Gustav Storm (1845–1903)
Gustav Storm (født 18. juni 1845 i Rendalen, død 23. februar 1903 på Bygdøy) var en ledende historiker innen forsking på sagatidas historie og litteratur. Han var toneangivende i generasjonen etter Rudolf Keyser og P.A. Munch, og viderførte deres trasisjoner samtidig som han tok i bruk nye metoder.
Slekt og familie
Han var sønn av sokneprest Ole Johan Storm (1806–1850) og Hanna Jørgine Mathilde Storm f. Breda (1815–1869). Faren tilhørte en av slekta Storm med opphav i Agder. Gustav Storm var bror av filologen Johan Storm (1836–1920) og forfatteren Oscar Vilhelm Eugen Storm (1838–1915). Han var også fetter av zoologen Vilhelm Storm, agronomen Martin Luther Storm og skolestyrer Thora Storm, og tremenning av forfatteren Jacob Breda Bull.
Selv ble han ikke gift, og fikk ingen barn.
Liv og virke
Han ble født i Rendalen, der faren var sokneprest. Han ble hjemmedøpt av faren, og den 7. september 1845 ble dåpen bekrefta i Øvre Rendal kirke.[1] Året etter, i 1845, ble faren sokneprest til Lardal prestegjeld i Vestfold, og dermed flytta de dit. Da Gustav Storm var fem år gammel døde faren, og familien flytta til Christiania.
I 1862 avla han examen artium i Christiania, og begynte å studere filologi ved Det kgl. Frederiks Universitet. I folketellinga 1865 finner vi ham sammen med mora, broren Fredrik Christian Einar Storm (f. 1847) og ei tjenestepike i Fredensborgveien 9, som er dagens nr. 42.[2] I 1868 avla han språklig-historisk embetseksamen, og ble cand. philol.
De første åra etter studiene arbeida han som lærer, men han begynte etter hvert å forske ved siden av jobben. I 1874 disputerte han til doktorgraden på avhandlinga Sagnkredsene om Karl den Store og Didrik af Bern hos de nordiske Folk. Han ble universitetsstipendiat i historie i 1875. Samme år ble profesoratet etter Oluf Rygh utlyst, men her tapte han mot Ludvig Ludvigsen Daae. Da sistnevntes slektning Ludvig Kristensen Daae døde i 1877 ble et nytt professorat ledig, og dette fikk Storm.
Han hadde bosatt seg tett på universitetet; i folketellinga 1875 er han registrert i Universitetsgata 7, en bygning som er revet.[3] I neste telling, fra 1885, er han oppført i Sehesteds gate 5.[4] I 1891 bodde han i Uranienborgveien 23.[5]. Det siste bostedet, hvor han var i 1903 og hvor han døde tre år senere, var på bruket Odden på Bygdøy i daværende Aker herred.[6]
Han ble medlem av Videnskabsselskabet i Christiania, og var generalsekretær der fra 1884 til sin død. Fra 1886 til sin død var Storm formann i Kildeskriftkommisjonen, og fra 1899 var han også formann i Den norske historiske Forening.
Som forsker var han kritisk innstilt og hadde et blikk for detaljer; i ettertid har man ment at han kanskje ble for oppslukt av detaljene. Hans publikasjoner består for det meste av kritiske spesialstudier, til dels polemiske overfor andre forskere. Det finnes også noen mer omfattende framstillinger av historia, blant annet hans lærebøker for skolen. Også i disse blir oppmerksomheten for detaljer noe påtrengende, mens det er lite av sammenstillinger og drøftinger av mer allmenne problemstillinger. Hans leting i kilder førte til at han i 1876 gjenoppdaga tapte manuskripter etter Peder Claussøn Friis, og han fikk senere utgitt disse. Han tok initiativet til Regesta Norvegica, og sto bak første bind av dette i 1898, men døde før andre bind kom ut.
Politisk tilhørte han Venstre, men dette er ikke noe man ser spor etter i hans vitenskapelige produksjon. En perioden fra omkring 1879 skrev han i Aftenposten, der Amandus Schibsted rekrutterte en rekke kjente personer på den tida.
Et viktig verk fra Storm er Snorre Sturlassøns Historieskrivning, der han begrunna at Snorre måtte være forfatteren av Heimskringla. Dette regnes som allmennkunnskap i dag, men var fortsatt utklart før Storm utførte sitt arbeid. Hans oversettelse av Heimskringla ble lagt til grunn for folkeutgaven av verket.
Gustav Storm var en dyktig foreleser og veileder, og regnes som den første som virkelig førte historiefaget ved universitetet inn på et vitenskapelig grunnlag. Han henta impulser både fra Tyskland og Danmark, og brukte disse i sin undervisning. Samtidig videreførte han arven etter Keyser og Munch, og føyde nye prinsipper om kildekritikk til disse uten å bli stående i et motsetningsforhold til dem.
Vikingtida var et viktig tema i hans tid som professor, og Storm ble ledende i den norske opposisjonen mot danske historikere. For eksempel arbeida han for å vise at sagatradisjonen som identifiserer Rollo i Normandie med den norske jarlesønnen Gange-Rolv må anses som troverdig, mens danskene mente at den norrøne erobringa av Normandie primært utgikk fra Danmark. I dette arbeidet så han sagalitteraturen i sammenheng med normanniske og engelske kilder, og kunne dermed gi helt nye analyser av den.
Han arbeida også med aristokratiets stilling, og skrev blant annet studien Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede. Her forkasta han Snorres framstilling av administrasjonsordninga på Harald Hårfagres tid, som hadde blitt brukt som utgangspunkt for å analysere aristokratiets framvekst. Han påviste at antallet lendmenn måtte reduserer betydelig i forhold til vanlige antakelser, og at det var en stadig økende splittelse mellom det han kalte et riksaristokrati og et bygdearistokrati.
I 1891 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var også ridder av Nordstjärneorden og den spanske Isabella den katolskes orden.
Etter hans død i 1903 ble professoratet overtatt av Alexander Bugge.
Referanser
- ↑ Gustav i Ministerialbok for Rendal prestegjeld 1829-1852 fra Digitalarkivet.
- ↑ Gustav Storm i folketelling 1865 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
- ↑ Gustav Storm i folketelling 1875 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
- ↑ Gustav Storm i folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
- ↑ Gustav Storm i folketelling 1891 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
- ↑ Gustav Storm i folketelling 1900 for Aker herred fra Digitalarkivet.
Litteratur og kilder
- Gustav Storm i Historisk befolkningsregister.
- Dahl, Ottar: Gustav Storm i Norsk biografisk leksikon.