Axel Heiberg Stang (1904–1974)
Axel Heiberg Stang (født 21. februar 1904 i Kristiania, død 1974 i Rømskog) var godseier og en framtredende NS-politiker. Under rettsoppgjøret unngikk han såvidt dødsstraff, og endte opp med livsvarig tvangsarbeid. Etter løslatelsen i 1957 levde han et tilbaketrukket liv.
Slekt og familie
Han var sønn av godseier Ole Andreas Stang (1872–1955) og overhoffmesterinne Emma Heiberg (1874–1927). Faren tilhørte den yngre Haldensslekta Stang, mens mora var fra slekta Heiberg. Han var bror av Thomas Stang og dermed svoger til skuespiller Wenche Foss.
Den 15. august 1942 ble han gift med sekretær Helene Forseth Fretheim (1917-2008), som var datter av distriktsveterinær og senere NS-minister Thorstein Fretheim og Gudrun Pauline Forseth.
Liv og virke
Han hadde sin oppvekst dels i fødebyen Kristiania og dels på familieeiendommen Flaten i Rømskog. I 1922 tok han examen artium ved Frogner gymnas, og utover i 1930-åra tok han sammen med broren Thomas dels i drifta av familiens store eiendommer i Aurskog, Nes og Sør-Odal. Han var med på å utvikle nye jordbruksmetoder, som bidro til viktig utvikling i området.
Axel Stangs tilknytning til Nasjonal Samling begynte allerede i stiftelsesåret 1933, da han sammen med et par venner fra gymnastida meldte seg inn. Også faren og broren sympatiserte med partiet. Før krigen var han i 1935–1936 kretsfører i Glåmdalen, men ellers hadde han ikke verv.
Den 9. april 1940 reiste han hjem fra Oslo til familiegården Mårud i Sør-Odal – det var denne gården broren henta navnet til Maarud Bedrifter fra. Sammen med gårdsbestyreren reite han til Skarnes for å melde seg til innsats mot tyskerne. Men det var ingen som kunne ta imot frivillige der, så de reiste tilbake til Mårud. Det ser ikke ut til at han engasjerte seg mer på den ene eller andre sida før utpå sommeren.
Etter krigsutbruddet gjorde han raskt karriere i partiet. Bakgrunnen for dette var at tyskerne i juni 1940 lanserte ham som kandidat til Riksrådet de ville opprette, der han skulle bli sjef for et departement for arbeidstjeneste og idrett. Det er uklart hvorfor de trakk ham fram på denne måten, men en mulighet er at det var Fridtjof Heyerdahl, som var en venn av familien, som hadde kommet med et tips. For tyskerne hadde det nok en viss betydning at han sto kongehuset nær, ettersom mora hadde vært overhoffmesterinne. Mangelen på både politisk og erfaring og høyere utdanning kunne veies opp av hans praktiske erfaring og hans forbindelser.
Vidkun Quisling aksepterte Stang som kandidat. Han trodde på det tidspunkt at han skulle få opprette en regjering, men etter at riksrådsforhandlingene brøt sammen annonserte Josef Terboven den 25. september 1940 i stedet de kommissariske statsråder som var utpekt av ham. Axel Stang fikk da som planlagt ansvaret for Departementet for arbeidstjeneste og idrett, i Terbovens tale omtalt som Idretts- og sportsdepartementet. Trolig virka dette som et nokså trygt arbeidsområde, men i løpet av krigen skulle idretten, ungdomsarbeidet og arbeidstjenesten bli viktige kamparenaer for den sivile motstanden.
Allerede høsten 1940 ble idrettsboikotten starta opp. Den skulle vare gjennom hele krigen, og var et vedvarende problem for Stang. Enda verre ble det da departementet etter press fra tyskerne fikk gjennom en lov om Nasjonal ungdomstjeneste etter mønster av Hitler-Jugend i februar 1942. Stang mente at han ved å være lempelig under iverksetting av loven kunne få foreldre til å se at Nasjonal Samlings syn var det rette, og at det var til barnas beste. I stedet ble striden om ungdomstjenesten det til da største tilfellet av sivil motstand mot regimet. Da loven om ungdomstjenesten ble innført hadde Vidkun Quislings andre regjering nylig tatt over etter de kommissariske statsrådene, og Stang beholdt der sin posisjon.
Arbeidstjenesten (AT) var for Stang en mulighet til å delta i å bygge landet. Selv om han så at både tyskerne og mange NS-medlemmer ville utnytte tjenesten til politisk indoktrinering, og muligens også til utskriving av mannskaper til krigstjeneste på østfronten, var det ikke hans primære ønske for AT. Han ser ut til å ha ment at direkte indoktrinering ikke var hensiktsmessig, fordi de som deltok på sikt ville komme til å skjønne at Nasjonal Samlings løsninger var det rette for landet.
Han var en kort tid frontkjemper, og gjorde tjeneste i 6. SS-Gebirgs-Division «Nord». Der var han blant de første nordmennene som kom til fronten etter at det tyske angrepet på Sovjetunionen var satt i gang i juni 1941. Etter seks–åtte uker ved Salla-fronten ble han kalt tilbake av Terboven. Han ble tildelt Jernkorset av 2. klasse. Trolig ble det tildelt på grunn av innsats i kamp; hadde det kun vært en utmerkelse på grunn av hans status som minister ville han heller fått Kriegsverdienstkreuz.[1]
Stang var på frigjøringsdagen sammen med Quisling, Ragnar Sigvald Skancke, Rolf Jørgen Fuglesang, Arnvid Vassbotn og Per von Hirsch på Gimle. Han reiste sammen med dem til Møllergata 19 og ble arrestert, og han ble satt under tiltale for landssvik og rettsstridige handlinger.
Under rettsoppgjøret hevda Stang at hele hans virke som minister hadde gått ut på å beskytte norske interesser. Han mente at han ikke hadde gått tyskernes ærend og dermed bistått fienden, og erkjente ikke straffeskyld. Han ga én innrømmelse, nemlig at han hadde vært for svak og urutinert til motstå det tyske presset godt nok. Han uttalte at han ikke var redd for dødsstraff; han hadde nemlig vært på Salla-fronten i åtte uker under fortsettelseskrigen i Finland, og hadde hatt sin ilddåp der.
Aktoratet aksepterte langt på vei at han ikke hadde fulgt tyskerne i ett og alt, men for dem var innsatsen for frontkjempersaken det verste i tiltalen. Som nevnt var han i Finland sommeren 1941. Under rettssaken kom det fram at han hadde meldt seg til tyskerne for å få tillatelse til å kjempe i Finland. Mange frontkjempere hadde en liknende historie,
Påtalemyndigheten gikk først for dødsstraff, men under saken endra de påstanden til livsvarig tvangsarbeid. Lagmann Erik Solem endte også på det i sin dom. Som formildlende omstendighet trakk han fram at Stang ikke hadde sett rekkevidden av sine handlinger. I tillegg til tvangsarbeid lød dommen på et erstatningskrav på halvannen million kroner. Høyesterett endte i sin behandling på livsvarig tvangsarbeid, og forhøya erstatningskravet til to millioner. Et mindretall på tre dommere i Høyesterett stemte for dødsstraff. Det ble i dommen bemerka at Stang hadde hjulpet et titalls nordmenn ut av tysk fengsel og at han hadde forhindre eksekvering av flere dødsdommer, men dette ble ikke lagt inn som en formildende omstendighet.
Stang sona dommen fram til 25. oktober 1957 da han som en av de siste som fortsatt satt inne ble benåda. Han bosatte seg på familieeiendommen i Rømskog sammen med kona og de tre barna de fikk i løpet av krigen, og levde som nevnt et tilbaketrukket liv.
Referanser
- ↑ Arneberg 1993: 53–55.
Litteratur og kilder
- Axel Heiberg Stang i Historisk befolkningsregister.
- Arneberg, Sven T.: Tragedie i Karelen : norske skijegere i den finske Fortsettelseskrigen 1941-44. Utg. Grøndahl Dreyer. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Dahl, Hans Fredrik: Axel Stang i Norsk biografisk leksikon.
- Terboven, Josef: Nyordningen i Norge : Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. 1940. Oslo. 1940. Digital versjon på Nettbiblioteket.