Hannah Ryggen
Hannah Josefina Maria Ryggen f. Jönsson (født 21. mars 1894 i Malmø, død 2. februar 1970 i Trondheim) var en av våre fremste billedvevere. Hun var den første norske tekstilkunstneren som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet og som ble antatt på Høstutstillingen, og hennes verk har vært utstilt i en rekke land.
Slekt og familie
Hun var datter av verkstedarbeider Gunnar Jönsson (1864–1938) og koke Karna Gall (1853–1930).
I 1923 ble hun gift med kunstmaler Hans Ryggen (1894–1956), som var sønn av gårdbruker Ingebrigt Andersen Ryggen og Berit-Anna Hansdatter Ryggaune. De fikk ett barn, dattera Mona (f. 1924).
Liv og virke
Hun vokste opp i et arbeidstrøk i Malmø, der hun tok lærerutdanning. Deretter fulgte elleve år som lærer i folkeskolen. I denne perioden reiste hun gjennom seks år flere ganger i uka til Lund, der hun fikk undervisning i tegning og maling hos danske Frederik Krebs. I 1922 fikk hun et stipend som gjorde det mulig å studere malerkunst i Tyskland. I Dresden ble hun kjent med nordmannen Hans Ryggen, og de ble gift året etter.
I 1924 bosatte paret seg på et småbruk i Hans Ryggens hjembygd i Ørland kommune. Hun begynte der å lære seg tekstilhåndverk, og starta på bunnen med karding, spinning, veving og plantefarging. Hun hadde noe erfaring, for i Malmø hadde kun anskaffa en flamskvev og gått på vevkurs. Da hadde det vært mest som husflid, men i Norge begynte hun å satse på vevkunst. Fram til 1930 hadde hun en lang læreperiode, der hun blant annet eksperimenterte mye med farger. Hun ville ha kontroll over hele prosessen, og foretrakk naturlige materiale som ull, lin og silke som hun farga med plantefarger. Fargen potteblått, laget med en blanding av urin og indigo, ble nærmest et varemerke for henne.
Det at hun selv utførte hele prosessen førte til at hun sjelden produserte mer enn ett eller to store tepper i året, samt en del mindre tepper. Hun arbeida alltid uten tegning, og slo motivene rett inn i veven. I de første åra ble det ofte brukskunst og nyttevev, samt noen design for tapet og gulvtepper. Det første store billedteppet vevde hun i gobelinteknikk i 1926. Det hadde tittelen Synderinnen, og er et av de få verkene med bibelsk motiv som hun lagde. I likhet med to mindre billedtepper fra de første læreårene, Evas datter og Høst, var det håndverksmessige ennå et stykke unna det hun senere skulle komme opp med.
Da hun etter at læretida var over i 1930 begynte å markere seg som kunstner, tilførte hun noe nytt til norsk billedvev. Den hadde tidligere først og fremst vært dekorativ, basert på tegninger av andre kunstnere. Tidligere hadde Frida Hansen brutt med denne tradisjonen, uten å nå fram på samme måte som Ryggen kom til å gjøre. Hennes bakgrunn fra kunstmaleri ble brukt til å lage motiver for billedvev, og inspirasjonen ble i starten gjerne henta fra hjemmet og lokalsamfunnet. I 1934 lagde hun teppene Vi og våre dyr og Ørlandssyn har en slik lokal tilknytning. Hun tok også for seg sosiale motiver, blant annet i Ugift mor fra 1937 og Fiske ved gjeldens hav fra 1932. Sistnevnte viser til gjelda mange fiskere og småbrukere slet med i 1930-åra.
Politiske og sosiale motiver ble etter hvert viktigere. Det første teppet som tok for seg internasjonal politikk var Etiopia fra 1935, en reaksjon på Mussolinis invasjon av Etipopia. Teppet viser en etiopier som kjører et spyd gjennom Mussolinis hode. Da det ble utstilt på verdensutstillingen i New York i 1939 hang arrangørene en klut foran denne detaljen for å unngå å provosere. Fram mot andre verdenskrig ga hennes motstand mot krig og fascisme flere ganger inspirasjon til motiver. Interneringa av politiske motstandere og kunstnere i Tyskland etter Hitlers maktovertagelse var temaet for teppene Drømmedød fra 1936 og Lieselotte Hermann fra 1939. Teppet Gru fra 1936 omhandler bombinga av den baskiske byen Guernica, et motiv Pablo Picasso er langt mer kjent for. Også Spania/La hora de aproxima fra 1938 tar opp den spanske borgerkrigen.
Under andre verdenskrig drev Hannah Ryggen en stille motstandskamp ved veven. Teppet 6. oktober 1942 omhandler unntakstilstanden i Trondheim, da 34 menn ble henretta av tyskerne. En av dem var teatersjef Henry Gleditsch – igjen ble folk fra kulturlivet ramma. Henrettelsen av Gleditsch og ni andre ble annonsert på kvelden den 6. oktober, og utført dagen etter. Hans Ryggen havna i løpet av krigen på Grini, noe som ble motivet i teppet Grini. Da hun ble bedt om å veve tepper til Bakkehaugen kirke i Oslo i 1950-åra – et av få oppdrag hun takka ja til – valgte hun temaet martyrer. Men det var ikke de tradisjonelle, kristne martyrene hun trakk fram. Bildene hun foreslo var Freiheit fra 1941 og Kaj Munks død, Jeg risser ditt navn, Lauritz Sand og Hans Nielsen Hauge fra 1946. Dette utsmykningsoppdraget ble det ikke noe av. Teppet med Lauritz Sand som motiv eies av Trondheim katedralskole.
Under den kalde krigen tok hun for seg atomtrusselen i tepper som Grå figur og H.K.H. Atomsen, og motstand mot NATO i Jul Kvale. Vietnamkrigen var temaet for Blod i gresset fra 1966. Dette er det eneste teppet hun lagde med kjemisk farga garn.
Det ble også en del tepper med mer personlige motiv. Dikt av T.S. Eliot fra 1952 er basert på den engelske dikterens verk, og er en hyllest til kjærligheten. Da dattara Mona fikk epilepsi lagde hun teppet Mors hjerte, der temaet er hennes smerte over å oppleve barnets sykdom. I 1950-åra var det fortsatt lite man kunne gjøre med epilepsi, og mange hadde fordommer mot de som led av sykdommen. I Petter Dass og Karsten i vevhimmelen hyllet hun dikterpresten Petter Dass og maleren Ludvig Karsten.
Det ble flere utsmykkingsoppdrag – selv om hun som nevnt stort sett takka nei til slike – og flere utstillinger etter krigen, og med det ble Hannah Ryggen kjent for et større publikum. En tid var Hannah og Hans Ryggen, med dattera, i Paris for å studere kunst, noe som ga inspirasjon til flere nye tepper. Henders bruk fra 1949 ble i 1953 kjøpt inn av Nasjonalgalleriet; dette var første gang de kjøpte inn tekstilkunst.
Hans Ryggen gikk bort i 1956, og etter en tid flytta Hannah Ryggen til Trondheim. Der ble hun boende resten av livet. I 1962 debuterte Ryggen på Høstutstillingen, og også der var hun som nevnt første tekstilkunstner. Samme år hadde hun utstilling på det internasjonal anerkjente Moderna Museet i Stockholm, og i 1964 representerte hun som første kvinnelige kunstner Norge på Biennalen i Venezia. Staten kjøpte inn teppene Vi lever på en stjerne og Trojansk hest, som ble hengt i [[Høyblokka, mens Universitetet i Oslo bestilte det monumentale verket Trollveggen.
I 1961 fikk Hannah Ryggen Statens kunstnerlønn. Hun ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1965]]. Hun ble også anerkjent i Sverige med Prins Eugen-medaljen i gull i 1959 og medlemskap i Svenska Konstakademien i 1962.
Hun vevde til det siste, og det ble over 100 store tepper og en rekke mindre. Mange av dem befinner seg i museer og offentlige bygg. Den største samlinga finnes i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, der det er en egen sal via til hennes produksjon. På Ørland kultursenter finner man Hannah Ryggen-senteret, og der er det også reist et minnesmerke over henne.
Teppet Vi lever på en stjerne ble sterkt skadd under terrorangrepet mot Regjeringskvartalet 22. juli 2011, både av selve eksplosjonen og av vann fra slokkingsarbeidet og sprinkleranlegget. Det var også en rekke andre kunstverk som ble skadd av bombeangrepet, men dette var et av de det ble spesielt mye oppmerksomhet om fordi Hannah Ryggen gjennom sitt liv markerte seg så tydelig som motstander av høyreekstremisme. Det ble reparert på museumssenteret i Salhus, og hengt opp på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i påvente av hva som skjer når Regjeringskvartalet gjenoppbygges. Noen av skadene, blant annet en tydelig flenge, ble ikke reparert; museumsdirektøren på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum kunne fortelle at dette var et bevisst valg, fordi skadene også hadde blitt en del av teppets historie.
Litteratur og kilder
- Grann, Annemona: «Bombeskadet Hannah Ryggen-teppe kan sees ved Kunstindustrimuseet i Trondheim» i Adresseavisen. Publ. 2016-12-09, lest 2017-09-28.
- Næss, Inga Elisabeth: Hannah Ryggen i Norsk biografisk leksikon.
- Hannah Ryggen i Historisk befolkningsregister.