 Oversiktskart Isløypa på Nærsnes. For hvert av de seks inntegnede kartutsnittene er det et eget avsnitt nedenfor som beskriver de synlige restene av gamle anlegg/steder med isdrift i områdene som kartutsnittene dekker. Om du går turen, finner du informasjonstavler med QR-lenke til artikler i Lokalhistoriewiki ved ni av anleggene (dammer og isstabler). Isløypa på Nærsnes gir en oversikt over hvor du finner mer enn 30 av de gamle, fremdeles synlige, anleggene og stedene fra isdriften på Nærsnes i nåværende Asker kommune. Nærsnes er i en unik situasjon ved at mange av de gamle anleggene fra 100 års isdrift fremdeles er godt synlige og tilgjengelige. Historien er også godt dokumentert i offentlige dokumenter, gamle aviser, gjennom mange gamle fotografier og i AS søndre Nærsnes’ arkiver.
Innen korte avstander kan du på Nærsnes fremdeles se de fleste av dammene og tjernene der isen ble skåret. Det er fremdeles veier, og rester av veiene, der isen ble transportert. Grunnmurer etter flere isstabler er synlige, og de tilrettelagte flatene der det sto ishus og isstabler, ligger fremdeles i terrenget. Det er rester der noen av bryggene og lasteplassene lå, og det er rester av de viktige landfestene for skipene. Mye av dette befinner seg på eller i nærhet av kyststien som går gjennom Nærsnes. Les mer …
 Rolf Høvik på Øvre isdam med motordreven isskjærer fra slutten av 1930 årene. (1930-årene) var en omfattende virksomhet som varte fra midten av 1800-tallet og fram til siste leveranse fra Øvre isdam på Årvoll vinteren 1967/1968 som blant annet ble levert til Ullevål sykehus, Hotel Bristol, Grand Hotel, restaurantene Rennebarth og Cecil, Nesoddbåtene og fiskebutikker.
Eksporten av is hadde et stort omfang, og av tollstedene var det Christiania tollsted som stod for det største volumet. Dette dekket imidlertid et større område en kun byen.
Blant de første av etter hvert mange isprodusenter i Kristiania var pioneren Martin Edvard Nord som i 1859 etablerte Nords Ismagazin, senere Christiania Ismagazin. Han hentet først isen fra Akerselva, men anla i 1860-årene to dammer og et stort ishus i Iladalen i tilknytning til sin store eiendom ved Maridalsveien, samt bygde opp et nett av utsalgssteder. Han leverte også isskap og iskasser som gjorde at han også kunne levere is til private husholdninger, i tllegg til store kunder som bryggerier, serveringssteder og andre storhusholdninger. Isanlegget i Iladalen var i drift fram til 1930-årene. Les mer …
 Hovedbygningen på Haslum Foto: Ronny Hansen i Frogn, Akershus gnr. 51 nevnes for første gang i en skriftlig kilde i 1405, men er eldre. I følge Frogn bygdebok fant den første bosetningen her trolig sted i eldre jernalder. I veien ned fra husene er en steinøks funnet.
Ved utgravinger i 2010 er det funnet spor
etter Traktbeger-kulturen.
Gården har fått sitt navn etter elven Hasla (i 2009 Haslumbekken) og i Nesodden ligger en gård med et beslektet navn, Hasle. Haslum hadde sag i elven fra senest ca. 1600, og før 1758 ble et et lite kvernbruk satt opp. Dette var i drift til en gang etter 1829. Gårdens hovedbygning ble oppført i begynnelsen av 1720-årene av Tøger Eriksen Grønn. Les mer …
 Leirsund stasjon. Meieriet bak til høyre. Foto: Skedsmo historielags samlinger. ble bygget i 1913. Med jernbanen så bøndene i området muligheten til å få sin melk relativt raskt inn i det store markedet Christiania. Således ble Leirsund Meieri bygget rett ved Leirsund stasjon, og det ble anlagt lasterampe der. Meieriet ble opprettet som et andelslag blant bøndene i distriktet. Til planleggingen av meieriet ble det nedsatt en byggekomité som besto av byggmester Martin Jacobsen og bøndene Johan Kjus Enger, Martin Myhrer, Jens Bøhler og Jens Børke. De kjøpte Ganle Leirsund Landhandleri som hadde stor tomt i stasjonsområdet. Meieriet ble bygget rett syd for Gamle Leirsund landhandleri som ble solgt i 1917 til H. Faller. Les mer …
 Foto: Rolf Steinar Bergli (2016) eller isbu er lager som ble bygget for naturisen som ble utvirket under isdriften på siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Sentral i utviklingen av ishusene var Johan Martin Dahll (1830–1877) i Kragerø som eksperimenterte med ulike former for lagring av is om sommeren, blant annet i sprengte grotter i fjellet.
Bakgrunn
Det var både produsentene av isen, men også større mottakere som for eksempel butikker og meierier som hadde behov for slike lagre, og større gårder kunne ha isproduksjon til eget bruk med tilhørende eget ishus. De kunne også være plassert ved utskipningshavnene, og kunne i mange år være tydelige innslag i fjordlandskapet da de var ofte store, og lå gjerne fem-seks sammen med gavlene ut mot sjøen. For eksportører gjorde ishusene at det kunne spre utskipningen utover sommeren.
Konstruksjoner
Ishusene var egne, isolerte bygninger for oppbevaring av isblokkene som vanligvis var på terninger på 60 x 60 x 60 cm gjennom hele sommeren og den følgende høsten. Husene var gjerne isolert med doble vegger, gulv og tak, og med sagflis, halm eller sand som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Også inne i ishuset kunne blokkene ligge pakket med treflis. Les mer …
Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden.
Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960-tallet. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt, da særlig med dampskip fra Luster i årene 1885-1913.
Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem. Les mer …
| 
.jpg)
