 Bilde av bred sti i høstlyng på vidda Foto: Postruta i nærheten av Ravnastua Postruta mellom Alta og Karasjok er en historisk vandrerute og merket fottur over Finnmarksvidda, og er en del av et stinett over vidda som har vært brukt til ulike formål i mange tusen år. De mange kulturminnene langs ruta forteller om tidlig menneskelig tilstedeværelse, og at vandringene i området har vært en del av ulike praksiser og liv på vidda gjennom mange generasjoner.
Den opprinnelige postruta over vidda var ikke én lineær rute, men en del av et postrutenett som har variert med type transport, vær, flom og forflytning av mennesker. Alta og omegn turlag (AOT) har ansvaret for en etablert T-merka ruta mellom Østerelvdalen og Ravnastua, og betegnelsen Postruta er brukt for å knytte denne til den historiske bruken. I arbeidet med å oppgradere ruta og gi den status som historisk vandrerute, har stipendiater fra UiT samlet historisk materiale og ruta har blitt remerket av frivillige. Les mer …
Skogbruk i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen i Nordreisa kommune ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.  Forstvesenets øksemerke på ei furu Foto: Lise Brekmoe/NTRM
I 1666 overdro kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke. Les mer …
 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
 Norsk familie på marsj gjennom skogene over grensa til det nøytrale Sverige. er en rundt ti mil lang rute som ble brukt av kurérer og flyktninger under andre verdenskrig for å komme seg til frihet i Sverige. Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingmark i Värmland, der det var flyktningemottak under krigen. Flyktningeruta slik den er i dag, er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Fram til Øyeren følger den i stor grad «Timianruta», som først og fremst var en kurèr-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Les mer …
 Hester på beite på den nordligste Bergeløkka. Foto: Mette Martinsen) Håvet har navnet sitt etter et «håv», det vi si ei høyde det går en eller flere veier over.
Løkkene i Håvet på Kongsberg utgjør det største sammenhengende løkkeområdet som er bevart i Kongsberg. Her ligger det til sammen sju løkker omkranset av steingjerder. Dette er de fire Bergeløkkene i sør og Turistløkka og de to Sandesløkkene i nord. I tillegg ligger to av byens best bevarte fegater her. Dette er Nålmakerganga ovenfor Bergløkkene, og Veslehåvet, som går mellom Sandnesløkkene og Turistløkka. Løkkene har hatt mange forskjellige eiere opp gjennom årene, men på 1960- og 70-tallet blei de kjøpt opp av Kongsberg kommune. Fram til 1980-årene brukte Hjalmar Dahlen løkkene som beite for hestene sine. I skrivende stund forpaktes løkkene av Runar og Anne Lise T. Lande som har husdyr beitende her om sommeren. Les mer …
| .JPG)
