 Frå hytta til Edvard og Anne Grimstad på Sota. Frå høgre: Edv. Grimstad, Anne Grimstad, ukjent, Trygve Steinbakke (frå Skjåk). Turiststaden Sota sæter ligg på andre sida av elva/vatnet. Foto: Ukjent Edvard Grimstad (fødd 30. mai 1886 i Skjåk, død 11. september 1955) var lærar, folkeminnesamlar og bibliotekinspektør i Oppland. Han var særleg engasjert i kulturhistoria i Gudbrandsdalen. Grimstad voks opp på garden øvre Grimstad i Skjåk, som son av Peder og Anne Grimstad. Han gjekk ut frå Elverum lærerskole i 1907 og tok eit gymnastikkurs i Oslo i 1911. Han tok òg eit teiknekurs på Hamar i 1916 og eit lærarkurs på Mysen i 1919, medan han i 1922 drog på stipendferd til Sverige og Danmark.
Grimstad byrja som lærar ved framhaldsskulen i Lesja (1907-08) og var deretter tilsett ved skular i Alvdal (1908-10), Fåberg ( Nordre Ål skole, 1910-11), Skjåk (1911-14) og Stange (1914-17). I perioden 1918-22 var han lærar ved Ihle skole i Vestre Toten og arbeidde seinare i Lillehammer-skulen. I 1935 vart han tilsett som bibliotekinspektør i Oppland. Les mer …
 På dette bildet fra bispemøtet i Kristiania høsten 1877 sitter biskop Jørgen Moe foran helt til høyre. Jørgen Moe (født 22. april 1813 på Øvre Mo i Hole i Buskerud, død 27. mars 1882) var biskop, forfatter og folkeminnesamler, blant annet kjent for samarbeidet med Peter Christen Asbjørnsen. Jørgen Moe var sønn av gårdbruker og stortingsmann Engebret Olsen Moe (1780–1849) og Marthe Jørgensdatter Moe (1786–1846). Han ble gift i 1854 med Johanne Fredrikke Sophie Sørenssen (1833-1913). Jørgen Moe var far til blant andre kunsthistoriker Vedastine Aubert (1855-1933), lærer og folkeminnesamler Marie Vilhelmine Moe (1856–1940), folkeminneprofessoren Moltke Moe (1859–1913) og juristen og ingeniøren Ole Falk Moe (1861-1913).Jørgen Moe ble kjent med Peter Christen Asbjørnsen (1812-85) på slutten av 1820-tallet. De begynte å samarbeide om eventyrinnsamling i 1837, og foretok en rekke innsamlingsreiser i Norge. De utga, som Asbjørnsen og Moe, heftevis ut norske folkeeventyr fra og med desember 1841, senere samlet og utgitt som bøker. Tobindsverket Norske Folkeeventyr, samlede og fortalte af P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe ble utgitt i 1851. Siste felles samling fra Asbjørnsen og Moe kom ut i 1871.
Til forskjell fra folkeeventyrene har Jørgen Moes pionerarbeid med å samle og studere norske folkeviser vært lite kjent. I 2019 gav Ørnulf Hodne ut boka Jørgen Moe og folkevisene. Les mer …
 Konservator Marta Hoffmann ved sitt skrivebord på Norsk Folkemuseum sommeren 1961. Foto: Unni Fürst/Norsk Folkemuseum. (fødd 10. juli 1913 på Jæren, daud 15. februar 2001) var kunsthistorikar og konservator. Gjennom sitt arbeid på Norsk Folkemuseum var ho personen som konkretiserte ideen om ei vidareføring av Ord og Sed, og ho vert ofte omtala som ho som la "grunnsteinen" for Norsk etnologisk gransking (NEG). Les mer …
 En utgave av Kivlemøyane fra 1917. Kivlemøyane er den vanlige betegnelsen på et kjent sagn fra Kivledalen, en sidedal til Seljord i Telemark. Sagnet er første gang referert av Andreas Faye og Magnus Brostrup Landstad. Ivar Aasen har også en tidlig nedtegning.
Kivlemøyane handler om tre unge jenter som etter sagnet skulle holde til i Kivledalen. I denne fjelldalen skal det ha stått en kirke i katolsk tid. Jentene var ute og gjette geiter i graslia ovenfor kirken. De var flinke til å spille på bukkehorn, lur og fløyter. Tonene kunne høres av folket i kirken og de lokket dem ut på kirkebakken midt under messa. Den katolske presten blei så opprørt at han gikk ut på kirketrappa i full messeskrud, løftet armene mot Kivlemøyene oppe i fjellet og mana dem i stein. De ble til tre steinblokker som stod på egg oppi Kalvejuvet. I dag er det bare en av steinene som står oppe, men sagnet om Kivlemøyane og slåttesyklusen lever fremdeles.
Sagnet om Kivlemøyane er også utformet som bygdevise, blant annet sunget av Aslak Brekke. I visa heter jentene Kari, Mari og Gro. I tillegg er fortellingen knyttet til slåttekrinsen Kivlemøyane. Les mer …
Nicoline Marie Vonen (født 14.november 1836 i Fjaler, død 29. november 1933 samme sted) var skolegrunnlegger og -leder, folkeminnesamler, forfatter, målkvinne og fjellvandrer. I folketellingen 1900 er hun titulert som "Gaardbruger, Selveier Eier og Bestyrerinde af Pigeinstitut & Pensionat".
Slekt og familie
Hun var datter av børsemaker, korpssmed og klokkemaker Bertel Johannesson Vonen (1799–1868) og jordmor Berthe Helene Skjærdal.
Liv og virke
Da hun var 11 år ble hun sendt til Pensionat og Skole for Pigebørn av den bedre Classe i Davik i Nordfjord. Hun var kjent for sin store interesse av å samle dialekt og ord fra bygden.
Hun var senere også elev ved en guvernanteklasse ved Nissens Pigeskole i Kristiania, dagens Hartvig Nissens skole.
Nikka var en naturelsker, hun likte fotturer i fjellene. Hun var også en av de første kvinnene som nådde toppen av Galdhøpiggen. Nikka Vonens Pigeinstitutt ble grunnlagt i 1871 på gården Steia i Fjaler kommune og som hun drev fram til hun måtte legge den ned av helsemessige årsaker i 1907.
I forbindelse med skolens 25-årsjubileum i 1896 ble hun tildelt Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet i gull.
Soknepresten i Fjaler, Anton Kleppestø, skrev følgende minneord etter hennes død:
| Hun innskrenket sig ikke bare til å meddele kunnskaper, men hovedsaken var for henne å gjøre elevene sine skikket for livet. Hennes undervisning og oppdragelse var i beste forstand oppøvelse i livskunst. Med henne er en av de mest særmerkte kvinner vårt land har eid, vandret bort.
|
|
|
Folkeminnesamler
I Norsk Folkeminnesamling finnes tre mapper tradisjonsoppskrifter fra Sogn etter Vonen, om dagligliv, matskikker, eventyr og sagn, lek, og om underjordsfolk. Annet materiale hun hadde samlet på feltarbeid ble publisert anonymt samtiden, blant annet av Eilert Sundt. I Norsk sogukunst: sogusegjarar og sogur [1] av Rikard Berge er flere av hennes eventyropptegnelser gjengitt.
Referanser
Kilder og litteratur
Fant-Karl (også skrevet « Karl-Fant», « Ka'l-Fant») var en norsk romani/reisende musiker. Han regnes som en sentral formidler av valsemusikken som ble populær fra slutten av 1700-tallet. Det er mest sannsynlig at dette var Karl Johansen Rosenberg som levde ca.1775-ca.1855.
Det fortelles at bygdespellmenn var begeistret for hans spill, og at «Fant-Karl» var læremester til storspellmann « Fel-Jakup» Jakob Olsen (Jakup Lom) (1821-1876) fra Skjåk i Gudbrandsdalen. Karl spilte sin tids «gammelmusikk», men han hadde med seg det siste nytt der han reiste, og dansglade ungdommen i avsides bygder strømte til når han og familien kom – det ble dans og moro! Slik ble han en slags katalysator av moderne impulser. I dag betraktes valsen som den eldste blant norske runddanser ( gammeldans). Mange eldre valseslåtter i tradisjonene i Gudbrandsdalen, Trøndelag, Møre og Romsdal, Valdres og Østerdalen har historier eller navn som knytter dem til «Fant-Karl». Det finnes også en halling og flere springleiker som knyttes til han. Les mer …
| 
