Kullbrenning på Eiker
Kullbrenning nevnes av Nils Johnsen som en vesentlig virksomhet på Eiker fram til slutten av 1800-tallet. Bakhon fra sagbrukene var det vikigste råmaterialet, og jernverkene Hassel i Skotselv og Eidsfos var de største avtakerne. Bakhon fra Skotselvsagene gikk til Hasselverket, mens produksjonen fra Mjøndalen, Hoenselva, Vendelborg, og Vestfossen gikk til Eidsfos. Dette ble kjørt enten til Island eller til bryggene ved Sundet, der det var opplagsplass for både malm og trekull som ble fraktet vannveien til Eidsfoss.
Både gran og furu ble brukt til trekullproduksjonen, men grankullene sto høyere i pris. Disse ble også brukt ved brennevinsbrenneriene i Drammen. Nils Johnsen skriver at trekullbrenningen opphørte på 1860-tallet, da de stigende trelastprisene førte til en mer økonomisk utnyttelse av trevirket, slik at bakhonen fra sagbrukene ble utnyttet til kassebord og stav. Dette bidro til at trekull ble utkonkurrert av engelsk steinkull ved jernverkene.[1]
Referanser
- ↑ Johnsen, s.198
Kilder
|
Kullbrenning på Eiker inngår i prosjektet Eiker Leksikon og er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Ønsker du å bidra til delprosjektet? Kontakt Bent Ek på hans diskusjonsside! |