Kulturminneløype på Koppang, Stor-Elvdal

Den gamle kongeveien mellom Koppang sentrum og Koppangsøyene er opparbeidet som kultursti, og det er satt opp en rekke oppslagstavler med tekst og gamle fotografier langs hele runden. Her finner vi flere av bygdas eldste gardsbruk, en spesiell barfrøstue, og minner etter kraftverk, skolestuer, sagbruk og kverner som forteller om betydelig aktivitet opp gjennom årene.

Kulturlandskapet med det store elvedeltaet knyttet til Koppangsøyene er utpekt som LNF-område av stor nasjonal betydning, og omfatter biologisk artsrike områder. Fra utsiktspunktet ved Koppangshammeren får en flott utsikt over dette området. En rekke utløer viser hvordan jordveien ute i Glomma ble utnyttet, mens de spredte sporene etter middelalderkaupangen som lå her, befinner seg på museum, eller et stykke nede i jorda.

Den gamle kongeveien

Den gamle kongeveien gjennom Koppang var en del av middelalderens veinett. Dette veinettet, omhandlet av Magnus Lagabøtes landslov av 1274, bestod av uplanerte ride- og kløyveveier. En slik gammel middelaldervei har opprinnelig gått oppover bakkene fra Glomma. Denne ble brukt av pilegrimer som vandret til fots på botsvandring til Nidaros.

På 1500-tallet kom folk ridende på hesteryggen, og «Allfarveien» langs Glomma var på denne tida bare en ridesti. Vinterstid foregikk trafikken med hest og slede på den islagte elva. Den kongelige forordningen fra 1636 beordret embetsmennene «aa utbedre de Allfare Veie» for hest og vogn. Dette gikk imidlertid smått, og i 1665 ble det utnevnt embeter for Generalveimestre. Denne ordningen varte til 1824, og de viktigste veiene ble i denne perioden kalt Kongeveier, de øvrige Bygdeveier. Fra Elverum gikk veien på østsida av Glomma og opp til Rena, herfra langs vestbredden opp til Skaterud, der den krysset over Koppangsjordet rett sør for Bakkengardene. Videre fortsatte veien oppover Moraveien til Akre i Rendalen og sida nordover til Tynset, Røros og Trondheim.

I takt med tida har veien gradvis blitt bedret, rettet ut, lagt om og gjort kjørbar for hest og vogn. Fra ca 1850 valgte man å legge veien langs østsida av Kjemåa fra Bakken småskole og opp til fylkesveien rett sør for den gamle inntaksdammen til Kjemåa kraftverk.

Koppangsgardene

Koppangsgardene i Stor-Elvdal kommune var opprinnelig et samlebegrep for fire storgarder som delte området mellom Sundfloen og Stai; Negard, Vestgard, Koppang og Trønnes. Alle er senere blitt delt flere ganger, og ble flyttet fra usikre og vanskelige forhold ute i Glomma, til tryggere forhold på østsida eller vestbredden av elva. I 1603 var Koppang fortsatt en storgard som lå ute på Koppangsjordet. 20 år etter ble garden delt opp i 6 nye gardsbruk, og i 1664 var antallet oppe i 9. Etter en isgang i 1650 ble Bakken-gardene flyttet dit de ligger i dag, på østsiden av det gamle Koppangsundet. De andre Koppang-gardene ble flyttet til øst for elva i tidsrommet 1736 til 1757. Negard, Vestgard og Trønnes-gardene ble flyttet til vestsida av Glomma, med unntak av Gunhildstua, Landet og Svestad (alle fra Negard) og Gustumoen (Vestgard) som ble liggende på østsida.

Koppang skole

Koppang skole i Stor-Elvdal ble bygd i 1863 som et resultat av at skoleloven av 1860 påbød alle kommuner å ha faste undervisningssteder i grender med minst 30 barn i skolepliktig alder.

I vestre del av den store tømmerbygningen var det klasserom både oppe og nede. Læreren bodde i den andre enden av bygningen. Den andre bygningen hadde lærerbolig i andre etasje, klasserom, sløydsal og skomakerverksted i første etasje. Skomakerskole og sløyd var det i en uke hver høst. På 30-tallet var det 7 års obligatorisk skolegang, 8.klasse var frivillig. Barna gikk på skolen annenhver dag. Skoleåret begynte seint på høsten, og sluttet tidlig om våren. Kroppsøvingstimene begynte med marsjering og allsang ned til ei lita slette i skogen, der det var gymnastikk.

Gamlesaga

Det gamle sagbruket til Øvergaard lå mellom skolebygningene og Kjemåa, og var forløperen til Moelven Østerdalsbruket A/S.

Sagbruket ble drevet med vannhjul, men da kraftverket kom, ble det satt inn en elektrisk motor. Strømforsyningen var imidlertid så dårlig og ustabil at det gamle vannhjulet fortsatt måtte gjøre nytten. Selv etter at vekselstrømsystemet med generatorer ble innført i 1918, ble ikke sagbrukets behov for stabil kraft tilfredsstilt. Som abonnenter var de underlagt de samme betingelsene som de andre sagbrukene i bygda, med innskrenket driftstid avhengig av vannføring og lysabonnentenes behov.

Sagbruket forsynte Koppangområdet med trelast. Det ble flyttet opp til nåværende beliggenhet på Koppang i 1953. Sagbruket var da nedslitt og trengte både bedre plass og nye, større bygninger og maskiner. I tillegg var det en forutsetning å kunne laste flis og materialer direkte over på jernbanen.

Barfrøstuer

Denne byggeskikken må regnes som en av de mest særegne i Østerdalen, og er i flere sammenhenger blitt brukt som symbol for dalføret. Barfrøstua består av et enetasjes hus, oppdelt og innredet som vanlig østafjells på den tida, men med et toetasjes tilbygg, barfrø. Dette ble plassert foran stuedøra midt på langveggen. Underdelen av barfrøet er oftest reisverk og fungerte som vindfang, mens den laftede overdelen fungerte som senge- og kleskammer.

Barfrøene ble oppsatt i tidsrommet 1775 – 1825. Da var det gode tider i skogbruket, samtidig som gardene hadde behov for mer husrom. Men barfrøene hadde sine bygningstekniske ulemper. Det samlet seg regnvann og fukt på baksida, noe som lett førte til råtedannelse. Byggeskikken gikk av moten utover på 1800-tallet, og etter hvert ble det vanlig med større toetasjes bygninger.

Bakstua i barfrøstua på Koppangshammeren var tidligere sakristi i den gamle St. Michaelskirken sør for Skaterud vest for Glomma. Kirken ble tatt ned ,og delene auksjonert bort i 1823.

Gardskverner

I området mellom den gamle Koppang skole og Nordre Bakken, har det ligget i alt 7 kverner som tilhørte gardene i området. En kvernstein ble gravd fram etter studier av gamle kart og fotografier. Kvernene lå oftest nær garden. Bekkene hadde ofte så liten vannføring at de bare kunne brukes i flomperioder. Det var størst virksomhet ved kverna i dagene fra Helgemess 1. november og fram til Mortensmess 11. november. Da kunne man vente Helgemessflommen, og kom ikke den, måtte man vente helt til vårflommen.

Vasskverna har vært i bruk i Norge helt fra 1200-tallet. Kornet ble malt mellom to runde steiner som lå med flatsida mot hverandre. Uthogde furer i steinen fordeler kornet over hele maleflaten. Frost og is kunne også sette en stopper for bruken av vasshjulet, og en gammel strofe sier:

Kverna sier surr, surr, men stend ho i is då vert her knurr

Hvelvbruene

Opprinnelig var det trebruer over de to løpene av Kjemåa. Da disse ble så dårlige at de ikke lenger tålte hestetrafikken, fikk E. Øvergaard fra Gaarder i Elverum i oppdrag å prosjektere og oppføre ny bru. I disse planene datert 30.mars 1829, heter det ;

Steenbroen faar 9 fods Strømbredde eller Spending og danner fra Broens øvre eller østre 33 Fod. Bredde 20 Fod, hvoraf Kjørebanen 16 og ethvert af Rækverkene 2 Fod. Rækverkene bliver 2 Fod høye over den opfyldte Kjørebane, og gives Afløbshuller til Vandet. Alt overensstemmende med vedfølgende Tegning udvisende i dens forskjellige Deler.

Til Arbeidets Udførelse naar alle Materialerne ere leverede paa Stedet indberegnende Bortryddelsen af den gamle Broe i et og alt 4 Karle i 24 Dage.

De to bruene ligger side om side med en liten lengst nord, og en større rett nedenfor, og er i overraskende god stand tatt i betraktning at de har ligget der i nærmere 200 år.

Allemannssaga

Like nedenfor hvelvbroene, går en gjengrodd kjerreveg inn til Allemannssaga. Det eneste synlige tegn vi ser i dag, er restene etter grunnmuren. Koppangsgardene bygde saga som en felles oppgangssag på 1600-tallet, eid og drevet av gårdbrukerne. Saga var i drift til 1930-tallet, og fungerte de siste årene som fellessag for oppsitterne i området. Oppgangssagene ble tatt i bruk tidlig på 1500-tallet. På de fleste gardene som hadde en bekk i nærheten, ble det satt i gang sagbruk. Dette gjorde husbyggingen mye enklere og mindre slitsom. Til drift ble det brukt underfallshjul, der vannet gjennom ei trerenne traff undersida av vasshjulet med stor kraft. Veivakselen gjorde sirkelbevegelsen om til en opp- og nedadgående bevegelse. Den overførte kraften gjennom en loddrett stokk, og fikk sagbladene til å bevege seg opp og ned. Sagbladene som ble brukt hadde en lengde på ca 1 meter.

Kjemåa kraftverk

Kjemåa kraftverk, som er et av de eldste i Hedmark fylke, ligger nederst i Kjemåa ved Koppang i Stor-Elvdal kommune. I dag er bare høyspentrommet igjen av den opprinnelige kraftstasjonen.

Den første kraftstasjonen ble bygd i 1905 etter planer utarbeidet for Svend Øvergaard av A/S Elektrisk Bureau. De nærmeste gardene, sagbruket og snekkerfabrikken fikk strøm herfra. Alle bygningene på Øvergaard fikk lagt inn lys, også utedo og hundehus fikk sin del av luksusen.

Bakken småskole

Småskolene i Koppang i Stor-Elvdal kommune skulle sørge for at de yngste ikke fikk for lang skolevei. Rundt år 1900 var det i Koppang skolekrets i tillegg til Bakken småskole, også småskoleklasser ved Ivarsmoen, Fram, og ved Landet gard.

Bakken småskole hadde undervisning for en førsteklasse med 15 ukers skole, mens de høyere klassene hadde tilhold på Koppang skole. Tømmerstua var opprinnelig delt i to rom, ett til undervisning og ett til bolig for læreren.

I Skoleplan for Folkeskolene i Stor-Elvdal Kommune for perioden 1891-1895, gis forordninger og veiledning innen de fleste områder som har med skolen å gjøre.

Småskoleelevene skulle undervises i bibelhistorie, katekisme, lesning og avskrift, historie, norgesgeografi og regning.

Samferdsel

Rørosbanen ble åpnet i 1877, en revolusjon når det gjaldt frakt av både folk og gods i den langstrakte dalen vår. Fram til 1941 var det omlasting på Koppang, da det herfra kun var smalsporet jernbane videre nordover. Damplokomotivene var et kjent syn i landskapet, men de forsvant for godt i 1970.

Vegen fra Stai nordover mot Koppang på østsida av Glomma, ble bygd som erstatning for den Gamle kongeveien som krysset Koppangjordet. Nærheten til jernbanestasjonen var en viktig årsak til at krysningspunktet ble lagt akkurat her.

Til tross for utnevnelsen av veimestre i 1665 ble det gard- og grunneiere som måtte holde veien i stand. Veiene gikk ofte rett gjennom gardstunene. I 1673 var stattholder Gyldenløve ventet på en reise gjennom dalen, og bøndene ble da pålagt å bygge om bruene – «der strøveden lå på langs måtte den legges på tvers»” – for bruene måtte være så brede at de kunne kjøres med hest og vogn. Det ble sendt ut en generalordre om at alle veier skulle settes i stand, og veimestrene ble pålagt å sette opp hel- og halvmilsmerker langs alle hovedveier.

Kongeveien ble senere omdøpt til Hedemarkens Amt Hovedvei No. 2. Dette medførte også overgang fra hel- og halvmilsmerker til avstandskilt.

På 1500-tallet kom folk ridende på hesteryggen, og «Allfarveien» langs Glomma var bare en ridesti. Med den kongelige forordningen fra 1636 om «å utbedre de allfare Veie» ble veien utbedret for hest og vogn. Vinterstid foregikk trafikken med hest og slede på den islagte elva.

Sundstedene

Opprinnelig var det pålagt bøndene å holde sund, og i 1804 lå det en sundstue midt på Koppangjordet. Sundmannen som bodde i sundstua, betjente både Skaterud og Bakken sund. Senere ble det sundstue på hver side av elva. Overfarten over Glomma var meget besværlig og til enkelte tider fullstendig umulig. Spørsmålet om bru ble tidlig fremmet. Allerede i 1873 ble det utarbeidet plan og overslag for bruer ved Koppang og Stai, med tilstøtende veier. Stai ble foretrukket, og det ble foreslått å bygge ny hovedvei langs Glommas østside fra Stai til Koppang.

Nye veiløsninger

Den gamle Kongeveien over Koppangsjordet ble mindre brukt da Stai bru og nyveien på østsida av elva ble tatt i bruk i 1925, men den fylte fortsatt en viktig rolle i lokalsamfunnet. I sommerhalvåret bodde det en familie i sundstua ute på øya, og de fraktet folk over elva.

Sundfloen bru ble ferdig i 1968. Dermed gikk gjennomgangstrafikken nordover på vestsida av Glomma nesten opp til Koppang før den fortsatte videre mot Rendalen. Sundstedene på Sundfloen, Skaterud og Bakken kunne dermed legges ned.

Middelalderkirken

Kirketomta på Koppangjordet ble gravd ut i 1922 med sogneprest Sigurd Næs i spissen, og under oppsyn av riksantikvarens arkitekt Fleischer. Under utgravingen støtte de på et bål der rester av mennesker og dyr var brent, og øst for kirkevegen fant en flere gravsteder. Over to av dem var det steiner med innrissede kors.

De kom fram til at vestveien og østveien var ca 8,5 alen lang, mens lengden hadde vært 17 alen. Utenfor kirken lå en velordnet kirkegard, og en antar at kirkeanlegget stammer fra 1100-tallet. Dette bekreftes senere i en utgraving i 1995.

St. Michaelskirken og hovedkirken

Kirka på Koppangjordet ble antakelig tatt av isgang og flom. Et gammelt sagn om Koppangkirken forteller at den ble revet vekk av flommen, og at to stokker fløt i land ved Kirkemo. De ble liggende i kors – et fingerpek om hvor den neste kirken skulle bygges.

Ny kirke ble bygd ved Kirkemo, og ble viet til St. Michael. Vi vet ikke når den ble bygd, men den ble revet i 1823. Det som skulle brukes i «Nykirken» ble fraktet bort. Resten solgt på auksjon, og enkelte deler finnes fortsatt på garder i bygda.

I 1925 fikk Sigurd Næss satt i gang en utgraving etter gammel bosetting på Koppangjordet. Stedet skulle ligge på en haug omtrent 200 m fra den gamle kirkeplassen. Det ble funnet tenkniver og spydspiss, anslått å stamme fra høymiddelalderen på 12-1300 tallet.

Kaupangen på Koppangjordet var den eneste i Østerdalen, men vi har lite kunnskap om den. Antakelig ble markedet holdt på ettervinteren da Glomma var islagt. Her kom folk langveisfra for å handle med matvarer og klær, skinn og pelsvarer. Antakelig var det jernutvinningen som dannet grunnlaget for kaupangen. For østerdølene var jernet fra de rike myrområdene i nærheten et høyt verdsatt betalingsmiddel.

I kaupangen møttes også hestefolket til kappestrid. Navn som Skeiøia og Bila stammer antakelig fra denne perioden. Bidla betyr å fri, mens skeid betyr kappestrid. Kaupangen måtte være det store samlingspunktet i den ellers så grisgrendte Østerdalen fram til Svartedauen i 1350.

Fløting

I mange hundreår var høsting av utmarka og skogen viktigste næringsvei i bygda. De første spor etter fløting i Glomma skriver seg fra 1490-årene. Midt på 1500-tallet, opplevde Stor-Elvdal en blomstringsperiode da tømmeret ble etterspurt og Glomma ble en viktig fløtningselv. Gardene som eide skog opplevde velstand. Etter at tømmeret var hogget og merket i skogen, ble det kjørt til velteplasser langs vassdragene. Derfra ble tømmeret fraktet ut på elveisen. Dette skjedde på ettervinteren når isen var sterk og sikker. Måling og merking skjedde ved at hver stokk ble målt; lengde, diameter og kvalitet. Dette ga grunnlag for oppgjør til skogeieren. Tømmeret lå på isen og tørket i vårsola, og når isen smeltet fløt tømmeret med flommen nedover elva. Men tømmeret møtte mange hindringer på veien, det kunne stue seg sammen og danne store vaser. Fløtere måtte til for å få tømmeret videre. Ved storflommer ble det liggende igjen mye tømmer langt oppe på land. Det var fløternes jobb å få det ut i elva igjen.

Fløterjobben var farefull. Det hendte at fløterne pådro seg store skader, og enkelte druknet – men tømmeret kom alltid fram.

Utover i 1960-åra gjorde tømmerbiler og jernbane seg mer gjeldende, og i 1979 ble fløtingen i Glomma offisielt nedlagt. Det aller siste tømmeret fløt nedover elva i 1985.

Hammarkollen

Hammarkollen er en gammel møteplass, både på Koppang og i Stor-Elvdal, og bygdefolket samles her ved spesielle anledninger. Da gamle Koppang skole var i drift, gikk 17. maitoget opp til Hammarkollen, der det var servering, sang og leker. Tradisjonen holdt seg enda noen år, men tok slutt ut på 1960-tallet. Folk syntes det ble for langt å gå.

Bjørnstjerne Bjørnson var også på Hammarkollen under et besøk i bygda. Han så utover landskapet og sa: «Her er Nordens Rhindal!». En uttalelse som naturlig nok blir husket. Da Kong Haakon, Dronning Maud og Kong Olav kom på besøk i 1908, måtte de selvsagt tas med hit. Også ved frigjøringen i 1945, samlet bygdefolket til feiring her oppe, og fremdeles er Hammarkollen et yndet turmål og et naturlig sted å ta med gjester som ønsker å se dalen.

Koppangsøyene

Koppangsøyene i Stor-Elvdal kommune er et unikt elveslettelandskap også i skandinavisk sammenheng. Området er i Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap vurdert som et særlig verdifullt landskap i nasjonal målestokk.

Hele området faller inn under betegnelsen LNF-område (Landbruk- natur og friluft), og Vannbruksplan for Glomma har et eget avsnitt med retningslinjer for skjøtsel og bruk av det. Målsettingen er at det visuelle inntrykket av området skal bevares med et aktivt kulturlandskap som grunnleggende element.

Det er en målsetning å kunne opprettholde produksjonsgrunnlaget for landbruk. For å unngå skader på fredete kulturminner, bør det pløyes grunt, og helst skal de viktigste arealene brukes til eng.

Friluftslivet bør utvikles i form av enkel tilrettelegging, slik at jordbruks- natur- og kulturverninteressene ikke blir skadelidende, men utgjør en del av opplevelsen. Koppangsøy-området er ideelt både til jakt, fiske, padling, turgåing og sykling.

Vegetasjonen i elveskråningene er naturens egen elveforbygning, den demper vannets hastighet under flom og binder jorda. Kantvegetasjonen er også viktig for dyrelivet. Vedhogst og kantrydding bør derfor foretas med stor forsiktighet.

Stor-Elvdalssangen

Skrevet av ”Bjørn frå Landet”;

Der Glommmen bryter bred og mektig frem
I dalens bunn, der er mitt barndomshjem.
Vår slekt har ryddet jord og bygget hus
I store skogers vemodsfulle brus.

Når heggen blømer langsmed Glommens strand
med kvite dusker mot det blanke vann,
da er det fagert ved den stille elv
som speiler skog og elv og himlens hvelv.

Da galer gjøken i den grønne li,
Og måltrost spiller op en symfoni.
Om vår og lykke bærer sangen bud.
I slør og krans står bjerken kledd som brud.

Men fagrest dog av alt det fagre er
En kveld på fjellet der hvor setra er –
Når vidden lyser rød ved solnedgang
Til budeilokk og mange bjøllers klang.

Da mange rike minner vi vel har
Fra skog og fjell – fra hjem hos mor og far.
Du, mor, jeg glemmer aldri sangen din
Når du meg luller søtt i søvnen inn.

Og hvor jeg ferdes lenges jeg igjen
Til Stor-Elvdal – til deg min gamle grend.
Hvor hen i vide verden jeg enn går,
I minnets glans du for mitt øye står.