Erstatningsvarer under andre verdenskrig

Erstatningsvarer ble nødvendig under andre verdenskrig, fordi både luksus- og nødvendighetsartikler ble strengt rasjonert etter 9.april 1940. Varemangelen gjorde at småindustri på erstatningsvarer blomstret og oppfinnsomheten var stor. Svartebørs og "orging" ble vanlige sysler.

Norge hadde lenge vært et importland som finansierte underskuddet på handelsbalansen med overskudd fra skipsfart og hvalfangst. Ganske snart etter 9. april 1940 ble det sterke restriksjoner på importen, og varemangelen begynte å gjøre seg gjeldende. Okkupasjonsmyndighetene innførte rasjoneringssystemer som skulle sikre en rimelig fordeling, men folks behov og ønsker oversteg kvotene.

”Himavla” tobakk

Tobakken var en av de første importvarene som ble strengt rasjonert, men det viste seg at det gikk an å dyrke tobakk i Norge. Det var både frø og småplanter å få kjøpt og mang en røyksugen kar fikk gartnerinteresser for første gang i sitt liv. Bladene fra plantene ble tørket og viderebehandlet på de underligste måter. Noen dynket bladene i plommesyltetøy for å få i gang gjæring (fermentering) og gravde tobakksboksen ned i gjødselhaugen slik at den riktig kunne godgjøre seg.

Etter hvert ble det ordninger slik at tobakksfabrikkene tok imot ”himavla” tobakksblader for profesjonell videreforedling. Det gikk til og med an å få egen logo på sigarett- og tobakkseskene. Det skal ha vært ti slike lokale tobakksfabrikker bare i Drammen og omegn. Kjente tobakksmerker fra denne tiden er Bahorka og Mahuni.

Noen sorter av planteslekten "Nicotiana" produserte svært store blader. Midtstilkene ble da gjerne skåret ut og tørket for seg før de ble malt til snuspulver. Tilsettingsstoffer kunne være så mangt. En historie forteller at det ble brukt nikotinsulfat som var en vanlig insektmiddel under krigen. Denne snusen skal ha blitt svært sterk.

”Nakkeskudd” og ”Plankesaft”

Brennevin var strengt rasjonert, og mange brukte rasjoneringskortet som byttemiddel. De vanligste varene du fikk på kortet var borgerakevitt og karveakevitt. De folkelige navnene var Nakkeskudd og Plankesaft.

Hjemmebrenningen ble vanskeliggjort under krigen fordi sukker var rasjonert. Noen prøvde å koke ut sukkerbeter, en nepeliknende grønnsak med høyt sukkerinnhold, og lage en gjæringsprosess på dette. Det var nok litt lettere for dem som hadde tilgang på melasse, en sirupsliknende restprodukt fra sukkerindustrien. Melkebønder hadde melassekvote, som ble gitt til kuene for å gjøre cellulosen litt mer smakelig.

Sukkerbeter, sakkarinkuler og honning

Det ble plukket mye bær under krigen, men det var ikke lett å få laget syltetøy uten sukker. Mange dyrket sukkerbete i hagen og brukte dette som søtingsmiddel. Sukkerbeten, som er nærmest hvit i fargen og kjegleformet, brukes til fremstilling av sukker, og roten kan inneholde opp mot 20% sukker.

Det var sakkarinkuler å få kjøpt, men søtsmaken var ikke god.

Honning var etterspurt og dyrt, men svært vanskelig å få tak i. Store birøktere hadde sukkerkvote, men det var ikke nok. Noen prøvde å vinterfôre bier med melasse, men det var ikke særlig vellykket.

Bensin var ikke fri vare

Drivstoff til biler var svært strengt rasjonert. Det var bare distriktslegen, lensmannen og okkupasjonsmyndighetene som kunne kjøre bensinbil. Biltransport for øvrig var avhengig av gassgeneratorer, hvor gassen kom fra kull eller ”knott”, som er småved av or. Vedgass-generator ble ettermontert på vanlige bensinbiler uten vesentlige maskinendringer.

Ekte kaffe var uhyre sjeldent

Kaffen var en av de første varene som forsvant fra butikkene, men snart var det erstatningskaffe å få. Selv erstatningskaffen var rasjonert, så du måtte ha kaffeerstatningskort for å få kjøpt det. Sikorirot, løvetannrot, erter og korn var vanlige ingredienser i kaffeerstatningene.

Fiskeskinn og papir

Cellulose var ikke mangelvare. Derfor ble mange erstatningsvarer laget av papir. Både klær, møbelstoffer, hyssing og sko-overlær ble laget av spesialpapir. Det sier seg selv at holdbarheten var så ymse. Fiskeskinn ble også brukt som erstatningslær i sko og andre produkter.

Oppskrift på heimelaget røyketobakk

Fra firma Hilmar Johnsen i Oslo ble denne oppskriften på heimelaget røyketobakk sendt til Fr. Sigrid Botten i Leinesfjorden 23. februar 1945:

OPPSKRIFT PÅ HEIMELAGET RØYKETOBAKK

Benytt fullmodne blade. Tørr disse omhyggelig, helst lufttørret. La ikke solen skinne direkte på bladene under tørringen.- Hvis kunstig tørring på rist over kokeplate, ovn, eller lign., må man passe på at bladene blir gjevnt tørret. Dette er av største betydning for den ferdige tobakks kvalitet.

Legg de tørrede blade utover og overstryk forsiktig den ene side av bladene ved hjelp av en flat pensel av følgende oppløsning:

• 100 gr. Kokt vann
• 25 gr. Sukker
• 10 gr. Glysering
• 10 gr. Honning

Etter ca. 20 minutter rulles tobakksbladene godt sammen til en pølseformet rull (hvis store blade, fjernes midtstilken) hvoretter man kutter med en tynnbladet, skarp kniv i så tynde skiver som man ønsker den ferdige tobakk i ”snitt”. Man arbeider deretter massen godt sammen over trebrett eller liknende. Legg så massen over i en blikkboks med trykklokk. Boksen må være vann og lufttett. Settes derpå over en kokeplate eller ovn 12 timer idet man av og til rister boksen. (Boksen kan være ¾ full).

Tobakken er da godt gjennomdampet og tas av og helles utover samme trebrett hvor den atter gjennomdynkes av forannevnte oppløsning. Henstår en time. Massen helles derpå tilbake i blikkboksen hvori den atter får en gjennomdamping under lokk. Derpå tørres massen i åpen boks under stadig omrysting over svak varme inntil man oppnår den tørrehetgrad som den ferdige tobakk skal ha.

Av fullmodne, rene tobakksblade vil man etter ovenstående fremgangsmåte få en god og brukbar røyketobakk av god aroma.

I mangel av sukker kan anvendes sterk, sukret saft. Mørk sirup må ikke anvendes.

Kilder og litteratur

• Basert på en artikkel fra det nedlagte nettstedet historieboka.no, skrevet av Terje Bautz.