Inga Lerfald

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
En ung Inga Lerfald

Inga Elvina Lerfald (født 8. mai 1921 i Sparbu, død 13. oktober 1967 i Brunlanes) var med i Sonderabteilung Lola («Rinnanbanden») fra mars 1942. Hun var den eneste kvinnelige ansatte som var med fra etableringen i 1942 og fram til frigjøringen.

Bakgrunn

Hun var datter av Edvard Eriksen Lerfald (1892–1965), opprinnelig fra Hegra og Anna Sofie Lerfald, født Hoås (1893-1933), opprinnelig fra Lånke, og søster av Einar Sigvard Lerfald (1917–1998) som fra sømmeren 1942 og ut året også var med i «Rinnanbanden» og arbeidet deretter som SD-agent utenfor gruppen til han rømte til Sverige i 1944.

Hun var bare i 12 års alderen da moren døde, og hun ble da plassert hos fremmedfolk i hjemkommunen. Fra 1938 lå hennes politiske sympatier hos Nasjonal Samling, men hun meldte seg ikke inn i partiet. Da krigen kom i 1940 var hun ansatt som serveringshjelp ved Hærens arbeidsskole på Værnes, men mistet denne jobben da det tyske Luftwaffe tok over flyplassen.

Hun hadde deretter ulike husposter i Steinkjer, den siste hos en kjøpmann i byen før hun flyttet til Trondheim til en langt bedre betalt stilling hos Rinnan.

Rinnan

Bilde av Lerfald tatt i forbindelse med rettsaken
Foto: Justismuseet (1945–1946).

Hun ble ansatt av Rinnan i mars 1942 som kontorhjelp og hushjelp i hovedkvarteret i Brattørgata 12 b som en ledd av opprettelsen av Sonderabteilung Lola og formaliseringen av denne gruppen, underlagt Sicherheitsdienst i Trondheim.

Selv om hun var ansatt for å ta seg av kontoradministrative oppgaver, var dette ganske lite den første tiden og hun ble i mai samme året ble sendt til Orkanger sommen med Ingeborg Schjevik for å etterforske sprengningen av transformatoren ved Bårdshaug holdeplassThamshavnbanen 4. mai. Formålet var å finne ut om det lokale krefter bak sabotasjen, i så fall ville det bli iverksatt represalier. Det kom lite ut av dette oppdraget, det var det første for dem begge og de hadde ingen opplæring i etterforskning.

Hun reiste mye rundt langs kysten, både til Bergen og ulike steder i Nord-Norge. Med mer opparbeidet erfaring ble hun etter hvert en nyttig agent for Rinnan. Men aktivitet som agent i felten ble trappet ned i løpet av 1943. Hun hevdet seg at hun fikk en økende motvilje mot arbeidet, og Rinnan bekreftet under rettsaken at hun hadde blitt slappere i tjenesten og skal ha holdt tilbake informasjon hun fikk. Rinnan ville imidlertid ikke at hun skulle slutte i gruppa, da hun visste for mye. Etter en tur til Røros på høsten, fikk hun mot slutten av året begynte i opplæring som telegrafist, men utført lite arbeid for den relativt høye lønna som hun fikk.

Sent ut på vinteren i 1945 ble hun sendt til Oslo for videreutdannelse som telegafist hos den tyske etterretningen Abwehrstelle Norwegen i Klingenberggata 7. Planen var at hun skulle inn i en gruppe som skulle operere bak linjene om Norge ble invadert av de allierte, og var her ved frigjøringen. Det er sannsynlig at hun ikke var klar over dette selv.

Hun ble arrestert 9. mai, dagen etter sin 24 årsdag. Hun klarte i første omgang å snakke seg ut av situasjonen da hun påsto at hun bare var kontordame for Tysk Røde Kors og var på frifot fram til 21. mai da hun igjen ble arrestert.

Etter krigen

Under rettsoppgjøret etter krigen mot «Rinnanbanden» gikk rettsakene i flere omganger, men saken hvor Lerfald ble dømt, fikk en meget stor offentlig oppmerksomhet. Sammen med Kitty Grande var hun blant de høyprofilerte og poserte velvillig, smilende og velstelt for fotografene på filmstjernemaner og ble kjente ansikter. Men dette var en oppførsel som også ble opplevd som arrogant, kynisk og provoserende.

Hun ble dømt av Frostating lagmannsrett 20. september 1946 til tvangsarbeid på livstid etter at aktor hadde lagt ned påstand om dødsstraff. Hun startet soning 4. august 1947, og ble løslatt fra Bredtveit kvinnefengsel 21. desember 1951 som den siste av kvinnene fra «Rinnanbanden» og etter soning i seks år og sju måneder etter at hun ble arrestert.

Det er ikke kjent hva hun gjorde de første årene etter løslatelsen, men på 1960-tallet arbeidet hun som hushjelp hos en enkemann i Brunlanes, som blant annet hadde en sønn, født i 1948. Hun var nok et knekket menneske, den tidligere vakre og utadvendte personen var i følge en nabo blitt grå, dyster og litt folkesky. Hun ble rundt 1964 gift med enkemannen, men skjøt seg høsten 1967 med stesønnens salongrifle, 46 år gammel.

Kilder