Krigen mot Sverige 1814
Krigen mot Sverige 1814 eller Det norske felttoget var en krig mellom Norge og Sverige i 1814. Den varte fra 26. juli til 14. august. Bakgrunnen var at Danmark i Kielfreden hadde blitt tvunget til å avstå Norge til Sverige, men Norge erklærte i mai 1814 sin uavhengighet. Sverige aksepterte ikke dette, og det brøt ut krig mellom landene. Krigen endte med en fredsavtale, Mossekonvensjonen, som la grunnlaget for at Norge og Sverige inngikk en personalunion. Krigshandlingene foregikk i Østfold og Hedmark. Denne kortvarige krigen er også blitt kalt «Kattekrigen», visstnok et utslag av den utbredte folkelige forakten over måten kong Christian Frederik og hans øverste generaler hadde ledet felttoget på. Svenskene hadde lekt katt og mus med de norske styrkene.
Opptakt
15. januar 1814, dagen etter at fredstraktaten i Kiel hadde overført Norge fra dansk til svensk overhøyhet, fikk Hans Henrik von Essen ordre om å besette landet og han ble 13. februar han utnevnt til svensk stattholder i Norge. Essen hadde imidlertid ingen sterk hær til rådighet, og hadde heller ikke noe ønske om straks å bruke makt mot den motstanden mot svensk overhøyhet som den danske prins Christian Frederik nå var i ferd med å reise i Norge. Essen støttet også norske bønder ved grensen med korn og penger. Essen hadde 6. mars samtaler i Strömstad med norske utsendinger som general Carl J. W. von Schmettow, grev Herman Wedel Jarlsberg og kanselliråd Carl Adolph Dahl, uten å lykkes med å overtale nordmennene til å akseptere Kieltraktaten. Etter kongevalget på Eidsvoll 17. mai innså han imidlertid at krig ikke var til å unngå.
Styrkene
Den norske hæren bestod av omkring 30 000 mann, ikke medregnet lokalvernet (eldre årsklasser av soldater som skulle forsvare hjemtraktene). 11 000 mann var satt til forsvar mot eventuell svensk innmarsj over Kongsvinger, 9000 var plassert forskjellige steder i Østfold. 10 000 mann utgjorde reserver i Vestfold og ved Christiania.
Marinen hadde bare noen få fartøy, og de fleste av disse lå ved Hvaler.
Den svenske hæren bestod av 45 000 mann, som var erfarne og godt utstyrt. Marinen hadde flere store fartøy og muligheter til å gjennomføre landsetting av tropper.
Krigsutbruddet
Kamphandlingene startet den 26. juli, da den svenske marinen angrep norske kanonbåter ved Hvaler. De norske båtene unnskap, men deltok ikke senere i krigen.
Deretter fulgte svensk fremrykking under ledelse av Essen over grensen ved Fredrikshald, og beleiring av Fredriksten festning. Den svenske hovedstyrken fortsatte nordover. Omkring 6000 mann ble landsatt ved Kråkerøy, og Fredrikstad festning overgav seg den 4. august. Dermed hadde svenskene fått satt i gang en knipetangsmanøver mot hoveddelen av de norske styrkene, som lå ved Rakkestad.
Ved Kongsvinger var de norske styrkene omtrent like sterke som de svenske, og fremrykkingen ble stanset. I slaget ved Matrand seiret nordmennene, og svenskene måtte trekke seg tilbake. Den 3. august ankom Christian Frederik fronten i Østfold, og gikk med på å gå over til en mer offensiv strategi. De omkring 6000 norske soldatene ved Rakkestad fikk ordre om å gå til motangrep den 5. august, men ble tilbakekalt etter bare noen timer. De norske styrkene ble presset tilbake og krysset Glomma ved Langnes skanse nær Askim. Slaget ved Langnes skanse den 9. august og trefningen ved Kjølberg bro nord for Fredrikstad den 14. august ble krigens siste. Ved Langenes ble de svenske styrkene presset tilbake, mens nordmennene som hadde holdt ut i flere dager ved Kjølberg måtte gi tapt for overmakten. Beleiringen av Fredriksten fortsatte, og det var klart til storming av festningen da budskapet om at Mossekonvensjonen var undertegnet nådde de svenske styrkene.
Til tross for seieren ved Langnes var det ingen tvil om at Norge ikke hadde noen mulighet til å vinne krigen. Dagen før slaget hadde det blitt holdt et norsk statsråd på Spydeberg prestegård der man aksepterte det svenske tilbudet om forhandlinger. Mange klandret Christian Frederik og general Haxthausen for det norske nederlaget i krigen. Haxthausen ble til og med beskyldt for forræderi på grunn av de dårlige forberedelsene og den slette kampinnsatsen til de norske styrkene, men ble frikjent i riksrettsaken mot ham som statsråd.
Forhandlingene
Forhandlingene startet i Moss den 10. august 1814, i hovedbygningen til Moss Jernverk, senere kjent som Konvensjonsgården. Konvensjonen ble undertegnet 14. august. Denne la grunnlaget for at Norge gikk inn i personalunion med Sverige. I samtiden ble Christian Frederik oppfattet som svak og ettergivende, men senere har man sett at en konsekvens av konvensjonen var at Norge beholdt sin formelle selvstendighet, noe som la grunnlaget for at landet kunne bryte ut av unionen i 1905.
Litteratur
- Steen, Sverre, 1814 J. W. Cappelens Forlag, Oslo 1989, ISBN 82-02-11935-9
- Dyrvik, Ståle og Feldbæk, Ole, Aschehoughs Norgeshistorie - Mellom brødre - 1780-1830, H. Aschehough & Co., Oslo 1996, ISBN 82-03-22020-7