Karl Heinz Hoffmann

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl Heinz Hoffmann, født 28.07. 1919 i Magdeburg. Wehrmachtsoldat i 1939. Moor-soldat. Kom til Finnmark i 1942. Til Trondenesleiren i Harstad i 1944 - og Brevik i 1945. Heim til Magdeburg kom han ikke før på ettersommeren 1946.

Karl Heinz Hoffmann (født i 28. juli 1919 i Magdeburg i dagens Sachsen-Anhalt, død?) var en av de 1100 tyske myrsoldatene som 13. august 1942 ble lastet ombord i frakteskuta «Wollsum» i Stettin med destinasjon Norge. 1096 av dem hadde overlevd turen da de ankom Hammerfest i slutten av august 1942. Han fikk et langt opphold som fange i Norge, først i Finnmark, så i Sør-Troms og til sist i Telemark. Først i juli 1946 ble den tysk-styrte fangeleiren ved Brevik i Porsgrunn avviklet!

OT

Utdypende artikkel: Organisation Todt

Organisation Todt (OT) var en halvmilitær organisasjon som i tråd med sin samtidige tyske samfunnsorden, handlet på ordre fra Hitler. I april 1942 ble de pålagt å bygge ut Festung Norwegen, der fort og festninger, herunder Trondenes fort ved Harstad, dannet hovedbestanddelen sammen med broer, havner og øvrig infrastruktur, så som Riksveg 50 og Nordlandsbanen.

Innrullert i den tyske riksarbeidstjenesten fra april til november i 1939.

Karl Heinz Hoffmann ble ferdig med læretida som bilmekaniker i mars 1937. I april 1939 ble han innskrevet i Reichsarbeitsdienst. Når vi ser bort fra hans befatning med de kommunistiske grupper og arbeideridrettslag han ble med i fra 1933, var det her han fikk direkte føling med nazistenes organisering av samfunnet. I juli 1939 ble avdelingen han tilhørte overført som byggekompani til organisasjon Todt. 1. november 1939 ble han dimittert fra arbeidstjenesten med beskjed om å møte i Hildesheim 1. desember; en by omtrent 25 kilometer sørøst for Hannover. Her ble han innrullert i 14. panservernbataljon.

Krigsrett

Rekruttskolen gikk bra for unge Hoffmann, som gjennom sin interesse for fysisk fostring og medlemskap i det lokale arbeideridrettslaget, var rimelig godt trent. Men befalet og «systemet» avslørte ham som en folkefiende. I februar 1940 ble han framstilt for en krigsadvokat som ga klar beskjed om at de holdninger han hadde gitt uttrykk for overfor sine medsoldater var mer enn nok til å stille ham for krigsrett.

Når anklagene likevel lot vente på seg kan det hatt sammenheng med overfallet på Danmark og Norge i april, og de påfølgende mot Frankrike, Belgia. Luxemburg og Nederland i mai. Imidlertid lot ikke munnen seg stoppe. Han ble vitne til mange grusomheter på frammarsjen mot Frankrike gjennom Holland og Belgia. Han ble stilt for en feltkrigsadvokat-offiser som lovte ham rask behandling. Da bestemte han seg for å rømme, og klarte etter en tid å komme i kontakt med en gruppe franske soldater som var på retrett. I juli ble han pågrepet, og ført tilbake til Magdeburg hvor han ble dømt til 3 ½ års fengsel. Soningen skulle skje i Wehrmacht-fengslet Brückenkopf i Torgau, men her ble han bare i et par uker før han ble overført til en arbeidskommando ved Regensburg i delstaten Bayern, sør i Tyskland hvor han ble satt i arbeid på en seilflyfabrikk. Men i april 1941 ble han igjen hentet inn «på teppet» og forelagt at de tre og et halvt år i Wehrmacht-fengsel var annullert, han skulle for ny krigsrett. Ved inngangen til mai ble han kommandert til å gå på nattskiftet hvor alle tegninger med mer fra tida som kolonnefører på seilflyfabrikken skulle innleveres. Der bød sjansen seg til å stikke seg vekk, og rømme. Etter tre døgn på rømmen ble han tatt i en rutinekontroll på grensa mot Tsjekkoslovakia, og ført tilbake til Obertraubling, litt sør for Regensburg. Her prøvde han seg igjen, men ble oppdaget, og dermed ble det på ny tur til Torgau, men denne gang til «Gerichtsgefängnis». Med handjern og kjetting ned til fotlenkene og plassert i enecelle, fikk han nå god tid til å tenke. Han måtte nemlig først sone i mørkecelle i tre uker for rømmingsforsøket fra Obertraubling.

Dødsdom

22. august 1941 ble han overført til Leipzig hvor han ble stilt for en høyere domstol og dømt til døden. Tre dager seinere var han tilbake i Torgau. Her ble han igjen lenket sammen med kjetting, håndjern og fotlenker. Det kom beskjed om at han kunne søke om benådning, dommen ville ikke bli effektuert før om seks uker. Han motsatte seg å søke om nåde, men ble likevel benådet. Den endelige dom lød nå på 10 års tukthus. Det skulle sones etter at krigen var over, inntil da var han å anse som varetektsfange.

Snart ble han transportert via Halle, Magdeburg, Hannover, Lingen, Papenburg/Ems og til Aschendorfermoor straffangeleir nr. 2. Her traff han kamerater med sammenfallende meninger som dannet illegale grupper. Flukt ble planlagt og forsøkt gjennomført, men igjen ble han tatt – denne gang etter bare seks timers frihet. Nå ble han satt til å stable gjødsel i et angitt kvadrat, flere ganger per dag. Vel ferdig med møkkerstablinga ble han beordret til å sy på en stor F på ryggen av jakken: Fluchtverdächtig. Han havnet på brakke 13 sammen med de øvrige uforbederlige.

Transport

Først i juli 1942 ble hele leiren oppstilt for inspeksjon og opptelling. En del ble ropt opp, inkludert hele brakke 13. De skulle til en annen leir; men først til idrettsplassen. De ble dusjet, undersøkt og oppkledd i gamle strømper, jakker og frakker fra Wehrmacht-uniformer; tildelt tre sett undertøy og nye snørestøvler med tresåler, men læret var erstattet med papp. Herfra ble de transportert til Papenburg, hvor et godstog tok dem videre. Til sammen var det 1100 fanger med i transporten som ankom Stettin 13. august og ble «lastet om bord» i frakteskuta «Wollsum». Maten var under enhver kritikk, og det ga seg da også uttrykk i en nær uutholdelig stank idet skuta krysset Østersjøen og Kattegat. Først over Skagerak ble det anledning til lufting og nødtørftig vask. Skipet som altså var lastet med dømte tyske soldater skulle til Norge. Det var godt om «råstoff» i Tyskland, forteller Gunnar D. Hatlehol: Fra 1938 til 1940 økte domfellelsene i Wehrmacht fra 8006 til 61082. Fangene ble betegnet som «straffanger» som for å legitimere at de hadde forbrutt seg mot vanlig straffelov, og ble dertil sett på som svikere som hadde forspilt sine framtidsutsikter og fikk behandling deretter.

Nord-Norge

I slutten av august anløp de Hammerfest. Men båten ble nektet å gå til kai. På grunn av frykten for sykdom krysset skipet i 15 døgn, og da ingen døde i den tida, ble det gitt tillatelse til å losse de 1096 myrsoldatene som hadde overlevd turen. Gruppa Hoffmann var i, på 250 mann ble dels marsjert og dels transportert med lastebiler. Det hastet; for en ny gruppe på 1000 fanger var ventet med «Palatia» som hadde seilt fra Stettin 10. september. Og Hoffmanns gruppe var utsett til å bygge forlegningene for fangene fra «Palatia» ved Karasjokkas bredder. Underveis døde flere, og ved målet ble kulda fangenes verste fiende, men Hoffmann startet en herdingsprosess, som var det som berget ham gjennom polarvinteren. Før elva frøs til badet han så ofte det lot seg gjøre. På turen hadde de passert en gruppe på ca. 300 utmagrede jugoslaver. Og noen dager seinere hørte de maskingeværilden som drepte dem; de var så utmattede at de ikke lenger kunne arbeide.

En strabasiøs snømåkingaksjon, med meterhøg snø som snøfreserne ikke klarte med, gjorde Hoffmann skikkelig syk. Stabslegen viste seg å være et humant menneske som oppfylte sin tillærte legeetikk. Men da han ville sende ham på lasarett overtok leirlederen: «Du, ditt svin, kalt Karl-Heinz Hoffmann med fangenummer 3607/41 er ikke ønsket tilbake til Tyskland. Jeg ser denne bemerkningen på fangeskjemaet ditt som en ordre, og jeg er vant til å utføre ordre».

Strabasiøst

Veldig mange døde. Andre klarte å klamre seg fast til livet, men ble så svekket at de ikke maktet å arbeide. 25 februar ble 450 av fangene returnert til Emsland. Seinere gikk flere slike «krykketransporter». De fleste av de som forsøkte å rømme ble enten skutt under forsøket, eller hengt på «appellplassen» til skrekk og advarsel. Kun tre fanger klarte å rømme over til Sverige.

En rapport skrevet av overlevende fange like etter krigen fortalte om 230 fanger som døde av underernæring, sykdom eller mishandling. I tillegg kom 42 registrerte henrettelser. Hatlehol viser oss at 210 døde innen et år var gått, og han går da ut fra at langt flere enn 62 døde i løpet av krigens to påfølgende år, først og fremst fordi forholdene i leirene ikke bedret seg noe særlig det neste halvannet år. I tillegg viser han til at 89 tyske fanger omkom under senkningen av M/S «Rigel» i november 1944. Han hevder da at det faktiske antallet døde fanger fra Strafgefangenenlager Nord er et sted mellom 361 og 650.

Sulten gjorde at fanger lot være å melde ifra når en medfange døde på brakka, derved kunne de få den dødes matrasjoner inntil dødsfallet ble oppdaget.

Lageret på vidda

Midt i april 1943 kom marsjordren for de 90 som var igjen av Hoffmanns gruppe. I alt 158 medfanger var da enten frosset, pint eller plaget i hjel, samt at flere av dem var skutt under fluktforsøk. Etter tre dagers marsj nærmet de seg Lakselv, der gravde de seg snøhuler for natta, som ble siste hvilested for enda flere fangekamerater. Kolonnen ble satt på lastebiler og transportert til en bekk på OkselvSennalandet. De skulle spa fram et lager. Om litt kom en transport med flere straffanger.

Gravinga fortsatte, uten at de fant noe lager, men som var begravet under flere meter snø. Gjennom å grave seg gradvis ned, fant de etter hvert en stall og leirens vakt- og kjøkkenbrakke. Vaktene overtok da kjøkken- og vaktboligen, mens fangene fikk disponere hestestallene. De bygde seg køyesenger, fikk sekker med halm til å ligge på og gjorde seg livet så behagelig som mulig. I juni måned kom en transport med 600 fanger fra Tyskland til Okselv. I det vesentlige var dette kriminelle tukthusfanger, men også en del politiske fanger fra stater som nå var underlagt nazistisk styre. Stallen ble i følge Hoffmann, forlegning for en internasjonal forsamling på om lag 2 600 fanger.

Veteranene dannet et eget lag – og de tok nå opp tradisjonen fra tida på myrene i Nord-Tyskland og valgte seg en illegal ledelse, blant annet med det formål å se til at de kriminelle ikke fikk anledning til å spille dem ut mot fangevokterne. Den illegale gruppen kom da til å bestå av Heinz Bremer og Heinz Mattias fra den tids kommunistiske ungdomsorganisasjon, Willi Wendtrupp og Rudi Mahnke som begge var partiløse og Karl Heinz Hoffmann, Arbeidersportsmann. Fra de besatte områder tiltrådte disse den illegale ledelsen: Rene, fransk havnearbeider, Juri og Pavel fra Sovjetunionen, Karel fra Tsjekkoslovakia pluss to menn fra Polen. Men dette sier doktorgradsstipendiat Hatlehol må være en overdrivelse fra Hoffmanns side, ettersom de undersøkelser Hatlehol har foretatt gjennom intervjuer og notater, ja bøker skrevet av andre straffanger, sier ham at «enhver var sin egen lykkes smed».

Veg- og havnearbeid

Det skulle bygges veg over Sennalandet. Fangene fikk oppgaven. Et steinbrudd ble anlagt, for vegen skulle bygges i fem meters høyde over tundraen, slik at den også ble farbar vinterstid. Norske tvangsarbeidere ble satt til å bygge en tunell i tre fra Alta og ut på myrlandet. Fangenes arbeidstid ble fra klokka seks morgen til klokka åtte på kvelden. Man klarte å etablere kontakt mellom nordmennene og de internasjonalt sammensatte slavearbeiderne som ble forsynt med tran, fiskepudding og andre godsaker. Dessuten ble de advart mot en av nordmennene som var NS, og satt dit av okkupantene. Og fra «den internasjonale brigade» ble nordmennene på sin side advart mot de mange kriminelle, som var kapable til å forråde hvem som helst, om de slik kunne oppnå en fordel.

En gruppe fanger med blant andre Heinz Bremer, franskmannen Rene og Hoffmann ble beordret til diverse arbeid på havna. Da Bremer ville hente forbindinger for å bistå en russer som var skutt i beinet, ble han tatt på fersken. Han ble satt i arrest og forhørt og tre dager seinere ble galgen reist for Heinz Bremer. Han ble hengende der i åtte dager, slik at alle skulle bli klar over hva som ventet om man ble tatt for tyveri.

Tyskland svekkes

Fra september til november 1943 falt antallet tyske straffanger i Nord-Norge fra 1575 til 1394 mann. I løpet av 1944 minket tallet på tyske straff-fanger enda mer i Norge; den tyske hæren resirkulerte da hundrevis av Strafgefangenenlager Nords eks-soldater ved Østfronten.

7. oktober 1944 startet det som skulle ende med at Øst-Finnmark ble befridd. Den røde arme krysset norskegrensa og inntok «Festung Kirkenes» 25. oktober. Derfra forfulgte de tyskerne til Rustefjelbma i Tana, i samsvar med avtalen med den norske regjeringa.

Omtrent samtidig med dette, ble et 20-talls fanger samlet sammen etter at de var utspurt om sine sivile yrker, blant dem var også Hoffmann. De ble fraktet til Lyngenfjorden, for å bistå med forsøket på å få «Tirpitz» kampdyktig etter de store ødeleggelsene den var blitt utsatt for 15. september. 12. november gikk flyalarmen før fangene var kommet om bord. 1204 matroser gikk døden i møte den dagen, og hadde angrepet starta en time seinere, ville også de 20 straffangene vært blant de omkomne.

Strafgefangenenlager Nord ble så i sin helhet flyttet vestover som et ledd i evakueringen av Finnmark. Lange fotmarsjer i retning kysten og nærmeste havn, fulgte. Underveis ble en rekke kalde netter tilbrakt under åpen himmel. Fangene led under sult og frostskader. Strabasene krevde flere liv. Et skip fraktet fangene videre til Harstad. Reisen tok to dager. Den ble beskrevet som svært ubehagelig. Fangene var stablet tett sammen i sittende stilling nederst i skipet. Fremme i Harstad ble fangene kjørt det korte stykket til Trondenes. Her lå den nye Strafgefangenenlager Nord, bestående av to faste brakker omgitt av vakttårn, på «Djevelberget» like ved siden av den sovjetiske krigsfangeleiren. De nyankomne fangene havnet i det som var en utskilt del av krigsfangeleiren, for krigsfangebelegget hadde blitt kraftig redusert i løpet av året. En del av fangene ble så sendt til Narvik hvor de ble lastet om bord i et skip som tok dem til Tyskland for å tjene som kanonføde på Østfronten.

Det ble opprettet seks forskjellige underleirer omkring Harstad. Januar 1945 var 922 fordelt til Harstad-området og 120 i Evenes kommune. En del mobile utekommandoer ble også etablert, langt nok unna til at det krevde dager med fotmarsjer fra Trondenes for å ta seg dit slik at de måtte overnatte i telt. Oppdragene gjaldt da arbeid på veiene, hvor det gjerne kunne være trafikkork grunnet evakueringen fra fronten. Kravene som ble stilt til arbeidsutførelsen ble på ingen måte mindre. Meldingen fangene fikk etter ankomsten til Trondenes var at fravær fra leiren eller arbeidsplassen på mer enn 20 minutter heretter ville straffes med døden.

At de ble færre, skulle jo ha gitt en bedret ernæringssituasjon for fangene. Tvert imot gikk fangene trangere tider i møte matmessig. Brødrasjonene ble kuttet, suppene ble tynnere og fangene fikk ofte fem knekkebrød fremfor det sedvanlige «kommisbrødet», som var et mørkt brød tradisjonelt bakt i det tyske militæret. De snevre rasjonene skyldtes mer distribueringen av den tilgjengelige maten enn akutt matmangel. Fanger kunne ved selvsyn konstatere at det eksisterte fulle forpleiningsdepoter, men disse var ment for Wehrmacht. De beste mulighetene til å stilne sulten hadde fangene som arbeidet på havnen. Der var det alltid matvarer å få tak i, enten fra velvillige givere eller gjennom tyverier. Den marginale kosten resulterte i enda mer avmagrede fanger. Hoffmann forteller om forholdet mellom de tyske og russiske krigsfangene. Russerne så på straffangene som tyskere, men Falkstrøm, som er oppgitt å ha vært en norsk kommunistisk motstandsmann - som ble med fangene fra Finnmark til Trondenes) ble redningen. Han forklarte russerne hvem straffangene var, noe som resulterte i at de hjalp hverandre. Dette skal så ha økt overlevelsene blant straffangene.

9. mars 1945 gikk ytterligere 395 fanger om bord i et skip i Narvik med kurs for Tyskland sammen med 37 fangevoktere. Tilbake i Strafgefangenenlager Nord var det nå 624 fanger og 80 voktere. Blant disse var det 115 fanger som enten var utenlandske eller som hadde blitt stemplet som «upålitelige» av leirledelsen. De ble oppfattet som en sikkerhetsrisiko. Av den grunn viste også 210. infanteridivisjons øverste ledelse interesse for å få dem ut av området og snarest sendt tilbake til Tyskland.

17. april 1945 ble ytterligere 265 fanger uttransportert, denne gang fra Bodø. Alle, unntatt de upålitelige skulle da videre til Torgau og eventuelt til fronten senere.

Strafgefangenenlager Nord skulle avvikles. Fangene skulle på kjøl til Trondheim og videre med tog til Oslo. Men mangelen på skip stakk kjepper i hjulene, slik at ved kapitulasjonen befant 357 fanger seg fortsatt i Trondenes og underleirene.

Et rømmingsforsøk

2. mai 1945, flyktet Johann Sierpinski fra Trondenesleiren. Etter tre dager ble han tatt og plassert i arrest. På sedvanlig vis ble tilståelsen banket ut av ham under avhøret den 6. mai. Leirkommandant Otto Helmut Bauer ville ha en strengest mulig straff for Sierpinski, siden han anså ham for å være en vaneforbryter som hadde tenkt seg til nærmeste nøytrale land. Bauer oversendte saken til krigsretten ved 210. infanteridivisjon, som var territorielt ansvarlig for Harstad-området. Resten var en formalitet. Dødsdommen forelå den 7. mai, og 8. mai meldte divisjonen at hærens øverstkommanderende hadde stadfestet dommen og at divisjonssjefen hadde beordret Sierpinski henrettet innen midnatt. At Tyskland da hadde kapitulert var irrelevant. Bauer markerte kapitulasjonen ved å drikke seg fra sans og samling, og ingen andre fra leirledelsen ville påta seg å utføre ordren. 210. infanteridivisjons ansvarlige var likevel urokkelige. Tidlig om morgenen den 9. mai forlangte de over telefon at henrettelsen skulle finne sted. Tre soldater fra militærpolitiet ankom Trondenes. Dette var eksekusjonspelotongen. Fengselsbetjenten Richard Pietzsch hentet Sierpinski fra arresten og førte ham til pumpestasjonen på festningsområdet. Fire fanger hadde ryddet bak bygningen. Her ble Sierpinski stilt opp, og peletonens skudd endte hans liv.

Tysk kapitulasjon

Da Tyskland kapitulerte opphørte alt arbeid på tyske anlegg i Norge så snart kapitulasjonen ble kjent. Hoffmann var en av fangene som var satt inn i snørydding langs veiene i det nordlige Nordland, som må ha vært i Tjeldsund kommune. Nå ble de kommandert til å marsjere tilbake til Trondenes-leiren der de også måtte bære vaktmannskapenes pakninger. Hoffmann bedyrer at de bar på mellom 25 og 30 kilo i mer enn 20 kilometer før de kunne slutte seg til resten av fangene. Tanken på å skulle bli ansvarliggjort for krigsforbrytelser bekymret øyensynlig ikke de 36 gjenværende leirmannskapene på Trondenes. De ble værende på post for å bevokte fangene. Imidlertid endret de nå strategi; fangene ble fremstilt som «legitime fengselsfanger». I motsetning til alle andre som satt i tysk fangenskap i Norge idet okkupasjonstiden gikk mot slutten, kunne altså de tyske fangene på Trondenes se langt etter en nært forestående frihet.

De allierte lot fangeleiren være i fred, noe som ser ut til å skyldes en forordning, utstedt av Storbritannia like før kapitulasjonen. Denne tillot Wehrmacht å beholde mye av selvråderetten over egne soldater, også i fangenskapet, noe som også betydde at de militære domstolene fikk fortsette å fungere. Tanken var at «uromomenter» blant soldatene best kunne håndteres internt i Wehrmacht. Vi kan si at britene anså fangeleiren som et internt anliggende.

Imens ble maten i leiren enda dårligere, men bare for fangene. Fangevokterne bevilget seg det som fantes i deres egne lagre, og fangene fortsatte å bli systematiske frastjålet sine rasjoner. Fangene oppnådde da heller ingenting ved å kontakte tyske militære om overgrepene de hadde blitt og fortsatt ble utsatt for.

FELLESAVISEN i Harstad for 26. juli 1945 stilte det betimelige spørsmål: «Har tyskerne ennå konsentrasjonsleir her»? Avisa hadde fått henvendelser fra folk som undret om tyskerne virkelig hadde rett til å holde fangeleir innen sine interneringsområder. Avisa sa også at man var «alminnelig kjent med hvordan tyskerne behandlet sine fanger», slik at man skulle tro de ble fratatt den muligheten. «Men i interneringsområdet i Trondenes skal det være en større fangeleir – og såvidt man vet er det politiske fanger. Man vet at flere av fangene har klart å rømme, og de vil på død og liv ikke bli sendt tilbake for de frykter de tyske fangevokternes behandling etter rømningen. For alminnelige folk er det helt uforståelig at tyskerne ennå skal få drive på denne måte», skrev altså avisa som kom ut i Harstad like etter kapitulasjonen, og var et samvirkeprodukt mellom avisene Haalogaland og Folkeviljen som begge var blitt stanset av tyskerne, og Harstad Tidende som ble eneste avis tyskerne tillot gjennom hele okkupasjonen.

Fangenes som altså fortsatt var under tysk oppsyn klarte å smugle en jugoslav fra leiren til Tromsø, hvor han fikk hjelp og ble tatt med til alliert hovedkvarter. Etter det besøket ble britene mer vaktsomme. Norsk politi meddelte leirledelsen at jugoslaven sto under alliert beskyttelse og at han skulle melde seg daglig ved Harstad politikammer. Dette bevirket at vaktmannskapene endret seg og unngikk ethvert overtramp mot fangene. Det ble nå utarbeidet oversikter over hvilke kategorier fangene tilhørte, som fastslo at 78 var eks-soldater, 86 politiske fanger, 130 kriminelle fanger og 56 utenlandske fanger. Ikke-tyskerne ble løslatt først fra fangenskapet denne sommeren. De kriminelle ble forsøkt isolert fra de andre, og nå da britene hadde kunnskaper om hvem fangene egentlig var, gjorde at de så mer alvorlig på det som hadde foregått i Strafgefangenenlager Nord. Den 12. august 1945 ble vaktene arrester og kjørt bort. Deretter overtok Wehrmacht det formelle bevoktningsansvaret i Trondenes-leiren og driften av leiren ble overlatt fangene. Den endelige avvikling av leiren ble forberedt.

14. september 1945 gikk de 294 gjenværende fangene ombord på et skip i Harstad som ble sagt å skulle føre dem hjem til Tyskland. Hoffmann tenkte med skrekkblandet fryd på å skulle komme til Magdeburg, som var blitt bombet sønder og sammen i januar 1945. Slik skulle det ikke gå. Av årsaker som forblir uklare ble skipet omdirigert i Skagerak. Kapteinen orienterte da fangene om at de skulle gå inn i Oslofjorden. «Forhåpentligvis får dere det ikke verre der, men de allierte er vel ikke stort bedre enn Wehrmacht!», skal ha vært skipperens «trøstende ord».

Brevik

Da skipet la til kai ble de tatt imot av tungt væpnet britisk militærpoliti og håndtert som om alle var stor-forbrytere. Enhver illusjon om at de hadde blitt løslatt til friheten, ble knust. Hvorfor? Kunne det ha vært en kommunikasjonssvikt, eller misforståelse? Var det britene som så dem som en trussel eller var det bare slik at de ikke brydde seg? Fangene trodde at det var offiserer i den 210. infanteridivisjon som ville forpurre dem retten til fred og frihet. Uaktet; fangene ble marsjert til Wehrmachtsgefängnis Rorhrbrunn, en tysk fangeleir i Brevik ved Porsgrunn. Her stiftet de bekjentskap med soldater som var dømt av krigsretten. Den største overraskelsen for fangene var å oppdage at en tysk krigsrett fortsatt hadde jurisdiksjon og fortsatte med å avsi dommer. Selv den 24. oktober 1945, samme dag som Vidkun Quisling var blitt henrettet, dømte retten en tysk soldat til tre års tukthus for utsagn han hadde kommet med. «[Ludwig] Böse har ikke skammet seg for å erklære at han har hilst med glede den ende krigen fikk for Tyskland. Dermed har den anklagede stilt seg utenfor rekken av anstendige soldater,» lød dommernes kommentar. 30. oktober 1945 falt dom mot to andre soldater, men så klarte fanger i leiren å tipse norske aviser om hva som foregikk. De fattet naturlig nok umiddelbart interesse. Den 7. november erklærte Dagbladet med store typer på forsiden: «Tysk krigsrett i full virksomhet i Norge!» Og journalisten fulgte opp: «Hvem vil tro dette? Ingen. For det høres helt utrolig. Men dette er ikke desto mindre sant. En domstol bestående av høyere tyske offiserer er siden midten av oktober måned i virksomhet i en leir ved Brevik. Fangene som sitter bak en høy piggtrådsperring bevoktet av tyske og norske soldater, bevæpnet med ladde geværer, består av tyske antinazister, desertører og demokrater i et antall av ca. 230 innesperret sammen med ca. 30 tyske vanlige kriminelle fanger!»

Det ble oppstand blant fangene, offiserene ble tatt som gisler, men britene var raskt på pletten og aksjonerte for å gjenopprette ro og orden igjen. 22 fanger ble arrestert av britene og fraktet til Akershus festning, mens fangenes tre tillitsmenn havnet i en leir på Trandum. Britene så likevel ikke verre på opptrinnet enn at fangene som havnet på Akershus ble behandlet som gjester, og kunne gå fritt omkring på festningsområdet.

Utfallet av opptøyene i Brevik og avisskriveriene ble at fem norske offiserer fra Forsvarets Overkommandos etterretningsavdeling, «Adm. T.P.» (Administrasjon av tysk personell), kom til leiren den 13. november for å undersøke forholdene. Det ble tatt avhør av fangene for å danne seg bilde av deres politiske sympatier og bakgrunnen for fengslingen av dem, som kunne avgjøre om de burde løslates. De fant at en stor del av fangene var soldater dømt for deserteringer og mattyverier, noe som ble sett på som harmløst. Derimot ble de kriminelle blant fangene overflyttet til en annen Wehrmacht-leir.

Hjem

Lederen for delegasjonen i Rohrbrunn var fenrik Almar Bjørnefjell, en nevø av Knut Hamsun. Han avsluttet leirbesøket ved å mane til fangenes fornuft: «Som troppssjef fant undertegnede det derfor nødvendig å stille samtlige fanger opp til appell for i en kort tale å gjøre dem begripelig, at det ville være dårlig forretning for hele kompaniet å lage det aller minste bråk nå da de stod like foran avslutningen på hele den fryktelige fangetid de hadde hatt. Etter de mange år de hadde døyet vondt, måtte de være så kloke å holde ut de få uker som nå gjenstod før friheten eller forbedringen.»

Etter hjemkomsten ble Karl Heinz Hoffmann godt mottatt, og hedret for sin innsats mot Hitler-tyranniet. Her er han æresgjest under en seremoni for ny-utdannede DDR-soldater.

Karl Heinz Hoffmann måtte enda vente i lang tid. Han og de aller siste fangene ble skipet fra Norge tidlig i juli 1946. Etter ankomsten i Lübeck kunne de finne veien hjem. Men det var først etter at britene der klarte å gjøre ham særdeles opprørt: Hoffmann ville hjem, men da Magdeburg lå i Øst-sonen, som fra 1949 ble til DDR forsøkte britene å overtale ham og andre til å bosette seg i den britiske sonen! Det ble brukt atskillig energi på denne saken, fra britene – og tidligere fanger av Hitler-Tyskland før han var heime hos sine kjære i Magdeburg.

Kilder

  • Hatlehol, Gunnar D.: «Strafgefangenenlager Nord: Veien til fortapelsen. Et straffeleirsystem i Tyskland får sin utekommando i Nord-Norge» - utdrag fra hans doktorgradsavhandling i historie: „Norwegeneinsatz“ 1940-1945: Organisation Todts arbeidere i Norge og graden av tvang. Trondheim 2015.
  • Hoffmann, Karl Heinz: Am Eismeer Verschollen, Berlin 1988
  • FELLESAVISEN, Harstad 26. juli 1945.