Eske Bille

Eske Bille (født ca. 1480, død 9. februar 1552) var en dansk diplomat, rikshoffmester og lensherre.

Bille var sønn av Peder Bille og Anne Knudsdatter Gyldenstierne. Fra 1510 til 1514 var hans lensherre på Københavns slott, og deretter flyttet han over til Hagenskov på Fyn. Han kom i strid med bøndene i Båg herred, og Christian II tok tilslutt fra ham lenet. Under Frederik I fikk han det tilbake, og i 1523 kom han inn i Danmarks riksråd.

I 1529 ble han sendt til Bergen som lensherre på Bergenhus etter Vincens Lunge. Dette ble gjort for å knytte Norge sterkere til Danmark i en situasjon hvor Kalmarunionen var i oppløsning etter at Sverige trakk seg ut. Bille var fast overfor både Christian IIs tilhengere og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Etter Frederik Is død stod hans stilling i fare, men han klarte å beholde kontroll over Bergenhus festning. På vei til Danmark i juni 1534, da Grevefeiden hadde brutt ut, ble han tatt til fange av et lybsk fartøy.

Bille satt i fangenskap til november 1535, og vendte deretter tilbake til Danmark for å jobbe for Christian III. Han ble sendt til Nidaros, men ble tatt til fange av erkebiskopens menn. Erkebiskopen forsøkte så å få kontroll over Bergenhus. Bille klarte å kjøpe seg fri ved å love å overdra festningen til Norges riksråd. Men vel tilbake på Bergenhus hyllet han i stedet den danske kongen slik det sørnorske rådet hadde gjort.

I 1537 ble Norge et dansk lydrike og reformasjonen ble innført. Bille forble katolsk, og hans bror biskop Ove Bille var fengslet i Danmark. Han valgte å trekke seg tilbake til Danmark, hvor han til tross for sin tro fikk flere viktige stillinger av Christian III. Han ble i 1537 slått til ridder, og i 1547 ble han rikshoffmester, et embete han hadde til sin død.