Helsevesenet
Helsevesenet definerer vi gjerne som det samla system av institusjoner og tjenester som finnes for å behandle sykdommer og skader, yte omsorg til pleietrengende og styrke folkehelsa. Hovedfokuset i denne artikkelen er å gi en oversikt over hvordan helsevesenet har utvikla seg fra middelalderens religiøse institusjoner til dagens system.
I middelalderen
De første helseinstitusjonene i Norge var tilknytta klostrene. Noen ordener hadde det å ta seg av syke og fattige som en av sine hovedoppgaver, men uansett orden var det vanlig å drive en eller annen form for helse- eller fattiginstitusjon. Det eldste sykehuset i Norge er Trondhjem Hospital, og det har ligget på samme eiendom siden før 1277. Det noe yngre Oslo Hospital var en del av Fransiskanerklosteret som ble oppretta i Oslo i 1291; sykehuset kom noen år senere.
Den medisinske hjelpen man kunne få var først og fremst omsorg og det man kunne gi av symptomlindring gjennom urter og annen naturmedisin. Sår, brudd og andre skader ble stelt så godt man kunne, og unngikk man infeksjon eller klarte å folde feberen nede hadde pasienten en sjanse. Vel så viktig som det fysiske var omsorgen for pasientens sjel, som måtte gjøres klar for overgangen til det hinsidige.
Profesjonalisering og statlig aktivitet i dansketida
Mot slutten av 1500-tallet begynte staten å se på behovet for et helsevesen. Ved reformasjonen ble klostrene sekularisert, og hositser, hospitaler og fattighus ble nedlagt eller drev videre under svært vanskelige forhold. Det ble bestemt at det skulle ansettes en universitetsutdanna lege i hvert stift i Danmark-Norge. Et stift er stort, spesielt i det langstrakte Norge, så dette monnet lite. På begynnelsen av 1600-tallet ble det oppretta stadsfysikusstillinger i byene. Bergen fikk sin i 1606, Kristiania i 1626, Trondheim og Kongsberg i 1660. I Kongsberg gikk denne legen under tittelen bergfysikus.
De universitetsansatte legene ble omtalt som enten fysicus (physicus) eller medicus De kunne bare behandle det man omtalte som innvortes sykdommer. Skader og sykdommer som krevde kirurgiske inngrep ble behandla av chirurgici. En chirurgus var utdanna ved å gå i lære hos en mester, slik det var i håndverksfagene. De var også kjent som badskjær/bartskjær – de var også utlært som barberer, og kombinerte dette med legevirksomheten. På 1700-tallet ble også kirurgien tatt inn på universitetet, med kirurgisk eksamen ved Københavns Universitet fra 1736. Kirurgene ble etter dette organisert som en egen etat en tid, inntil de noe før 1814 ble slått sammen med legeetaten.
Noe etter 1730 ble det også oppretta et medisinalvesen som ble lagt under Danske kanselli. Smålenenes amt fikk en amtsmedikus i 1729, og de andre amtene fulgte etter. Det be også oppretta karantenekommisjoner i kystbyene, og i 1737 ble det poåbudt å ha en sunnhetskommisjon i stiftsbyene. Kommisjonene skulle bestå av en representant for magistraten, en av de fremste borgerne, en medikus eller kirurg og en høyere offiser.
I 1803 ble ledelsen av medisinalvesenet overført til et sentralt sunnhetskollegium i København. Man begynte å holde øye med helsetilstanden rundt i riket, gjennom å pålegge lokale embetsmenn å sende inn meldinger om sykdommer, dødelighet, leger og jordmødre og kvakksalvere. Spesielt var man opptatt av å kartlegge veneriske sykdommer, kopper og epidemier. Det ble også oppretta en karanenedireksjon for Danmark-Norge. I 1807 måtte Norge få et eget sunnhetskollegium fordi kommunikasjonen ble forstyrra av Napoleonskrigene. Dette var underlagt det danske sunnhetskollegiet, men måtte i praksis fungere som en egen etat.
Utviklinga av et eget norske helsevesen
I 1815 ble det norske sunnhetskollegiet erstatta av et medisinalkontor. Det ble lagt under 3. departement, som hadde politisaker som hovedområde. Fra 1819 til 1845 lå det så under Kirkedepartementet; fra 1846 til 1878 under Indredepartementet og fra 1878 til 1891 under Justisdepartementet.
I 1830 ble alle leger pålagt å sende innberetninger om helsetilstanden i sine distrikt. Dette omfatta ikke bare epidemier og sykdommer, men også blant annet værets innflytelse på helsetilstanden – med meteorologiske observasjoner – og informasjon fattigpleien. Medisinalinnberetninger er en viktig kilde, som finnes hos Riksarkivet. Legestillingene ble forøvrig i stadig større grad besatt av leger utdanna ved Universitetet i Oslo. Man ansatte også jordmødre med sertifisert utdanning, først fra Danmark og etter hvert også fra Norge.
Karantene- og sunnhetskommisjonene ble omorganisert i 1848/1849, i stor grad som følge av koleraens herjinger siden den første epidemien i 1833. Den nye sammensetninga i kystbyene var en formann, en lege, en representant for tolletaten og en sjøkyndig mann. I innlandet ble sammensetninga mer eller mindre som før i sunnhetskommisjonene. På landet fikk fogdene fra 1860 ansvaret for å sette i verk tiltak mot epidemier, mens karantene- og sunnhetskommisjonene ble omgjort til helsekommisjoner. De skulle nå ledes av en lege, og ha representanter for magistraten eller politietaten, militæret og bystyret.
I 1848 fikk vi også sinssykeloven, etter at Herman Wedel Major hadde innlevert rapporten Indberetning om Sindsygeforholdende i Norge i 1846. Gaustad asyl ble bygd i 1855, og ble det første av en rekke mentalsykehus som ble åpna i løpet av 1800-tallet. Med dette begynte man å gå over fra bare oppbevaring til behandling av mentale helseproblemer, et første skritt i en lang vei mot dagens og framtidas psykiske helsevern.
Antallet sykehus vokste også. Dels var det lokale myndigheter som åpna dem, og dels kom en gammel aktør på feltet tilbake. I 1843 ble Den katolske kirke igjen tillatt i Norge, og selv om munkeordener var forbudt i Grunnloven kunne søsterordnene etablere seg her. Sykehus- og skoledrift ble for flere av dem kjernen i deres virksomhet, og en rekke norske byer fikk i løpet av 1800-tallet katolske sykehus. Flere av disse eksisterer fortsatt, men ble i etterkrigstida overtatt av stat og fylke.
En viktig utvikling i helsevesenet på 1800-tallet var også starten på en sykepleierutdanning. Cathinka Guldberg satte mot slutten av 1860-åra i gang med utdanning av diakonisser, etter at hun selv hadde tatt utdanning i Tyskland. Dette førte til en ytterligere profesjonaliseiring av helsepersonellet
Sykdomsforståelsen endra seg også dramatisk i løpet av 1800-tallet. Med mikrobiologien kom en helt ny forståelse for smitte. Mens man før hadde holdt seg til miasmeteorien og trodde at sykdommer overføres gjennom dårlig luft, begynte man å finne ut at det lå bakterier og virus bak, og at smitte kunne overføres på forskjellige måter. Kolera fikk man tatt knekken på gjennom karantenebestemmelser – men dødeligheten for de som ble smitta var høy, fordi man ikke forsto at det var en dårlig idé å helle i dem mer smittestoff ved å gi dem vann fra nærmeste forurensa elv. Kopper var på kraftig tilbakegang fordi Danmark-Norge lenge hadde kjørt et omfattende vaksineprogram. Tuberkulose ble den nye store skrekken, den hvite pesten. Først da effektiv antibiotika og vaksine ble tilgjengelig kunne man klare å bekjempe den, men man fikk også mer effektiv behandling og smittevern. Lepra gikk kraftig tilbake, spesielt etter at leprabasillen ble oppdaga av Gerhard Armauer Hansen i 1873. Ellers var det også mange andre sykdommer man hadde lite å stille opp mot, som tyfus, radesyke og veneriske sykdommer. Fattigdom og dårlig hygiene førte også til alvorlige helseproblemer, og spedbarnsdødeligheten forble høy gjennom 1800-tallet.
I 1900 var det 890 leger og 1144 jordmødre i Norge.
Et moderne helsevesen
Fra starten av 1900-tallet var det et stort fokus på hygiene og frisk luft. Til dels hang dette litt igjen i miasmeteorien, men frisk luft har aldri skada noen, og for mange kunne det lindre luftveisproblemer på grunn av tuberkulose, astma eller rett og slett lunger som ble ødelagt av forurensa luft i byene. Bedre hygiene bidro sterkt til å minske antallet nye tuberkulosepasienter. Det ble et økt fokus på problemet med spytting innendørs; først løste man det gjerne med spyttebakker, men gradvis vokste tanken om at det kanskje ikke er greit å spytte inne fram. En stadig økende del av befolkninga ble også mindre trangbodd, selv om det fortsatt var et problem.
Helsekommisjonene ble erstatta av kommunale helseråd, og dette ble utbygd over hele landet. Fram til 1982 hadde man distriksleger, som hadde et ansvar for å samordne helsevesenet i sitt distrikt. Etter 1982 tok kommunene over, med kommunelegen som den meste sentrale personen.
Den første store, nye epidemien på 1900-tallet ble spanskesyken, som nådde Norge i 1918 og herja i flere bølger fram til 1920. Omkring 15 000 døde her i landet, og rundt halvparten av befolkninga ble smitta. Under denne epidemien ser man at samfunnet lenge gikk som normalt, og at smittevernstiltak ofte kom som følge av sykdommen. Teatre stengte fordi de ikke hadde mange nok ansatte som var friske, butikker måtte begrense driften fordi de ansatte var syke eller døde og så videre. Denne epidemien ramma særlig hardt blant unge voksne, altså i den mest arbeidsføre delen av befolkninga. Den ramma også fattige hardt, nok en indikasjon på at kombinasjonen av trangboddhet, hygieneutfordringer og dårlig ernæring var sykdomsfremmende og en trussel mot folkehelsa.
I løpet av mellomkrigstida identifiserte man mange vitaminer og mineraler som er nødvendige for oss, og dette førte til at det ble bedre muligheter for å forebygge sykdom. Det ble også gjort et stort løft for folkehelsa gjennom etableringa av Statens institutt for folkehelse, på folkemunne bare «Folkehelsa», i 1929. SIFF ble i 2002 slått sammen med flere andre forskningsmiljøer og registerenheter til Folkehelseinstituttet.
Nye vaksiner kom i løpet av 1900-tallet, og spesielt i 1940- og 1950-åra var det en rask utvikling. Dette førte til at sykdommer som difteri og polio kunne bekjempes. I 1940-åra kom også et av medisinsk histories største vendepunkt da antibiotika ble tilgjengelig. Mens man før kunne dø av en hvilken som helst bakteriell infeksjon, alt fra et urent sår i fingere til bakteriell lungebetennelse, var det nå mulig å helbrede pasienter med infeksjoner.
I etterkrigstida dukka det opp et nytt problem, nemlig kreft som følge av røyking. Dette ga startskuddet for en langvarig innsats mot røyking. Noe senere kom også et annet problem som var en følge av måten vi lever på, nemlig hjerte- og karsykdommene. Tobakksrøyking var også her en av de viktigste årsakene, selv om etterkrigstidas fokus på å få i seg godt med usunn margarin ikke akkurat hjalp det heller. Innsatsen mot tobakksrøyking er en av de største helsefremmende kampanjene vi har hatt, og den ble også fulgt opp gjennom en rekke lover: forbud mot tobakksreklame, merking av tobakkspakker, røykelovens forbud mot røyking på offentlige steder og så videre.
I psykiatrien må man si at behandlinga la ut i feil retning. Smertefull behandling med elektriske sjokk ble mye brukt, og lobotomi ble utbredt. I samtida ble behandlinga sett på som effektiv og hensiktsmessig; i ettertid som et grovt overgrep. Pasienter som ble utsatt for slik behandling ble mer rolige, men prisen var svært høy i form av ødelagte liv.
I 1970-åra hadde spedbarnsdødeligheten sunket dramatisk, men brått økte den igjen. Det som ble kjent som krybbedød, plutselig og tilsynelatende uforklarlig spedbarnsdød, ble brått et stort problem. Det skulle ta omkring tjue år før man fant ut av det; det viste seg at løsningen rett og slett var å legge de minste barna på ryggen når de skal sove. Det er vanskelig å avgjøre sikkert, men det antas at rundt 1000 barn døde av at det ble populært å la barna sove på magen.
En annen ting som skjedde i 1970-åra var at fylkene tok over sykehusene. Private aktører, som de katolske nonnene, ble kjøpt ut. I 2002 tok så staten over sykehusene. Sykehusene drives gjennom helseforetak, som er statseide bedrifter. Disse er organisert gjennom flere regionale helseforetak, som ofte omtales som helseregioner.
Litteratur og kilder
- Helsevesenets historie, Store medisinske leksikon.
- Helsevesen i Norsk historisk leksikon.
- Folkehelse i Norge 1814–2014, Folkehelseinstituttet.
- Sykehus i Store norske leksikon.