Carl Otto Løvenskiold (1839–1916)

Carl Otto Løvenskiold.

Foto: Narve Skarpmoen

Carl Otto Løvenskiold lot oppføre ny hovedbygningen på Vækerø, og bodde der da dette bildet ble tatt rundt 1910.

Foto: Anders Beer Wilse

Carl Otto Løvenskiold (født 23. desember 1839 i Christiania, død 1. oktober 1916 i Vestre Aker) var godseier og politiker. Han eide en av landets største godssamlinger. Som politiker nådde han toppen av karrieren da han i 1884 var norsk statsminister i Stockholm i noen måneder.

Slekt og familie

Han var sønn av høyesterettsassessor Otto Joachim Løvenskiold og Julie Caroline Helene Wedel Jarlsberg. De tilhørte slektene Løvenskiold og Wedel Jarlsberg.

Den 20. september 1865 ble han gift med Elise Wedel Jarlsberg (1844–1923). Hun var datter av godseier Harald Wedel Jarlsberg og Elise Frederikke Butenschøn. Ekteparet var søskenbarn, da Harald Wedel Jarlsberg var broren til Julie Caroline Helene Wedel Jarlsberg.

Det kan nevnes at han var sønnesønn av Severin Løvenskiold, dattersønn av Herman Wedel Jarlsberg og datterdatters sønn av Peder Anker. Han ble også svigerfar til Diderik Cappelen.

Liv og virke

Carl Otto Løvenskiold ble født inn i en av landets mest betydningsfulle slektskretser. Begge hans bestefedre hadde vært stattholdere, og både de og en av oldefedrene var eidsvollsmenn og hadde senere viktige politiske embeter. De var også svært velstående, og hadde store eiendommer.

Han gikk på Christiania katedralskole, og begynte så på en sjømilitær karriere. Etter ha ha vært sjøkadette ble han i 1859 sekondløytnant i marinen. I 1863 gikk han så i britisk orlogstjeneste. Under et tokt til Australia fikk han vite at Norge og Sverige kunne komme til å bli trukket inn andre slesvigske krig. Han kom seg hjem så raskt han kunne, men den kortvarige krigen var over før han nådde Norge. Da han uansett var kommet hjem gikk han tilbake til den norske marinen, der han ble premierløytnant i 1868. Han ble blant annet satt til å arbeide med nye eksersisreglementer fo marinen, og i 1871–1872 var han medlem av Kystforsvarskommisjonen. Han var i tjeneste fram til 1875.

I 1870 bosatte han seg i Christiania. I folketellinga 1875 er han ført med adresse Wergelandsveien 17. Etter å ha forlatt marinen i 1875 ble han komnpanjong med svigerfaren, og bestyrte hans eiendommer. Drifta ved Bærums Verk ble stansa i 1872, men Løvenskiold starta i stedet opp et jernstøperi der, som var i drift til 1964. Han flytta ut av byen i 1881, til Vækerø som den gang lå i Aker. Der lot han oppføre en ny hovedbygning, som ble hans hjem resten av livet. Da svigerfaren døde i 1898 ble Carl Otto Løvenskiold eier av Sørkedalen, Nordmarka, Hakadals Verk og Vækerø. Sammen med sine to svigerinner ble han også medeier i Bærums Verk.

Den politiske karrieren starta lokalt. Han var medlem av formannskapet i Aker. Fra 1884 deltok han som taler for Høyre på folkemøter; han var altså med i partiet fra stiftelsesåret. Hans gode forhold til Oscar II førte til at han den 3. april 1884 ble utnevnt til norsk statsminister i Stockholm som del av Aprilministeriet. Dette ble bare sittene til 26. juni samme år. Løvenskiold ble med dette den siste fra en adelig familie som var norsk statminister. Mens han hadde embetet oppfordra han regjeringa til å forhandle med Venstres leder Johan Sverdrup, og han fungerte som kurer mellom kongen og Sverdrup. Dette var mens striden om innføring av parlamentarisk styresett var i sin sluttfase. Løvenskiold fikk innflytelse på kompromisset som ble inngått, som blant annet medførte at Sverdrup ga sitt od på at regjeringa ikke skulle møte i Stortinget før kongen hadde sanksjonert det. Den 26. juni 1884 tok Sverdrup over som statsminister i den første parlamentariske regjeringa.

Løvenskiold ble i 1885 valgt som stortingsrepresentant, men dette valget ble forkasta. Fra 1889 til 1897 representerte han så Høyre i Akerhus på Stortinget, og fra 1884 til 1900 var han medlem av partiets sentralstyre. Han var også preses i Det kongelige Selskab for Norges Vel fra 1887 til 1896, og i 1897 ble han æresmedlem der.

I 1904 oppretta han et legat på 200 000 kroner til minne om sin yngste sønn Otto. Han ga også bidrag til en rekke saker, blant annet den kristelige studentbevegelsen, vanføresaken, bygging av Universitetets Aula, utsmykking av Ullern kirke, Nansenfondet og til flere polarekspedisjoner. Det ble også oppretta et legat på 500 000 kroner til fordel for de ansatte på hans eiendommer.

I 1889 ble Løvenskiold ridder av St. Olavs Orden. Han fikk kommandørkorset av 1. klasse av samme orden i 1899, og storkorset i 1912. Han mottok også storkorset av den svenske Vasaorden.

Carl Otto Løvenskiolds gravminne på Ullern kirkegård.

Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Under en reise til Roma ble han syk og mista synet. Hans sønn Harald Løvenskiold (1868–1934) overtok ansvaret for godset, og arva dem da Carl Otto Løvenskiold gikk bort i 1916. Godssamlinga er per 2017 fortsatt i slektas eie, og dette er 12. generasjon Løvenskiold på Vækerø.

Carl Otto Løvenskiold er gravlagt på Løvenskiold-familiens gravsted på Ullern kirkegård i Oslo. Tittelen Statsminister er benyttet på gravminnet.

Litteratur og kilder

• Carl Otto Løvenskiold i Historisk befolkningsregister.
• Bratberg, Terje: Carl Otto Løvenskiold i Norsk biografisk leksikon.