 Faksimile fra Aftenposten 2. mai 1958: utsnitt av redaksjonell nekrolog over Nils Lid. Nils Lid (født 16. januar 1890 på Voss, død 30. april 1958 i Oslo) var folkelivsforsker og språkmann, professor i etnologi fra 1940, landets første.Nils Lid vokste opp på Voss. Faren var gårdbruker og drev en liten slakterforretning. 1909-1910 gikk Lid på middelskole i Nordfjordeid, og i 1912 tok han examen artium som privatist. Deretter studerte han filologi ved universitetet i Kristiania. I sine unge år drev Lid også med boksing.
Lid ble cand.philol. i 1918 med norsk hovedfag. Tittelen på hovedfagoppgaven var Um slaktingsskikkane og slaktenemningane på Voss. Hans første stilling etter eksamen var som overlærer ved Voss landsgymnas. Her var han til 1920, da han ble universitetsstipendiat i folkeminnevitenskap. Året 1923-1924 var han konstituert som arkivar ved Norsk Folkeminnesamling.
I 1924 ble Lids stipend knyttet til Institutt for sammenlignende kulturforskning, der han ble leder for de folkloristiske og etnologiske undersøkelsene. Samme år ble han dr.philos. på avhandlingen Norske slakteskikkar med jamføringar frå nærskylde område. Les mer …
 En utgave av Kivlemøyane fra 1917. Kivlemøyane er den vanlige betegnelsen på et kjent sagn fra Kivledalen, en sidedal til Seljord i Telemark. Sagnet er første gang referert av Andreas Faye og Magnus Brostrup Landstad. Ivar Aasen har også en tidlig nedtegning.
Kivlemøyane handler om tre unge jenter som etter sagnet skulle holde til i Kivledalen. I denne fjelldalen skal det ha stått en kirke i katolsk tid. Jentene var ute og gjette geiter i graslia ovenfor kirken. De var flinke til å spille på bukkehorn, lur og fløyter. Tonene kunne høres av folket i kirken og de lokket dem ut på kirkebakken midt under messa. Den katolske presten blei så opprørt at han gikk ut på kirketrappa i full messeskrud, løftet armene mot Kivlemøyene oppe i fjellet og mana dem i stein. De ble til tre steinblokker som stod på egg oppi Kalvejuvet. I dag er det bare en av steinene som står oppe, men sagnet om Kivlemøyane og slåttesyklusen lever fremdeles.
Sagnet om Kivlemøyane er også utformet som bygdevise, blant annet sunget av Aslak Brekke. I visa heter jentene Kari, Mari og Gro. I tillegg er fortellingen knyttet til slåttekrinsen Kivlemøyane. Les mer …
 Foto: Britt Kjellesvik Rage var ein mykje brukt dåpsskikk på Vestlandet med å leggja ein brodert duk over brystet på dåpsbarnet når ein heldt det fram til døypefonten. Kristnebleien var dekorert med forskjellige symbol som skulle halda vonde maktar ute. Det er ei smal, avstiva smekke utan knyteband, som berre var meint å leggja oppå barnet, frå halsen til føtene. Smekken var utbreidd særleg på Vestlandet, frå Vest-Agder og langs kysten til Sogn og Fjordane. Det finst også nokre få døme på dåpssmekker frå Telemark og Aust-Agder, men desse er av ein mindre type. Brystduken har gått under forskjellige namn og har gjerne hatt ein ulik form, alt etter dei ulike landsdelane. På Vestlandet har ein gjerne nytta omgrepet «kristnaduk», mens ein i Agder har brukt termen «smykke». Men som oftast har ein kalla denne brystduken for «bleie» eller «kristnebleie», truleg eit namn som har vorte overført frå ein tidlegare type plagg, det kvite dåpslakenet som vart kalla bløye eller bleie. Kristnebleien må difor vera av yngre type enn dåpslakenet. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 8. juli 1907: Utsnitt av nekrolog over Sophus Bugge på forsiden. (født 5. januar 1833 i Larvik, død 8. juli 1907 på Tynset) var språkprofessor. Han var blant sin tids fremste filologer og lingvister, og han arbeidet også med folkloristiske emner. Sophus Bugge vokste opp i daværende Storgata 12 (dagens Kirkestredet 6) i Larvik, som sønn av trelasthandler Alexander Bugge (1790-1854) og Maren Kirstine Sartz (1798–1836), og ble gift i 1869 i Kristiania med Karen Sophie Schreiner (1835-1897). Han var far til professor Alexander Bugge (1870-1929) og bokillustratør og kunstmaler Johanna Bugge Berge (1874-1961). Les mer …
 Edvard Ruud. Foto: Sevald Eilertsen/Harstad Tidende 1980. (født 6. november 1907 på Elgsnes i Harstad - død 5. august 2001) var en bonde, lyriker, folkeminne- og samler av folkemusikk fra Nord-Norge. Han var en av landsdelens fremste kulturpersonligheter. Fornminner var viktig for ham, og han besørget opptak og lagring av flere hundre gamle folkesanger gjennom NRK og også hos Tromsø Museum, og er ellers medvirkende på en rekke plate- og CD-utgivelser med folkemusikk.
Gjennom sine dikt og prologer, sine viser og kåseri og sin kamp for å minnes tidligere kulturpersonligheter, har Edvard Ruud satt varige merker etter seg. Hans store ideal var dikterpresten Anders Hovden og han skrev hyllingsdikt til dikterprestens minne.
I ung alder ble Ruud grepet av målsaken og den frilynte ungdomsbevegelsen. Utallige er de stev og viser han har skrevet selv, og i tillegg samlet inn og sørget for å bevare for etterslekten. Gjennom direkte tale, grammofon, radio og TV har vi andre fått del i hans innsats. Les mer … | 
