Leksikon:Herredag

Herredag kaltes i Danmark på 1500- og førs­te halvdel av det 1600-tallet særskilt høytidelige riksrådsmøter. Ettersom kongen og riksrådet gjerne satt retterting (se dette) under disse møtene, det vil si utøvde den høyeste domsmakt i riket, blandes disse to begrepene ofte sammen, slik at rettertinget kalles herredag eller omvendt. Det er imidlertid både riktig og viktig å sondre mellom selve riksrådsmøtet, herredagen, og domstolen, rettertinget.

Etter at Norge i 1537 var blitt et lydrike under den danske krone, ble det vanlig at kongene oppnevnte utvalg av det danske riksrådet til å sitte retterting i Norge og forhandle med nordmennene om viktige saker. Det er disse riksrådsutvalgene vi kaller herredag i Norge. Truid Ulfstands og Claus Billes sendeferd til Norge i 1539 kan sies å innlede denne norske herredagstradisjonen. Under møter i Oslo og Bergen ble det den sommeren forhandlet om gjennomføringen av den nye kirkeordningen, samt en rekke spørsmål av sentral betydning for nordmenn flest, som for eksempel hvordan landskylda og leidangen skulle fastsettes. Forhandlingsresultatene ble summert opp i to dokumenter, det ene fra Oslo, det andre fra Bergen, av utsendingene selv omtalt som retterbøter og remedier, men av ettertiden kalt Truid Ulfstands og Claus Billes recess. 1539-recessen, både i Oslo- og i Bergensutgaven, har i mangt en klart bondevennlig profil, og skulle senere bli stadfestet av kongen som norsk lov. Den ble også fornyet av Frederik II, og store deler av den ble tatt inn i Christian IV’s oversatte og ­reviderte utgave av Landsloven i 1604. (Paus s. 291–98, jamfør S. Imsen: Norsk bondekommunalisme II s. 30ff.)

Flere viktige sider ved den norske herredagstradisjonen ble dermed tydelige allerede i starten, nemlig at saker av noen betydning som berørte Norge trengte nordmennenes samtykke, at det var rom for forhandlinger, at nordmenn kunne fremme norske saker for herredagen, gjerne ved supplikker og klageskriv, og at resultatet av møtene ble summert opp i såkalte recesser (se dette), som senere kunne få lovs kraft ved kongelig sanksjon. Herredagen ble med andre ord et organ for kommunikasjon, for organisering av consensus og for en viss grad av lovgivende innflytelse.

Den norske herredagen møtte ikke regelmessig før 1599, men deretter ble det avholdt møter hvert 3. år. Som domstol var den norske herredagen å anse som et utvalg av kongens retterting i Danmark. I egenskap av retterting hendte det at den norske herredagen opererte sammen med overlagtinget (se dette), ved at herredagen tok opp i seg kansleren, stattholderen, eventuelt andre norske lensherrer og lagmenn. Skjønt herredagen kan betraktes som en midlertidig norsk høyesterett, hendte det at den skjøt saker inn under kongen og rådet i København. Selv om disse sakene ofte ble sendt tilbake til Norge med den begrunnelse at de burde avgjøres der etter norsk lov, var kompetanse­forholdet noe uklart. Mellom herredagssesjonene var det imidlertid uomtvistelig at rettertinget i København var å anse som rikets høyeste rettsinstans. Det var eksempelvis vanlig å appellere til kongen og rådet fra overlagtinget.

Under Christian IV utviklet den norske herredagen seg til en slags norsk høyesterett. Dels skyldtes dette at herredagen ­etter 1599 møtte regelmessig hvert tredje år, dels domstolsreformene mellom 1590 og 1607 (se bygdeting, lagting, sorenskriver). (Mellom sesjonene ble det likevel i noen få tilfeller fortsatt appellert til København.) Herredagen erstattet overlagtinget. Christian IV var flere ganger til stede under herredagsmøtene i Norge, og under hans forsete ble det utstedt lover på de norske herredagene. Med eneveldet forsvant grunnlaget for herredagen i og med at riksrådet ble av­skaffet.

Kongens retterting ble i 1661 avløst av høyesterett (se dette). Etter 1660 ble det bare avholdt én ­sesjon av den norske herredagen (1661), som i egenskap av domstol ble erstattet av overhoffretten (se dette) i 1667. Den norske herredagen har etterlatt et meget viktig kildemateriale, som for perioden 1578 til 1661 er publisert i serien Norske Herredags-Dombøger. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.