Enebakk kirke
| Enebakk kirke | |
|---|---|
.JPG)
| |
Foto: Chris Nyborg (2013).
| |
| Sted: | Kirkebygda i Enebakk |
| Byggeår: | 1100- eller 1200-tallet |
| Endringer: | Vesttårn tilføyd på 1200-tallet, dels revet omkr. 1520. Restaurert flere ganger, bl.a. 1966 og 2010. |
| Kirkegård: | Enebakk kirkegård |
| Kirkesamfunn: | Til 1537: Den katolske kirke Fra 1537: Den norske kirke |
| Bispedømme: | Borg |
| Prosti: | Follo |
| Prestegjeld: | Enebakk |
| Fellesråd: | Enebakk |
| Sokn: | Enebakk |
| Periode: | Romansk |
| Teknikk: | Mur |
| Materiale: | Stein |
| Prekestol: | 1667 |
| Døpefont: | Middelalderen, i kleberstein. |
| Altertavle: | 1608, katekismetavle. |
| Sitteplasser: | 280 |
| Annen informasjon: | Kirkebenker fra 1600-tallet. Kalkmalerier fra 1500-tallet. Kopi av Enebakkmadonnaen. |
Enebakk kirke er ei romansk steinkirke fra 1100- eller 1200-tallet. Den var hovedkirke for Enebakk prestegjeld, og er fortsatt soknekirke for Enebakk sokn. I 1814 var Enebakk kirke ei av valgkirkene. Den ble i forbindelse med tusenårsskiftet utvalgt som kommunens tusenårssted.
Bygningen
Kirka er trolig den andre som ble bygd i Enebakk. Den første skal ha vært ei trekirke på jordene sør for Krogsbøl, som kan ha blitt reist allerede i Olav den helliges levetid.
Da dagens kirke ble reist var den blant de største kirkene i landet. Med murer som var godt over en meter tykke og rundt 7 meter høye, et skip på 18,6 x 12,6 meter og kor på 7,5 x 7,5 meter var det et enormt byggeprosjekt. Det meste av steinen ble henta fra åsen omkring 700 meter nordvest for kirka. Man finner også kalkstein fra Oslo-området i hjørner og portaler. Bygging med stein og kalkmørtel var det få som visste noe om i landet, så det er rimelig å tro at utenlandske murmestre var involvert.
Datering av kirke er ikke enkelt. Vi vet forsåvidt datoen, men ikke året. Det er dokumentert at kirke ble innvia på festen for den hellige pave Gregor den store, og via til St. Botolf. Det er mulig at man kan knytte dette til året 1104, da det ble markert at det var 500 år siden pave Gregors død. Denne tidfestinga står såpass sterkt at kirka feira 900-årsjubileum i 2004. Samtidig vet vi at tårnet ikke ble satt opp før omkring 1200; det er vanskelig å vite om dette var en senere tilføyelse, eller om det var slutten på den planlagte byggeprosessen.
Omkring 1500 var kirka i svært dårlig forfatning. Den øverste delen av tårnet og østgavlen hadde falt ned, det var sprekker i muren og taket var ikke tett. Utover på 1500-tallet ble det utført en del arbeid, og kirkebygget fikk stort sett det utseendet det har i dag. Taket ble tekka med trefliser, østgavlen ble murt opp igjen og sprekkene i murene ble reparert. En takstol fra omkring 1520 er den eneste bevarte takstolen fra middelalderen i Akershus. Flere jernanker er synlige i vestmuren. Taket ble forlenga mot vest over det som sto igjen av tårnet, og det ble satt opp en takrytter over våpenhuset. Noen av stokkene er datert til 1551, hvilket gjør dette til det eldste tretårnet på ei steinkirke i Norge. Tretaket ble erstatta av blytekking før 1600. Dette fungerte ikke så godt, og i 1787 ble det i stedet lagt blå glassert tegn fra Nederlandene.
Tårnet har et spir med hane og fløy med årstallet 1885. Tårnet ble panelt og malt svart i 1884, og så hvitt i 1890. Under restaureringa i 1966 ble tårnet igjen malt svart med hvite hjørnekasser og glugger, og blikkplatene ble erstatta med kobberplater.
Den 27. feburar 1910 brøt det ut brann i taket, trolig en pipebrann som spredte seg. En lærer oppdaga brannen, og fikk med seg kirkesanger Jonas Vetlesen og noen andre. De måtte bære vannbøtter opp i tårnet for å slokke brannen. Tømmermann Hans Kristiansen ble etter brannen belønna med femti kroner fra formannskapet for sin innsats i slokkearbeidet. De gamle jernpipene ble samme år erstatta av murpiper.
Interiør
Opprinnelig hadde kirka et enkelt jordgulv, og det var trolig ikke noe særlig annet inventar enn alter og døpefont. Dagens tregulv ligger omkring 70 cm over jordgulvet. Det er noen elementer fra middelalderen i kirka, men mye av interiøret er fra 1600- og 1700-tallet. De enkelte delene beskrives i de neste avsnittene.
Våpenhus
Våpenhuset ligger i tårnfoten. Ved inngangsdøra er det et lite hull i muren. Der ble meldinger, og etter hvert budstikker, lagt slik at de kunne bli lest opp av prestene under eller etter gudstjenestene. Dette lille hullet omtales derfor som Norges eldste postkasse.
I sørveggen er det ei nisje, der det før reformasjonen sto et lite alter.
Døra mot øst har et beslag av smijern i gotisk stil. Midt på dette er det en ring, forma som to frager som biter i festet og har halene fletta sammen. Dette skal være ringen som fredløse måtte ta tak i for å få kirkas beskyttelse.
Det henger et alenmål på 63,2 cm i våpenhuset. Et vektlodd som også hang der er tapt. Her kunne man komme for å kontrollere måleenhetene, for eksempel ved å skjære til en stav som var like lang som alenmålet. Det er usikkert når alenmålet ble laget, men det ligger tett på en sjællandsk alen på 63,26 cm. Den alendefinisjonen var påbudt fra 1541 til 1683, men ble også brukt etter dette mange steder. Det er altså rimelig å anta at det skal være et sjællandsk alen, men at det er opp mot 6 mm for kort.
Skip
.
I 1966 ble vedovnene tatt ned, og man fikk elektrisk oppvarming med rør under benkene.
Kirkebenkene er fra 1634, og er de eldste kirkebenker som er i jevnlig bruk i Norge. De har fint utskårne vanger, der gårdsnavnene er skrevet. Det er identifisert 126 gårdsnavn. Den forreste benken på sørsida var for familiene til dåpsbarn og sokneprestens familie, og den forreste på nordsida var «No 16 Gamle Og Schrøbelige Huus-mens Quinder», altså for gamle husmannskoner. Som det var vanlig var sørsida for menn og nordsida for kvinner.
Det står en kopi av Enebakkmadonnaen ved døra mot sør. Den erstatta en eldre gipskopi, og ble avduka i 2004 i fobindelse med kirkas 900-årsjubileum. Den er skåret for hånd, og er ubemalt. Originalen er i Universitetets oldsakssamling i Oslo, og man finner en bemalt kopi i tre i St. Olav katolske domkirke. Statuen og et krusifiks over korbua skal opprinnelig ha vært i Tenol kirke på Slitu i Eidsberg, ifølge Jacob Nicolai Wilse. En teori er at Inger Olsdatter Østenbøl hadde dem med seg da hun flytta fra Slitu til Enebakk i 1616. Tenol kirke var nedlagt allerede før reformasjonen, og ble ribba for alt interiør. Når statuen og krusifikset kom til Enebakk kirke er usikkert, men det er mulig at de ble gitt av kirkeeieren på Østenbøl omkring 1750. Både statue og krusifiks er blant de fremste eksemplene på kirkekunst fra middelalderen i Norge, og er datert til omkring 1240.
Prekestolhimlingen er ifølge et innskåret årstall fra 1578, og er landets eldste. Den hang trolig først over døpefonten, men da den i 1703 ble flytta fram i kirka passa den ikke så godt lenger, så det ble laget en ny. Etter kirkesalget i 1723 plasserte kirkeeieren den over sin stol. Kommunen tok over kirka i 1880, og den ble da lagt på loftet. I 1907 ble den så tatt i brukt som prekestolhimling.
Selve prekestolen er fra 1667. Den ble bestilt av lensmann Abraham Bøhler. Han hadde ikke fått sokneprestens tillatelse, og ble derfor saksøkt for å ha brukt kirkas penger. Soknepresten fikk ikke medhold, og måtte betale. Som på altertavla er utskjæringene av Christoffer Ridder og malerier av Jørgen Schult. I feltene ser man Kristus som verdens frelser («Redemptor mundi»), Johannes Døperen og en engel med Veronicas svetteduk.
Koret
Det opprinnelige alteret var ei steinplate med relikviegjemme, der det fram til reformasjonen lå et relikvie fra St. Botolf. Dette alteret ble i 1608 erstatta med ei treplate. Steinplata ble i 1708 brukt som gravminne inne i kirka. Innskriften er svært nedslitt, og man kan bare muligens lese «-datter» og årstallet 1708. Et våpenskjold er også synlig. Trolig var dette gravminnet til Johanne Mathiesdatter, enke etter lensmann Hans Holmsen. Denne grava ble senere fjerna, og plata tilfalt gården Østenbøl; bonden der eide også kirka. Der ble den brukt som dørhelle ved kjøkkentrappa, inntil den sprakk i to deler. Først ble det minste delen lagt inn i fundamentene til låvebrua, og senere havna også den andre der. I 1966 ble begge deler henta til kirka og satt opp i våpenhuset.
I feltene på alterbordet fra 1608 var det malt dekorasjoner. Under restaureringa i 1966 tok man bort de to nyeste lagene, slik at den eldste dekoraen kom fram. Den nederste delen av altertavla er den eneste delen som er fra 1608. Den er en katekismetavle, med Fadervår, nattverdens innstiftelsesord og De ti bud skrevet i gotisk skrift. I 1667 ble altertavla utvida. Christopher Ridder skar den ut, og contrafeyer Jørgen Schult malte. En innskrift viser at Christen Eskildsen bekosta dette, til minne om sin andre kone Sofie Christensdatter Bing. Christen Eskildsen eide Flateby og gjennom oppkjøp av andre gårder i området grunnla han Flateby-godset. På altertavla finner vi også initialene til sokneprest Jens Andersen og hans kone Anna Hansdatter Kraft, initialene og våpenet til Ulrik Fredrik Gyldenløve samt Frederik IIIs monogram og valgspråk, «Dominus providebit».
Omkring 1730 ble altertavla demontert og lagt på loftet. Der lå den til 1870-åra, da den ble flytta til Østenbøl og lagt på låven. Den 28. juni 1906 kjøpte Asbjørn Oppegaard tavla for 100 kroner på auksjon, og ga den til kirka. Enebakk Sparebank bevilga samme år 400 kroner til restaurering av altertavla, og i 1907 ga Enebakk kommune 500 kroner. Kunstmaler Carl Lunde ble leid inn for å restaurere den, og tok 900 kroner for jobben.
De to lysestakene i messing på alteret ble gitt av Johan Hagemeister og Kristin Andersdatter Karre i 1661.
Døpefonten er ei kleberstein, og er fra middelalderen. Steinen er fra Marker eller Aremark. Den rommer rundt 90 liter vann, og er ustyrt med en propp slik at dåpsvannet rant rett ned i vigsla jord. Det første dåpsfatet vi kjenner til i kirka kom dit i 1691, og et større ble gitt i 1748. Begge disse fatene er trolig fra 1500-tallet. Det lille fra 1691 ble stjålet i 1999. Himlingen over døpefønten er fra 1713; som nevnt over ble døpefonten flytta fram i kirka i 1703, og den gamle himlingen passa ikke så godt lenger. Den er skåret ut av Nicolai Borg.
I veggen mot sakristiet er det ei nisje som ble brukt til å oppbevare nattverdselementene før forvandlingen. Et av vigselskorsene, i form av et solkors, er bevart på samme vegg.
Brudebenken ble pussa opp i 1760, og er nok betydelig eldre enn dette.
Sakristi
Sakristiet står på nordsida av koret, med samme lengde og noe mindre bredde. Det ble oppført omkring 1520. Det var vindu mot nord og øst; det mot øst ble nokså raskt erstatta av ei dør. Denne ble beslått med jern av myrmalm, for å sikre verdisakene som ble oppbevart i rommet.
Et sort treskap i sakristiet er fra 1760. På en av veggene henger en vevd Kristus-figur, som skal være fra en messehagel omtalt i 1675, og en silkeduk med sølvvev fra 1718. Sistnenvte har speilmonogrammet I P E H, for sokneprest Johan Plate og kona Elisabeth Hønne. De ga trolig denne duken, som ble brukt til å dekke kalk og disk.
Klokker
Det henger tre klokker i takrytteren, en stor og to mindre. Den største er fra middelalderen, og er merka med et solkors, St. Olavs merke. Den er trolig fra omkring 1200, da tårnet først ble satt opp. En lokal tradisjon forteller at den største klokka ble stjålet av svenske soldater i 1716, under store nordiske krig. De måtte sette den igjen et par kilometer sør, da de ble angrepet av norske dragoner og ikke kunne slepe med seg ei klokke på flere jhundre kilo. Det finnes ikke noen dokumentasjon på denne historia, men vi set at Karl XII og hans styrker gikk gjennom Enebakk på vet mot Christiania.
Klokka på sørsida er fra 1682, og har Christian Vs momnogram, et krusifiks og innskrift. I teksten står klokkestøperens navn: «Alene Gud æren. Til Guds ære meg støpte Fridrich Meyer». Den ble bestilt av sokneprest Peter Evensen Leuthen.
Den tredje klokka ble kjøpt inn av kommunen omkring 1836, på en auksjon på Vestby der den hadde vært brukt som stabbursklokke. Den ble brukt til fattigbegravelser, uten betaling.
I koret henger ei santusklokke, ei mindre klokke som ble brukt når presten leste innstiftelsesordene ved nattverden i katolsk tid. Den ble hengende der også etter reformasjonen, og kan ha blitt brukt når presten skulle på prekestolen. Klokka er en kopi, mens originalen er i Universitetets oldsakssamling.
Orgel
Det første orgelet som er omtalt nevnes i forbindelse med en bispevisitas 29. august 1812. Det var et orgelpositiv gitt av krigskommissær Jonathan Julius Aars og bekosta oppsatt av hans bror, sokneprest Jens Aars. Det omtales i 1812 som nylig innført, og fikk god omtale.
I 1877 ble det installert et tyskprodusert mekanisk orgel med seks stemmer fra E. F. Walker & Cie i Ludwigsburg. Dette ble stående til 1975. Da fikk man det første orgelet i Norge med klassisk stemming, renstemt i F-dur. Det har seksten stemmer, med to manualer og pedal. Det er 1072 orgelpiper, hvorav 42 trepiper. Dette orgelet er også tysk, fra Gebruder Jehmlich Orgelbau i Dresden.
Kalkmalerier
Det ble i 1966 avdekka flere kalkmalerier fra slutten av 1500-tallet, både i koret og i skipet. Regnskaper viser at de ble kalka over omkring 1600. Ved maleriene på østveggen i koret har spor etter eldre malerier. Veggene har blitt kalka omkring tredve ganger, og maleriene ligger rundt det femtende laget.
Det eldste maleriet finner man i korbua. Det viser ei kvinne som kjerner smør, iført kjole med pipekrage og en barett på hodet, et antrekk som var vanlig omkring 1540. Rundt henne står tre smådjevler som hjelper henne, en henvisning til gammel overtro om at man raskere fikk smør om man påkalte djevelen. Dette var et motiv som ble nokså vanlig som advarsel mot hekser. Over dette står innskriften «SUPERBIA», 'hovmod', som er en av dødssyndene. Trolig har scenen med kvinna framstilt dødssynden gjerrighet, og alle de syv dødssyndene var nok framstilt. I koret finner man en av dydene, Rettferdighet.
Andre steder i kirka finner man rester av ranker og bibelske scener.
I sakristiet ble det funnet rester etter kvadermaling, og hele rommet ble malt opp med dette. Inspirasjon til dette ble blant annet henta fra Nyborg slott i Danmark.
Kirkesølv
Under et innbrudd i 1974 ble det stjålet flere sølvgjenstander: en oblateske fra 1710, kalk og disk, 24 særkalker, to små lysestaker og to små krukker.
Kirkegården
Enebakk kirkegård ble trolig anlagt samtidig som kirka, og har blitt utvida flere ganger. De eldste bevarte gravminnene er fra 1600-tallet.
Litteratur og kilder
- Enebakk kirke på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Enebakk kirke på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no.
- Magerøy, Lars Inge: Velkommen til Enebakk kirke. Utg. Enebakk kirkelige fellesråd. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Horgen, Randi (red.): Middelaldersalen i Historisk Museum i Oslo. Utg. Oldsaksamlingen. Oslo. 2000.