Grunnloven
Kongeriket Norges Grunnlov ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814, og underskrevet og datert den 17. mai 1814. Samme dag ble Christian Frederik valgt til konge.
Etter en kortvarig krig med Sverige måtte Norge akseptere en personalunion med Sverige. I henhold til Mossekonvensjonen av 14. august, abdiserte Christian Frederik 10. oktober, og Stortinget reviderte Grunnloven for å muliggjøre unionen 4. november 1814, og den ble supplert med Riksakten av 6. august 1815 i forhold til de deler av grunloven som berørte unionen.
Grunnloven var inspirert av USAs uavhengighetserklæring i 1776 og den franske revolusjonen i 1789 og påfølgende amerikansk og fransk konstitusjon, og var blant Europas mest radikale konstitusjoner på den tiden. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig Montesquieus lære om maktfordelingsprinsippet. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge.
Grunnlovsdokumentene oppbevares i Stortingsarkivet.
Innhold
Per 2022 er det 121 paragrafer i Grunnloven. De er delt inn i seks kapitler:
- A: Om statsformen (1–2).
- B: Om den utøvende makt, om kongen og den kongelige familien, og om religionen (3–48).
- C: Om borgerretten og den lovgivende makt. (49–85).
- D: Om den dømmmende makt (86–91).
- E: Om menneskerettigheter (92–113).
- F: Allmenne regler (114–121).
Grunnlovsendringer
De fleste grunnlover har bestemmelser som gjør det krevende å endre loven. I den norske Grunnloven er dette ivaretatt i §121, der det kreves at endringer først kan vedtas i valgperioden etter at forslaget er lagt fram, og at det må være 2/3 flertall på Stortinget. Det er også et krav om at man ikke skal vedta endringer som strider mot 1814-grunnlovens ånd. Dette var en regel som ble brukt en del i unionstida, da man ville forhindre at den svensk-norske kongen endra Grunnloven mot Stortingets vilje. Senere har denne regelen hatt liten betydning. Alt i alt er det nokså enkelt å endre den norske Grunnloven, og det skjer forholdsvis ofte. Til sammenlikning har ikke den danske grunnloven vært endra siden 1953, ettersom det er svært vanskelig å gjøre endringer der. I noen land er det krav om folkeavstemning for å endre grunnloven. Dette ble foreslått i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, men det ble ikke flertall for forslaget.
Det har blitt gjort en rekke endringer i Grunnloven siden den ble vedtatt i 1814. En av de mest kjente var opphevelsen av jødeparagrafen i 1851. Jesuittparagrafen, som sto sammen med jødeparagrafen i grunnlovens § 2, nektet jesuitter adgang i landet, ble først opphevet i 1956.
Den 20. februar 2007 vedtok Stortinget omfattende grunnlovsendringer. Parlamentarismen ble da innskrevet i Grunnloven, etter å ha vært sedvanerett siden 1884. Inndelinga av Stortinget i Odelstinget og Lagtinget i behandlingen av lovsaker ble avskaffa, med virkning fra 1. oktober 2009, slik at lover nå vedtas av Stortinget i plenum. Ordninga for riksrett ble også endra.
I 2014 ble menneskerettighetene som er nedfelt i Grunnloven satt i eget kapittel, og det ble utvida med en rekke rettigheter som tidligere ikke var nevnt spesifikt i Grunnloven.
Språket
Da Grunnloven ble vedtatt i 1814 var den skrevet på dansk. Det sto ingenting om hva som skulle være offisielt språk i Norge i 17. mai-grunnloven, ut over at embetsmenn måtte «tale Landets Sprog»[1], underforstått norsk. Men i november-grunnloven, da tilpasninger ble gjort til unionen med Sverige, anså man det som nødvendig å presisere dette. Den gamle formuleringa om embetsmenn ble beholdt som den sto[2]. Men det ble nå innført noen tilleggsregler. «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog»[3], det vil si at saksbehandling i det offentlige skulle foregå på norsk. Videre: «Det bør være en ufravigelig Regel, at den umyndige Konge gives tilstrækkelig Underviisning i det Norske Sprog.»[4] og « Alle Love udfærdiges i det norske Sprog [...]»[5]. Det er ikke til å komme unna at disse setningene om norsk språk utvilsomt er skrevet på dansk.
Fordi det norske riksmålet endra seg svært lite gjennom 1800-tallet, beholdt man denne standarden. Den eneste nevneverdige endringa er en mindre revidering i 1903, da skrivemåten av enkelte ord ble justert. Bare få år etter, i 1907, kom den første rettskrivningsreformen som førte til større endringer i norsk skriftspråk, og et tydeligere skille mellom norsk og dansk. Allikevel valgte man å beholde grunnlovsteksten slik den var i 1903, og å legge senere endringer opp mot denne. Dette førte til at Stortinget måtte få inn språkkonsulenter hver gang, ettersom representantene knapt hadde forutsetninger for å kunne skrive noe som bare var et lettere justert 1800-talls dansk. Jo lenger tid som gikk, jo vanskeligere var det også å få til dette. Da samiske rettigheter skulle inn i Grunnloven, skrev man «den samiske Folkegruppe». Dette var en alderdommelig formulering, samtidig som den ut fra 1814-standard var en anakronisme. Ordet 'samisk' ble nemlig ikke vanlig før langt ut i etterkrigstida, og i 1814- eller 1903-språket ville nok 'lappisk' vært et riktigere valg - men det var selvsagt ikke akseptabelt ut fra en moderne språklig standard. Og da miljøhensyn skulle inn, måtte man ty til skrivemåten 'milieu'. Også dette er en anakronisme, for ordet hadde ikke den moderne betydningen verken i 1814 eller 1903. Det mest dramatiske med dette språket var at det ble stadig vanskeligere for de fleste nordmenn å forstå hva som egentlig sto i Grunnloven. Selv om domstolene, Stortinget og embetsverket kunne håndtere det, er det helt grunnleggende at flest mulig kan lese og forstå Grunnloven.
I forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014 ble det satt i gang et arbeid for å få på plass en lov i moderne språkdrakt. Stortinget vedtok i to separate grunnlovsendringer i 2011–2012, og disse ble gjentatt - ettersom alle endringer av Grunnloven må vedtas to ganger av separate Storting - den 6. mai 2014, akkurat i tide til jubileumsdagen. Dersom fikk vi to grunnlovstekster, en på bokmål og en på nynorsk. De to er basert på helt atskilte språklige bearbeidinger, uten noen samkjøring mellom tekstene. Grunnloven kan derfor framstå som forskjellige i de to språkformene, uten at det ser ut til at dette fører til noen tolkningsproblemer for juristene. Nye endringsforslag etter 2014 må derfor leveres på bokmål og nynorsk, og disse går gjennom en språkvask for å tilpasse formen. I begge tilfeller er moderate former lagt til grunn.
Galleri
Den originale grunnloven av 17. mai 1814 slik den var utstilt inne i Stortingsbygningen i 2014.Foto: Stig Rune Pedersen
Den originale grunnloven av 4. november 1814 slik den var utstilt inne i Stortingsbygningen i 2014.Foto: Stig Rune Pedersen
Første tekstside av originaldokumentet.Foto: Stortinget
Referanser
Kilder
- Norges Grunnlov på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Originaldokumentet
- Reform av Grunnloven (VG, 2007)
- Gjeldende Grunnlov
- Dokument nr. 12 (2003-2004) Grunnlovsforslag fremsatt på det 148. Storting
- Nasjonalbiblioteket Grunnloven av 17. mai 1814 og Grunnloven av 4. november 1814.
- Historien om 1814
- Grunnloven på Lovdata.