var bebodd av til sammen 2500 flyktninger. Les mer …
 NSBs administrasjonskontor ved Jernbanetorget i Oslo ligger i ruiner etter operasjon Betongblanding. Foto: Ukjent (ca. 1945) Operasjon Betongblanding (av SOE kalt Operation Concrete Mixer) var en omfattende sabotasjeaksjon mot jernbanen på Østlandet. Den ble gjennomført 15. mars 1945, og var Milorgs største koordinerte aksjon.
I 1945 ble et betydelig antall tyske soldater og store mengder krigsmateriell fraktet ut av Norge for å settes inn mot de framrykkende allierte styrkene på kontinentet. Milorg mente, i samforståelse med SOE og Forsvarets Overkommando, at det var viktig å forpurre transportene, slik at flest mulig tyske soldater ble bundet opp i Norge. Dette resulterte i flere aksjoner, som sammen er kjent som transportslaget. Å ødelegge jernbanelinjene som gikk ut av Norge ble ansett for å være en måte å forsinke transporten på.
Mer enn tusen Milorgjegere deltok i aksjonen, som skulle gjennomføres kl 20 eller så kort tid etter dette som mulig den 15. mars. Les mer …
 Denne scenen i Moelv må ha utspilt seg mange steder i landet. Den 8. mai kom fellesavisa Oslo-Pressen, og man kunne sitte under et norsk flagg og lese nyheter som ikke var sensurert av nazistene. var aviser som ble gitt ut i den første tida etter frigjøringa den 8. mai 1945. De ble utgitt gjennom samarbeid mellom forskjellige aviser rundt om i landet, etter ordre fra Hjemmefronten. Hovedgrunnen til at dette ble gjort var at man ønska at de avisene som hadde blitt stengt av okkupasjonsregimet ikke skulle ble akterutseilt av de som hadde tilpassa seg sensurkrav og dermed hadde fortsatt utgivelsen gjennom krigen.
Avgjørelsen om dette var tatt en tid før frigjøringa, og de som ble redaktører i avisene var utvalgt av Hjemmefronten og orientert på forhånd. Dermed kunne de første avisene komme ut allerede på formiddagen 8. mai. Den første som ga seg var Oslo-Pressen, som ga ut niende og siste nummer allerede 12. mai ettersom hovedstadsavisene ble utgitt som normalt fra 14. mai. Andre steder ble avisene utgitt lenger, som i Harstad hvor Fellesavisen kom ut med siste nummer den 30. juni. Les mer …
 Vallø i april/mai 1945 etter bombeangrepet. På kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen oljeraffineriet på Vallø. Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng.
Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945. Les mer … | .jpg)
