Hans Henrik von Essen
Hans Henrik von Essen (født 26. september 1755 på godset Kavlås i Skaraborgs (nå Västra Götalands) län, død 28. juli 1824 i Uddevalla) var en svensk offiser, embetsmann, greve og stattholder i Norge.
Bakgrunn
Essen tilhørte en gammel svensk adelsslekt med røtter på øya Ösel (Saaremaa) i nåværende Estland. Han var sønn av friherre Fredric Ulric von Essen (1721–81) og friherrinne Anne Charlotte Kruuse af Verchou (1729–95). Han fikk en utdannelse som var vanlig for den tids svenske adelsmenn, med studier i Uppsala og Göttingen, og var deretter yrkesoffiser. Han begynte sin militære utdannelse i kavaleriet allerede i 1768, 13 år gammel. I perioder var han tilknyttet hoffene til Gustav III og Gustav IV Adolf, første gang i 1777 som løytnant stallmester ved hoffet i Stockholm. Han fikk et nært forhold til kong Gustav III, som han fulgte på flere reiser, og steg raskt i de militære gradene. I 1788 fulgte han som oberstløytnant kongen til den resultatløse russisk-svenske krig (1788–1790) som utløste et mytteri mot kongen.
Militær karriere
Essen ble generalmajor i 1795, og var fra 1795 til 1797 överståthållare i Stockholm. I årene 1800 til 1807 var han generalguvernør i Svensk Pommern, og dette ble en reformtid hvor det ble innført svensk grunnlov og en landdag med fire stender ble innført og livegenskapet ble opphevet. Men han fikk imidletid ikke stykket opp storgodsene til mindre gårder, slik han selv hadde gjort på sitt eget gods i 1798. I tillegg sørget han for å styrke forsvaret av Stralsund.
Høsten 1806 ble han, som generalløytnant, tildelt kommandoen over de svenske styrkene fra kong Gustav IV Adolf etter at Sverige i april 1805 hadde sluttet seg til koalisjonen mot Napoleon. Essen viste seg som en kaldblodig og forsiktig kommandant da de franske styrkene rykket inn i Svensk Pommern og han lyktes å få til en fordelaktig våpenhvile etter å ha slått franskmennene. Men kongen kom tilbake og sa opp våpenstillstanden mot Essens råd. Essen ble avsatt på grunn av sin kritikk av dette, og Pommern gikk tapt for Sverige.
Etter revolusjonen i 1809, da den svenske riksdagen avsatte kong Gustav IV Adolf etter tapet av Finland, fikk Essen sete i riksrådet og ble utnevnt til greve. Han var på denne tiden en av Sveriges mektigste menn på begynnelsen av 1800-tallet. Det var Essen som i oktober 1810, i egenskap av nyutnevnt svensk riksmarskalk, tok imot den nye tronfølgeren Jean Baptiste Bernadotte da han ankom Sverige for første gang.
I 1811 ble Essen feltmarskalk og sjef for annet armékorps under felttoget mot Norge sommeren 1814. Etter stattholderperioden ble han i 1816 utnevnt til riksmarskalk. I årene 1817-1818 hadde han kommandoen over tropper som ble samlet i Skåne som en trussel mot Danmark i diplomatiske forhandlinger. Samtidig var han medlem av Riksdagens konstitusjonskomite.
Stattholder i Norge
15. januar 1814, dagen etter at fredstraktaten i Kiel hadde overført Norge fra dansk til svensk overhøyhet, fikk Essen ordre om å besette landet og han ble 13. februar han utnevnt til svensk stattholder i Norge. Han hadde imidlertid ingen sterk hær til rådighet, og hadde heller ikke noe ønske om straks å bruke makt mot den motstanden mot svensk overhøyhet som den danske prins Christian Frederik nå var i ferd med å reise i Norge. Han hadde 6. mars samtaler i Strömstad med norske utsendinger som general Carl J. W. von Schmettow, grev Herman Wedel Jarlsberg og kanselliråd Carl Adolph Dahl, uten å lykkes med å overtale nordmennene til å akseptere Kieltraktaten. Han støttet også norske bønder ved grensen med korn og penger. Etter kongevalget på Eidsvoll 17. mai innså han at krig ikke var til å unngå.
Utdypende artikkel: Krigen mot Sverige 1814
I den kortvarige krigen i perioden 26. juli til 14. august overtok Karl Johan som øverstkommanderende, og Essen ble sjef for 2. armékorps som rykket inn i Norge gjennom Enningdalen og Tistedalen og etablerte hovedkvarter på Fredriksten festning i Fredrikshald, men det kom ikke til større kamper.
Den nye norske grunnloven gjorde det umulig for Essen å styre landet eneveldig på den svenske kongens vegne, som var den opprinnelige instruksen, seelv med et provins-selvstyre med egne embetsmenn og egen folkerepresentasjon.
I stedet ble Essen 11. november 1814 av kronprins Karl Johan utnevnt til norsk stattholder som i kongens sted skulle lede en selvstendig norsk regjering. Som støtte fikk han en liten administrasjon med svenske tjenestemenn, i tillegg til de norske regjeringskontorene. Essen ble også utnevnt til kansler for Universitetet i Christiania og til feltmarskalk i den norske hær. Han fortsatte å håpe på en nærmere sammenslutning mellom de to landene enn hva personalunionen åpnet for, men gjorde heller ikke forsøk på å gå utover den norske grunnlovens bestemmelser.
Selv om Norges grunnlov innskrenket stattholderens myndighet, hadde Essen særlig som militær øverstkommanderende en sentral posisjon i den nye norske staten. Han forberedte hærordningen av 1817, som halverte den norske hæren. Samtidig tok han initiativ til en kraftig utbygging av den norske marinen, som fra svensk side ble tenkt som støtte for Sverige mot Russland.
Som stattholder, i en nyopprettet stilling i en ny situasjon, kom han en vanskelig posisjon mellom Karl Johan og Stortinget. Karl Johan ville at han skulle oppdra nordmennene, som han kalte «dette vilde og mørke Folk» til lydighet, mens Stortinget satt samlet hele året fra juli 1815 til juli 1816. Kronprinsen syntes Essen var for lite pågående overfor nordmennene, og Essen likte seg ikke selv i stillingen. Hans aristokratiske vesen skaffet ham imidlertid liten kontakt med nordmennene. Allerede i begynnelsen av 1816 ble det avtalt at Essen skulle bli avløst av grev Carl Mörner, og etter Stortingets oppløsning i juli 1816, forlot han Christiania tidlig i august.
Kilder
- Hans Henrik von Essen i Norsk biografisk leksikon
- Hans Henrik von Essen på regjeringen.no
- 1812: Greven som skulle erobre og styre Norge: om Hans Henrik von Essen på regjeringen.no
| Førstestatsråder/stattholdere/visekonger 1814–73
førstestatsråd Haxthausen (1814) • førstestatsråd Rosenkrantz (1814) • stattholder Essen (1814–1816) • visekonge kronprins Karl Johan (1816) • stattholder Mörner (1816–1818) • stattholder Sandels (1818–1824) • visekonge kronprins Oscar (1824) • stattholder Sandels (1824–1827) • stattholder Platen (1827–1829) • førstestatsråd Collett (1829-1833) • visekonge kronprins Oscar (1833) • førstestatsråd Collett (1833-1836) • stattholder Wedel Jarlsberg (1836-1840) • førstestatsråd Krog (1840-1841) • stattholder Løvenskiold (1841-1856) • førstestatsråd Vogt (1856-1857) • visekonge kronprins Karl (1857) • førstestatsråd Vogt (1857-1858) • førstestatsråd Petersen (1858-1861) • førstestatsråd Stang (1861-1873) • Embetet opphørt, statsminister innført i 1873 etter Stattholderstriden. |