Fløting i Buskerud

Tømmerfløtere fra Glesneelva, Krødsherad. Fra "Krødsherred" av Ivar Sæter utgitt 1914.

Fløtingen i Buskerud ble organisert alt fra slutten av 1500-tallet, og det har nok vært "hengsler" i elva der tømmer og trelast ble samlet og sortert. Buskerud-hengslet ved Åmot nevnes i 1605 og Kverk-hengslet mellom Skotselv og Hokksund på 1620-tallet, da det ble reparert og altså ikke kan ha vært helt nytt. Antagelig er begge disse hengslene bygda av Kronen og ble drevet av lensherren. Omkring 1630 nevnes flere hengsler - ved Skotselv, ved Hoenselva ovenfor Hokksund og ved Nøste nedenfor Hokksund. Det siste ble også kalt "Storhengslet", og det var her tømmeret som skulle til sagene i Vestfossen ble stanset. Det nevnes også at lensherren, Ove Gedde, har brukt "flid og omkostning" på dette og at han selv holdt hester og lønnet 10-12 "tømmerkarler" som trakk tømmeret opp elva til Vestfossen, en strekning på rundt 5 kilometer.

Dette tyder på at disse mennene var tømmerfløtere på heltid, og det er noe ganske nytt, for på 1500-tallet ble fløtningen utført som pliktarbeid, mot en betaling som ble fastsatt av Kronen. Dette var nok fortsatt vanlig på 1600-tallet, for vi hører stadig om at bøndene får bøter fordi tømmeret er kommet fram for seint. I 1648 nevnes det også at det var bøndene som hadde ansvaret for å få lastet tømmeret om bord i skutene som lå for anker i Drammensfjorden. Det kunne ta 20-30 mann ei hel uke å laste et skip.

På denne tida hadde en begynte å fløte tømmer fra de øverste delene av Drammensvassdraget også. I 1634 fikk rådmannen i Christiania, Oluf Gundersen, enerett til å hogge mastetømmer på Land og Hadeland. Det måtte da fløtes over Randsfjorden og ned Handselva forbi Hønefossen, over Tyrifjorden og ned Drammenselva. Samtidig hadde Hans Eggertsen begynt å kjøpe opp tømmer i Hallingdal, både mastetømmer som skulle brukes på det kongelige skipsverftet på Bremerholm ved København, og sagtømmer til sine egne sager. På 1650-tallet nevnes tømmer fra Gol, Torpo og Hemsedal, og fra 1670-tallet også fra Ål og Hol. En del av de store sageierne kjøpte skoger i disse områdene, og samtidig bygde de ut små sideelver, slik at tømmeret kunne fløtes fram. I første omgang ble det sprengt ut stein i de største fossene, slik at tømmeret skulle bli minst mulig skadet. Seinere ble det også bygd vannrenner forbi enkelte fossefall, eller demninger der en samlet opp vannet i en demning til en hadde nok vann til at tømmerstokkene ville følge med. Så åpnet en demningen og håpet på at stokkene fulgte med uten å sette seg fast. Denne formen for fløting ble kalt for "brøtning", og alt på 1600-tallet vet vi at en drev med dette i blant annet elver som Horga og Nerdalselva i Sigdal og i Fyrandselva i Krødsherad.

Aktørene

En av dem som drev med tømmerhandel og fløting i stor stil fra de øvre bygdene, var den rike Jørgen Philipsen i Christiania. Han hadde store eiendommer i Soknedalen, Ådalen, Valdres og Hadeland, og i 1671 fikk han enerett til å drive tømmerfløting herfra mot at han arbeidet for å regulering av vassdragene. På denne tida hadde en altså begynt å fløte tømmer både i Begna og Sokna, og i mindre sideelver som Aurdøla og Hedalselva. Det meste av dette tømmeret ble skåret av sagbrukene i Skjærdalen, Heieren og Hønefossen. Den ferdig skårne trelasten og mastetømmeret ble bundet sammen i flåter og fraktet over Tyrifjorden ved hjelp av seil. Ved Vikersund ble det bygd et hengsle, som nevnes første gang i 1656. Der ble tømmer og trelast fra Ringeriksbygdene samlet opp, og herfra startet ferden ned Drammenselva.

På samme måte ble tømmeret fra Hallingdal fløtet med seil over Krøderen, og sammen med tømmer fra skogene i Krødsherad ble det samlet opp ved Skinneshengslet og fløtet ned Snarumselva og ned i Drammenselva til det store hengslet ved Kverk. Her havnet også tømmeret fra Sigdal, som ble fløtet ned Simoa, forbi Solumsmohengslet, som også nevnes på 1670-tallet.

Dermed oppnådde i hvert fall kongen noe av det han ønsket med sagdommene i 1616, nemlig å bremse tømmerhogsten i de nederste delene av vassdraget. Fortsatt ble det nok hogd en del her, men den store mengden av tømmer til sagene langs Drammenselva kom nå fra de skogrike bygdene i Hallingdal, Valdres og Hadeland. Her var det mer enn nok skog, og trelasthandelen fortsatte å vokse.

Kjelder

• Basert på artikkel fra det nedlagte nettstedet historieboka.no, skrevet av Bent Ek.