Elise Sofie Aubert (1837–1909)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Elise Aubert er gravlagt sammen med sin mann på Vår Frelsers gravlund.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013).

Elise Sofie Aubert f. Aars (født 8. februar 1837 i Lier, død 30. november 1909 i Kristiania) var forfatter, og er særlig kjent for sine brev og memoarer med kulturhistoriske observasjoner. Hun skrev også underholdningslitteratur og artikler, blant annet om kvinners rett til utdanning.

Slekt og familie

Hun var datter av sokneprest Nils Fredrik Julius Aars (1807–1865) og Sofie Elisabeth Stabel (1813–1886) fra slektene Aars og Stabel.

Den 24. november 1864 ble hun gift med statsråd og professor Ludvig Mariboe Benjamin Aubert (1838–1896), som var sønn av professor Ludvig Cæsar Martin Aubert fra slekta Aubert og Ida Dorothea Mariboe.

Liv og virke

Elise Sofie Aars var tredje eldst i en søskenflokk på seksten. Faren var sokneprest, og det førte til at hun fikk sin oppvekst flere steder i landet: I fødebygda Lier, Alta og Lom. Det var særlig på Lom prestegård at hun fikk sin interesse for kultur. Det var et attraktivt turområde, der blant annet Eilert Sundt, Aasmund Olavsson Vinje og Henrik Ibsen kom innom. Til og med engelske turister og kongelige var på besøk på prestegården. I hjemmet hadde de flere kasser med bøker, og senere kunne hun fortelle i sin memoarbok Fra de gamle Prestegaarde at særlig Camilla Colletts Amtmandens Døtre var til stor inspirasjon for henne. Hun ble også kjent med verker av andre kvinnelige forfattere som søstrene Brontë.

Da hun ble gift i 1864 flytta hun til Christiania. I folketellinga 1865 finner vi paret Aubert på Munkedammen.[1] I 1875 bodde de i Ullevålsveien 16c,[2] og i 1885 i Bjerregaards gate 4.[3]

I 1870-åra skrev hun særlig artikler og fortellinger, som ble publisert enten med pseudonymet «Tante Dorthe» eller signaturen «E-e». Hun begynte også å engasjere seg konkret i kvinnesak ved å stifte Læseforening for Kvinder i 1874. I 1877 fikk hun inn en føljetong i Aftenbladet. Føljetonger i avisene hadde ofte mange lesere, og denne ble så godt mottatt av den i 1892 ble utgitt i bokform under tittelen Fra Hovedstaden i Syttiaarene. Da hadde hun ti år tidligere begynt å skrive under eget navn, med romanen Dagny fra 1882 som debut. Da denne kom ut vedkjente hun seg også sitt tidligere forfatterskap – på tittelbladet til Dagny sto det «Forf. til Hjemmefra, Kirsten, Et Juleminde». I Dagny forsvarte hun kvinners rett til å delta i arbeidslivet, og hun angrep også dobbeltmoralen fra en overklasse som foraktet butikkjomfruene mens de selv var nær fallitt. Hun tok opp igjen samme tema i Stedbarnet, og i Bølgeslag tok hun for seg problemet med at mange kvinner så på ekteskapet som en økonomisk transaksjon, og dermed bidro til sin egen mangel på frihet. Motsetningen mellom by og land er også et gjennomgangstema, der hun kan trekke fram positive sider ved byen og dens kulturtilbud, men samtidig vise at bylivet ble tomt og overfladisk.

I sine memoarer, brev og dagbøker skildret hun blant embetsmennenes liv med stadig flytting til nye steder, prestegårdene, følelsen for naturen, hovedstadslivet, bevissthet om litteratur og unge kvinners ønske om selsvstendighet. I disse tekstene framstår hun som en dyktig kulturhistorisk formidler, og for flere av temaene er hun av få i sin samtid som bringer inn et kvinneperspektiv.

Hennes mann døde i 1896, og i folketellinga 1900 finner vi henne som enke i Josefines gate 19, sammen med døtrene Thekla og Sofie.[4]

Hun ble gravlagt sammen med sin mann på Vår Frelsers gravlund.

Referanser

  1. ↑ Elise Sofie Aubert f Aars i folketelling 1865 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  2. ↑ Elise Sofie Aubert i folketelling 1875 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  3. ↑ Elise Aubert i folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  4. ↑ Elise Aubert i folketelling 1900 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Elise_Sofie_Aubert_(1837–1909)&oldid=1340107»