Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg
Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg, opprinnelig von Wedel (f. 24. juni 1641 i Königsberg, død 21. desember 1717 i Oldenburg) var lensgreve og offiser. Han fikk den ene av to lensgrevetitler som ble utdelt i Norge, og ble da grev Wedel Jarlsberg. Selv om han da var lensherre for Jarlsberg grevskap bodde han for det meste i Oldenburg. Han ble stamfar til den norske adelsslekta Wedel Jarlsberg og til den tyske slekta Wedel-Evenburg-Gödens.
Slekt og familie
Han var sønn av generalmajor og friherre Georg Ernst von Wedel (1597–1661) og Anna Ahlefeldt (omkr. 1615–1661).
Den 12. juni 1665 ble han gift med Maria, friherrinne von Ehrentreiter (1633–1702), som var datter av Erhard, friherre von Ehrentreiter og Eva, friherrine von Ungenad. Deres sønner Georg Ernst Wedel Jarlsberg (1666–1717) og Erhard Frederik Wedel Jarlsberg (1668–1740) videreførte titlene. Førstnevnte døde før sin far, og grevetittelen gikk derfor til hans sønn Frederik Anton Wedel Jarlsberg (1694–1738), mens den yngre sønnen fikk barontittel. For andre etterkommere, se artikkelen Wedel Jarlsberg.
Liv
Gustav Wilhelm von Wedel markerte seg som tysk yrkesmilitær. Han var sønn av en friherre fra Pommern, og ble gift til friherreskapet Evenburg i Ostfriesland. Han var først i utenlandsk tjeneste. I 1663–1664 deltok han på ungarsk side mot tyrkerne i kurfyrsten av Brandenburgs tropper. Fra 1665 til 1679 tjente han i hæren til biskopen av Münster, som i tillegg til sin kirkelige status også var verdslig fyrste. Han hadde lite behov for troppene selv, og leide dem ut til forskjellige europeiske fyrster. Dermed kjente Wedel 1665–1673 på fransk side mot nederlenderne, og så fra 1674 til 1676 mot Frankrike og Sverige.
Wedel kom til Danmark-Norge mot slutten av den skånske krigen, da biskopen i 1678 leide ut hæren til Christian V. Han ble samme år feltmarskalkløytnant med kommando over den danske hæren. I 1679 endte krigen med freden i Lund, og Wedels regiment ble innlemma i et jysk infanteriregiment. Han ble da tildelt Elefantordenen («Blå ridder»). Han var sjef for dette infanteriregimentet fram til 1682, men i 1681 ble han også utnevnt til kommanderende general i Norge mens Ulrik Fredrik Gyldenløve var fraværende. Forholdet til Danmark-Norge ble styrka i 1679, da han ble ridder av Elefantordenen. Hans ordensmotto ble Recte faciendo neminem timeas, som er latin for «gjør rett og frykt ingen». Dette ble senere slektas valgspråk.
Han ble en velstående mann; ved et tilfelle lånte han hele 40 800 riksdaler til Gyldenløve. Denne gjelda ble betalt ved at Jarlsberg grevskap ble solgt til Wedel for 77 000 riksdaler. Gyldenløve hadde kjøpt grevskapet etter Peder Griffenfelds fall. Den 3. januar 1684 bekrefta kongen kjøpet ved å gjøre Wedel til greve. Nettoinntekten fra grevskapet var omkring 7000 riksdaler i året - og i tillegg ble han som grev Wedel Jarlsberg en del av toppsjiktet i den dansk-norske eliten.
Selv om han var norsk lensgreve og kommanderende general i Norge tilbrakte han mye av sin tid utafor landet. Han var fram til 1699 stedfortredende general i Norge, og da Christian V døde det året ble han kommenderende general, og satt på den posten til sin død. I 1687 fikk han graden feltmarskalk. Men det var bare i årene 1681 til 1689 han oppholdt seg fast i Norge over lengre tid, og da var han for det meste i Christiania. Som general sørga han for å fortsette arbeidet med bygging av festningsanleggene Kongsvinger, Christiansfjeld, Basmo og Blaker. Han sørga også for utbedringer av Fredriksten, Kongsten, Akerøy, Fredriksvern, Hovedtangen på Akershus, flere anlegg ved Kristiansand og Kristiansten. Mens arbeidet pågikk ble det ansett for å være fornuftig, men det ble etter noen år retta kritikk mot den enorme pengebruken ved festningsanleggene.
I 1689 flytta han fra Norge, men tilbrakte noe tid her under kortere besøk. I 1691 forlot han så Norge for lengre tid, og året etter ble han stattholder i Oldenburg og Delmenhorst. Han fikk allikevel beholde posten som kommanderende general i Norge. Dette skyldes at man ikke ville ha noen militær elite i Norge som kunne true den danske dominansen, og derfor var det praktisk med slik «fjernstyring» utført av en som tilhørte eliten. I Norge hadde man to nestkommanderende, nordafjells og sønnafjells. Den norske hæren led under dette, med for små bevilgninger og dårlig kommunikasjon, uten at det ble gjort noe for å rette det opp.
I 1699 kom Wedel Jarlsberg til Norge igjen, og ble her et år på grunn av den korte krigen i 1700. Han sendte en rapport til Frederik IV der han kom med skarp kritikk av tilstanden – uten tanke for at det var han selv som kommanderende general som egentlig hadde ansvaret. Det ble fortgang i å få retta opp en del ting, men det ble også problemer fordi det oppsto en kompetansestrid mellom Wedel Jarlsberg og den nye visestattholderen Frederik Gabel.
Våren 1703 fikk Wedel Jarlsberg igjen ordre om å dra til Norge. Men han gjorde det ikke; først da Frederik IV reiste til Norge sommeren 1704 ble han med. Dette ble det siste norgesbesøket til greven. En kan undres over at han allikevel fikk fortsette som general, for i løpet av de 17 årene som han fremdeles hadde stillingen, men oppholdt seg i Oldenburg og andre steder utafor Norge, ble store nordiske krig utkjempa. Det viste seg i 1709 at hæren ikke var klar for en krig. Det var mangel på utstyr, og offiserene måtte vente flere måneder, noen ganger år, på å få utbetalt lønn. Dermed var det ikke mulig å bruke den norske hæren offensivt. Det førte til at et forsøk på å gjenerobre Skåne i 1710 mislyktes totalt. Først høsten 1710 korrigerte man situasjonen. Valdemar baron Løvendal ble hærsjef og stattholder i Norge, og etter ham satte man inn andre hærsjefer her. Wedel Jarlsberg beholdt tittelen, men man hadde innsett at han ikke fungerte som kommanderende general.
Også Jarlsberg grevskap ble styrt fra Oldenburg. Lensgrevene hadde en overinspektør under seg, og under ham kom en amtsforvalter. Han utnevnt også birkeskrivere og en overbirkedommer. For å ha en viss personlig kontroll var det mulig å sende klagebrev til Wedel Jarlsberg, dersom man var misfornøyd med avgjørelsene til overinspektør Jørgen Olufsen Mandal. Bøndene i grevskapet hadde det nokså fritt sammenlikna med andre amt. Greven drev nemlig verken med handel, verks- eller sagbruksdrift, og dermed lot han dem få drive fritt med slike næringer. Selv fikk han tilbake gjennom ytelsene bøndene var pålagt å gi ham. Det ble godt med inntekter; Jarlsberg hovedgård kunne nybygges i stein, og alle de 26 kirkene i grevskapet ble restaurert.
Da han døde ble det fordelt en arv som foruten Jarlsberg grevskap, friherregodset Evenburg og flere gods i Ostfriesland og Oldenburg også besto av 100 000 riksdaler i kontanter. Som nevnt fikk han sønnesønn Frederik Anton Wedel Jarlsberg grevetittelen og grevskapet i arv. Jarlsberg opphørte å være et grevskap i 1822, etter at adelen var avskaffa i Norge. Det ble i stedet et stamhus for slekta, fra 1927 bare for medlemmer av den norske greina, og er fremdeles i slektas eie.
Litteratur
- Rian, Øystein: Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg i Norsk biografisk leksikon.