Arvid G. Hansen

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Arvid Gilbert Hansen»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Arvid G. Hansen ca 1920
Foto: Ukjent- skannet fra boka Ungdoms fanevakt, Oslo 1951

Arvid Gilbert Hansen (født 5. mai 1894 i Kristiansand, død 24. januar 1966 i Oslo) var politiker, journalist og forfatter. Særlig i 1920-åra og i første halvparten av 1930-tallet hadde han en fremtredende rolle innen den kommunistiske delen av arbeiderbevegelsen. Han blir regnet som kommunistpartiets ledende ideolog i denne perioden, og gjorde seg også gjeldende i den kommunistiske verdensbevegelsen, på dens venstre fløy. Hansen var en sterk motstander av samarbeid med de reformistiske sosialistpartiene, og hadde medgang og motgang i Komintern i takt med de mange linjeskiftene som Stalin befordret i denne perioden. Etter at han i 1949 ble ekskludert fra NKP, trakk Hansen seg ut av offentlig politisk virksomhet.

Arvid G. Hansens yrkesgjerning finner vi mest innen presse og opplysningsarbeid.


Barndom, oppvekst og familie

Arvid G. Hansen var sønn av Andreas Hansen (født i Alversund, Hordaland 1870) og Gulli Bru (født i Ogna, Rogaland i 1869). Faren var blikkenslager, og hadde eget verksted i Bergen. Faren hadde opptil 15 svenner, og i heimen var det to tjenestepiker og piano, "og alt det øvrige vesen", som Arvid Hansen selv uttrykker det i en serie intervjuer med Knut P. Langfeldt som ble påbegynt 14. juli 1965. Arvid var født i Kristiansand, men både en eldre bror (født 1892) og tre yngre søsken var født i Bergen (1896, 1897 og 1902), så familiens opphold i Kristiansand må ha vært relativt kortvarig.[1] Selv sier Arvid at de bodde ca et halvt år i Kristiansand.

I følge Arbeidernes leksikon var begge foreldrene knyttet til arbeiderbevegelsen fra ungdommen av. Av folketellingene 1900 og 1910 framgår at de ikke tilhørte noe kirkesamfunn, noe som kan indikere en viss radikalisme. Arvid forteller at faren var metodist, ingen fanatiker, men han var dog metodist. Faren støttet sin radikale sønn da han søkte rektor ved Tanks skole og seinere ordfører i Bergen Carl Geelmuyden om å slippe skoleskyting og religionsundervisningen, noe rektor besørget innvilget.[2]

Den som i størst monn inspirerte og «glødet» Arvid, var bestefaren med etternavnet Birkeland som var stein-, jord- og sementarbeider. På forunderlig vis klarte bestefaren å kombinere respekten for de to særpregede karakterene Grundtvig og Tranmæl. Bestefar leste høyt fra brosjyrer og avisa Arbeidet - etterfølgeren av redaktør og agitator Sophus Phil, som tydeligvis hadde inspirert gamle Birkeland.[3]

I 1910 ble Arvid Hansen medlem av Bergen Socialdemokratiske Ungdomslag, og ble straks valgt som lagets sekretær og studieleder. Seinere ble han også formann for denne foreningen. På Katedralskolen holdt han flere foredrag hvorav i sær «Det nasjonale momentet i det norske folks historie» og «Georg Brandes og kristendommen» var de som satte de dypeste spor.[4]

Ca 1912 flytta familien til Stavanger hvor Arvid gikk opp til eksamen artium ved å ta 11 eksamener med meget godt resultat. Parallelt med dette arbeidet han i hermetikkindustrien og tegnet selvsagt medlemsskap i Hermetikkarbeidernes fagforening. Foreningen bevilget 25 kroner til den antimilitaristiske agitasjon ved Madla leir, der han var med på dele ut løpesedlene som fagforeningen hadde betalt for, inkludert reisa fram og tilbake.[5]

I 1915 kom han med i ungdomslaget Fremover i Kristiania hvor han blant andre traff Alfred Madsen og Julius Østby. Fremover var tilsluttet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Her i hovedstaden skulle unge Arvid starte sin akademiske karriere, og han innkvarterte seg på hybel hos fru Bjerke i Deichmannsgate 2A til en kontraktsfestet leiepris av kr. 5,- per uke. Det ble mye bananer og brød, mintes Arvid. Om femkronen uteble fikk han likevel fortsette sitt leieforhold hos den elskelige fru Bjerke.[6]

Gunhild Wold ca 1910, Arvid G. i bakgrunnen
Foto: Ukjent - Skannet fra boka Den røde ungdom i kamp og seier:Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjennom 20 aar, Kristiania 1923

Arvid G. Hansen giftet seg i 1916 med Gunhild Wold, som var Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbunds første kvinnelige sekretær (1909-1911). Hun døde i 1920. Hansen var deretter gift fire ganger: i 1921 med Mira Rathaus, Sovjetunionen, ekteskapet oppløst 1928; i 1931 med Valborg Svensson, Sverige, ekteskapet oppløst; i 1940 med Aase Anette Halvorsen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1951, og Hansen var seinere gift med Asborg Rise.

Han hadde sønnen Boris (1922-2007) og datteren Elisabeth (født 1945).

Utdanning og yrkesliv

Arvid G. Hansen tok altså examen artium som privatist i Stavanger i 1913. Han studerte deretter filologi ved Universitetet i Oslo, men avbrøt studiene etter to år, og gikk over i organisasjons- og publiseringsvirksomhet på heltid.

Arvid G. Hansens yrkesliv kan knapt skilles fra hans politiske virksomhet. Han livnærte seg mest som journalist og publisist i tjeneste for bevegelsen. Hvor han til enhver tid bodde, var også i stor grad bestemt av hvor det var bruk for ham i organisatorisk og politisk sammenheng.

Han flyttet fra barndomshjemmet i Bergen for å lese til artium i Stavanger. Størsteparten av sitt voksne liv, og permanent etter krigen, bodde han i Kristiania/Oslo, dit han først kom for å studere i 1913 eller kort etter.

I 1918 var han redaktør for Akershus Social-Demokrat og samtidig leder av Sovjetunionens telegrambyrå i Oslo (Rosta). I 1920 bestyrte han Det norske arbeiderpartis og Landsorganisasjonens dagskole i Oslo og var sekretær for Centralkomiteen for sosialistisk skolevirksomhet, derunder Arbeidernes korrespondanseskole. Han traff på denne tida sin andre kone Mira Rathaus.

I 1920 fikk han Conrad Mohrs stipend til studiereise i Tyskland, Østerrike og Italia. Han ble utvist fra Italia i 1921 for politisk virksomhet.

En avslappet politisk taskenspiller - før utviselsen fra Italia
Foto: Ukjent -Skannet fra boka Den røde ungdom i kamp og seier:Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjennom 20 aar, Kristiania 1923

I 1922-1923 redigerte Hansen Arbeiderpartiets tidsskrift Det Tyvende Aarhundrede.

I 1928 ble han dømt til en måneds fengsel for ting han skrev i forbindelse med en ulovlig bygningsstreik.

Han hadde også et kort fengselsopphold i Sverige og ble utvist derfra i 1929.

Moskva

Hansen betegner sjøl åra 1924-1935 som sin «Moskva-periode», og han bodde fast der fra 1931. Blant annet underviste han da i marxisme ved Vesten-Universitetet og Lenin-skolen. I jubileumsboka for 25-årsstudentene i 1938 skriver han at han der særlig hadde til oppgave å «utdanne utenlandske (illegale) agitatorer», noe han i utgaven til 50-års-jubileet i 1963 rettet til å «utdanne skandinaviske agitatorer og tillitsmenn».

Da Stalin begynte sitt «korstog» mot Komintern midt på 1920-tallet, for å få full kontroll i den kommunistiske internasjonalen, kom også Arvid Hansen til å stå lagelig til for hogg. I EKKIs januarplenumsmøte i 1926 hadde Hansen lagt fram en beretning fra DKP (Tysklands kommunistparti) der han etter Stalins mening ikke burde holde seg med dem man benevnte ultra-venstre innen det tyske partiet. (Ruth Fischer hadde da en høy stjerne hos Hansen). Både Hansen og Fischer fikk så hatten passet av «kamerat» Stalin. [7]

Fra 1936 bodde Hansen igjen i Bergen som redaktør av kommunistorganet Arbeidet der (1936-1938). Under krigen var han i eksil i Sverige fra 1942. Etter krigen bodde han fast i Oslo til sin død. I studentboka fra 1963 omtaler han seg sjøl som freelance journalist

Politisk virksomhet – summarisk oversikt

Parti- og organisasjonsarbeid i Norge

  • Medlem i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) fra 1910, og Vestlands-sekretær for organisasjonen snart etter.
  • Sekretær for NSU på landsbasis 1915, landsstudieleder og redaktør for forbundets avis Klassekampen 1916.
  • Formann i NSU 1917-1918.
  • Partioppnevnt medlem av sosialiseringskomiteen som Arbeiderpartiet og LO nedsatte i 1919 som korrektiv til den offentlige komiteen som behandlet samme spørsmål.
  • Under partistriden 1921-1923 tilhørte Hansen Komintern-fløyen, og ser ut til å ha øvd direkte innflytelse på Kominterns linje i det norske partispørsmålet.[8] Ved partisplittelsen i 1923 var han med på å stifte NKP, som en av de fremste ideologiske pådrivere. Han ble innvalgt i sentralstyret og politbyrået, og han var medlem av sentralstyret i partiet fra partiet ble grunnlagt og til (...? etter 1933)


Internasjonalt

  • Sekretær i den skandinaviske føderasjonen for kommunistpartiene 1924.
  • Suppleant i 3. eksekutivkomiten i 3. Internasjonale (Kominttern) 1924-1932, medlem 1932-1934. Som han sjøl påpeker i studentboka 1938, hadde han sittet i eksekutivkomiteen ”lenger enn noen annen, Stalin alene undtatt”.
  • Medlem i flere internasjonale komiteer i Kominterns regi, deriblant en komite ledet av Molotov som behandlet det tyske problem etter Hitlers maktovertakelse i 1933.


Journalistikk

Hansen var redaktør for flere av arbeiderbevegelsens aviser og tidsskrifter:


Skole- og opplysningsvirksomhet

Ideologisk ståsted

Hansen blir betegnet som talsmann for «ultra-venstre» innen den kommunistiske verdensbevegelsen.[10] Det var denne fløyen som fremmet tesen om «sosialfascismen», som i korthet gikk ut på at det var et grunnleggende sammenfall mellom høyresosialismen og fascismen. Denne tesen ble lagt til grunn for Kominterns politikk i tidsrommet 1928-1935.

Hansen hadde allerede fra 1926 tatt et klart standpunkt for denne linjen ved sin nære kontakt med Ruth Fischer og Adolf Maslov på venstrefløyen i det tyske kommunistpartiet. Dette var ennå mens Kominterns offisielle linje var å gå inn for en enhetsfront mellom de forskjellige sosialistiske retningene. Hansen gikk blant annet sterkt mot planene om å danne et ”Labour party” i Norge, dvs. et sosialistisk samlingsparti med organiserte fraksjoner. Dette var et alternativ som NKP gikk inn for under samlingsbestrebelsene som endte med sammenslåing av Det norske arbeiderparti og Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti i 1927. Hansen var i pakt med sine venstristiske holdninger ytterst skeptisk til klassesamarbeid og kompromisser for eksempel på det kommunale plan. Han blir nevnt som opphavsmann til det opprinnelig nedsettende ment uttrykket «ødegaardismen» om den kommunalsosialismen som ble praktisert for eksempel på Gjøvik under arbeiderpartiordfører Niels Ødegaards ledelse.

Molotov-komiteen fra 1933 (se ovenfor) gikk i følge Hansen inn for enhet mellom det kommunistiske og det sosialdemokratiske partiet i Tyskland, en politikk som både kunne peke tilbake mot enhetsfronten fra 1920-tallet og som forespeilet den folkefrontlinjen mot fascismen som Komintern gikk inn for fra 1935. Som Hansen er inne på i studentboka fra 1963, gikk han sjøl heller inn for Bukharins linje, som gikk mot samarbeid med høyresosialistene. Bukharin kjente han for øvrig godt personlig helt fra 1916, da Bukharin en periode hadde tilhold i Kristiania.

I 1933 hadde NKP under sin daværende formann Henry W. Kristiansen gjort et framstøt mot DNA for å få til et samarbeid. En slik enhetsfrontslinje ble på dette tidspunkt stemplet som høyreavvik av Komintern, noe som ble formidlet av Arvid G. Hansen i tre artikler i Arbeideren. Kristiansen ble degradert fra partiformann til redaktør i Arbeideren, og den forrige redaktøren avsatt.[11]

Da Komintern igjen foretok et linjeskifte over til folkefrontpolitikken fra 1935 – der alliansene skulle bygges med antifascistiske grupper langt ut over den tidligere enhetsfronten mellom arbeiderklassens sosialistiske partier - , var det Hansens tur til å havne på sidelinjen. Han hadde i den forutgående debatten i Kominterns eksekutivkomite fremmet sin kritikk fra venstre, og fikk svar på tiltale av Stalin i en tale som ble trykt både i Pravda og i Norges Kommunistblad.

I 1940 var Hansen aktiv i NKP i Oslo, og var da i følge Torgrim Titlestad talsmann for «paktpolitikken», som innebar å tilpasse partilinjen til Hitler-Stalin-pakten fra 1939.[12] Fremste motstanderen i partiet mot denne paktpolitikken var Peder Furubotn. Desto mer bemerkelseverdig er det da at Arvid G. Hansen etter krigen ble ekskludert fra NKP nettopp fordi han hadde sluttet seg til Furubotns fløy under den sterke partiturbulensen da. Under partioppgjøret ble Hansen og en annen Komintern-veteran, Haavard Langseth valgt av Furubotn-fløyen til å informere om striden overfor internasjonale kontakter.[13]


Bibliografi

Følgende oversikt er et utvalg av Hansens publikasjoner. Han skrev for øvrig et meget stort antall artikler i norske og utenlandske (særlig russiske) aviser og tidsskrifter. I studentjubileumsboka 1963 oppsummerer Hansen sitt forfatterskap slik: «I alt har jeg utgitt 58 trykte bøker og brosjyrer og dessuten en del stensilerte skrifter, samt studiemateriale til Arbeidernes Korrespondanseskole i 1920-årene.» En del av utgivelsene var historiske arbeid som jubileumsberetninger. Hansen var en trofast gjest ved Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, der han fant mye av kildematerialene han trengte.[14]


  • Skolen, kirken og dogmerne, 1915.
  • Har vi religionsfrihet i Norge? : partiets stilling til statskirken, 1916
  • Haandbog i lags- og studiearbeidet, 1916. (Sammen med Reinert Torgeirson.)
  • Direkte aktion i kirkespørsmaalet : antiklerikale knaldperler, 1917
  • Moderne kjættere : literære indlæg i dagens strid, 1917.
  • Rusland i revolution, 1917
  • Bolschevismen og bolschevikrevolutionen, 1918 (Sammen med Jakob Friis)
  • Kampen for religionsfrihet, 1918.
  • Karl Liebknecht - den uforsonlige, 1918. (Norsk og svensk utgave.)
  • Skole og kristendom : utredning og polemik, 1918
  • Arbeidernes Rusland. Historikk og mosaik, 1919.
  • Frem til kommunismen! : Borgerlig eller socialistisk demokrati, 1919
  • Historisk religionsundervisning, 1919.
  • Vor stilling til staten, 1919
  • Sosialisering i teori og praksis. 1920. Utarbeidet som sekretær i Arbeidernes Sosialiseringskomite. Oversatt til mange språk.
  • Sovjetforfatningen : en redegjørelse, 1920 (sammen med Emil Stang)
  • Det norske arbeiderparti 1887 - 21. august - 1922 : historisk oversigt, 1922
  • Den røde ungdom i kamp og seier, 1923. (Sammen med E. Olaussen og A. Zachariassen.)
  • En Liten økonomisk haandbok med særlig sigte paa arbeiderkontrol i industrien, (red) 1923
  • Hvad vil N.K.P., 1924
  • Fagopposisjonen av 1911, 1926.
  • Norge og den næste krig, 1927
  • Fagbevegelsen, partiet og staten, 1928
  • Fra Lasalle til Lenin. (Den norske arbeiderbevegelses historie), 1928.
  • Norge og den neste krig, 1929.
  • Klasse mot klasse, 1930
  • Hvor går Det norske Arbeiderparti? 1933.
  • Hitler - Quisling, 1933.
  • Marcus Thrane, 1934. (Stensilert for Leninskolen i Moskva.)
  • Socialdemokratisk kontra proletarisk kommunepolitikk 1934
  • Arbeiderbevegelsens politiske kurs, 1936.
  • Nordahl Grieg, 1939.
  • Norges frihetskamp, 1942 (under psevdonymet Vetlesen, utg. på svensk av Arbetarkulturs Förlag, Stockholm).
  • S.A.Hedlund i Örebro, utg. på svensk 1945.
  • Sannheten om Marshallplanen, 1948.
  • Boligreising i Norge og andre land, 1949. (Red.)
  • Hvem truer freden?, 1949.
  • Norsk næringsliv og arbeiderrørsle gjennom 100 år, 1951.
  • Fiskersamvirket, 1952.
  • Viggo Hørup og hans samtid, 1952.
  • Boligkooperasjon i Norden, 1953.
  • De hvite kull, 1958.
  • Arbeideren i norsk diktning fra Wergeland til i dag, 1960
  • Jubileumsberetninger for en rekke fagorganisasjoner, deriblant Norsk Høvleriarbeiderforbund (1949), Heismontørenes Forening 25 år (1955), Norsk Centralforening for Boktrykkere (1957), Oslo Gullsmedarbeiderforening 75 år (1958), Norsk Gullsmedarbeiderforbund (1959), Skinn- og Lærarbeiderforbundet (1959), Litograf- og Kjemigrafforbundet (1962).

I studentjubileumsboka 1963 nevner Hansen to arbeider som ikke ble trykt:

  • Zur Geschichte der Zimmerwalder Linke in Skandinavien («skrevet på tysk i Moskva 1932-35, oversatt til russsisk av Statsfoprlagets sosialøkonomiske avdeling, men ikke trykt».)
  • Arbeiderskandinavismens historie («forfattet på svensk i 1938-39, men visstnok ikke trykt».)

Kilder og litteratur

Referanser

  1. ↑ Folketellinga 1900 og 1910.
  2. ↑ Langfeldt
  3. ↑ Langfeldt
  4. ↑ Langfeldt
  5. ↑ Langfeldt
  6. ↑ Langfeldt
  7. ↑ Kleven, Hans I.: 2007:339.
  8. ↑ Maurseth, P. 1987:295-296.
  9. ↑ Maurseth, P. 1987:73
  10. ↑ F.eks. Einhart Lorentx i Pax leksikon.
  11. ↑ Pryser, T. 1988:83.
  12. ↑ Titlestad, T. 1997:162.
  13. ↑ Halvorsen, T. 1981:197.
  14. ↑ Eriksen m.fl. 2008, s. 33.

Eksterne lenker

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Arvid_G._Hansen&oldid=1909621»