Leksikon:Arv

Se også Arv i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

.

Arv.

I. Arv til slektninger. Arvingene var i middelalderens norske landskapslover og senere i Magnus Lagabøtes landslov gradert i klasser: 1.a., 2.a. og så videre. Hele rekken kaltes arvetallet (Landsloven V, 7). I 1.a. sto eksempelvis ektefødte barn og sønnesønn, far og farfar. I 2.a. kom aller først «...den ættledte..., som etter loven er ledet til arv og ektefødte sønnesønn, selv om hans far var frillesønn» (se ættleding), dernest ektefødt sønnedatter, dattersønn og datterdatter. Arvetallet stanset i 13. klasse med firmenninger, fantes ikke de, gikk arven til kongen. Døtre skulle ifølge Landsloven arve halvt så mye som sønner (søsterlodd, brorlodd), og sønnesønn halvt mot sønn. Den svenske rettshistorikeren Elsa Sjöholm har påvist at gammelnorsk og vestsvensk arverett skilte seg fra østnordisk rett i middelalderen ved at det såkalte gradual­systemet lå til grunn for arvegangsberegningen i vest, det vil si at spørsmålet om hvem som skulle arve var avhengig av antallet fødsler som skilte arvelater og vedkommende arving. Absalon Taranger beskriver det norske systemet som «concentriske slægtskredse omkring arveladeren» (Taranger 1907 s. 359). Vestnordisk arverett var dessuten kjennetegnet ved at mannlige arvinger og mannslinjen hadde prioritet (Sveriges medeltidslagar s. 124f.) I østnordisk rett var det parentel­systemet som dominerte, det vil si arven ble bestemt ut fra de slektslinjer som utgikk fra arve­lateren og hans forfedre. Det synes likevel å ha funnet sted en viss tilnærming mellom de to prinsippene i Magnus Lagabøtes landslov.

Christian 4. norske lov 1604 (IV, 7–8) kom med viktige end­ringer. Det er vanlig å mene at den nye lov­boka innførte representasjonsretten for livs­arvinger, det vil si at barn alltid arvet det deres avdøde foreldre ville ha arvet. Stig Iuul mener likevel at det også i Landsloven finnes et innslag av representasjonsrett idet arvelaterens avdøde sønns sønn skulle arve sammen med arvelaterens etterlevende datter. Sønnesønnen skulle i dette tilfelle kun arve en datters lodd, og i en retterbot av 1280 skal dette ha blitt tolket derhen at flere sønne­sønner i et slikt tilfelle til sammen skulle arve hva deres far ville ha arvet. (KLNM I sp. 265f.)

Ættleding gikk i 1604 over til å betegne adoptivbarn og ble flyttet ned i arveklassene. Dessuten ble uektefødte barn nå utelukket fra arv med mindre de var blitt legitimert ved for­eld­renes ekteskap. Men de tok arv etter moren, hvilket ifølge A. Taranger også skal ha vært eld­re rett (op. cit. s.361.) Christian 5. norske lov (5–2–71) ga derimot faren anledning til å lyse uekte barn i kull og kjønn. Dermed arvet de halvt så mye som barn født i ekteskap; og fantes ikke slike, arvet de fullt ut. Med samme lov fikk representasjonsretten større gyldighet, arveklassene ble forenklet og arvegangsordningen i en viss utstrekning tilpasset det parentele linjesystemet, for øvrig i samsvar med dansk rett.

Bestemmelsene i Christian 5. norske lov ble først avløst av arveloven 1854. Med den ble lik arverett for kvinner og menn innført. Videre ble arveklassene oppgitt til fordel for parentelsystemet: arv gikk først i nedstigende linje, deretter til avdødes foreldre og deres etterkommere, og endelig til bes­teforeldre og deres avkom. I alle grener skulle representasjonsprinsippet gjelde.

II. Arv til ektefelle. Ved skifte fikk gjenlevende ektefelle sin halvpart av boets netto, og arvet altså ikke noe etter ektemaken. I Christian 5. norske lov (5–2–19) heter det at den gjenlevende skal arve en brorlodd, men det ble sjelden fulgt. Arveloven 1854 ga gjenlevende ektefelle 1/3 av arv når avdøde var uten livsarvinger, og alt, dersom det ikke fantes andre arvinger. Men var det livsarvinger, falt ektefellens arverett bort. Jamfør uskifte.

III. Arv ved gave og testament. Både i lagtings­lovene og i den senere Landsloven er arveretten i prinsippet basert på slektsarv, men arvelateren kunne testamentere sitt gods eller deler av det når han var uten slektninger med arverett eller når han fikk samtykke fra arvingene. Denne begrensede testasjonsretten ble imidlertid kompensert ved den gaveretten kirken hadde fått gjennomført, det vil si folks rett til å gi tiendegave og fjerdingsgave til kirken av godset sitt. Lars Hamre sier at man «...må...rekna med at t. normalt gjeld disponering av tiande- og fjerdeparten av formuen.» (KLNM XVIII sp. 229)

De testamentariske gavene ble før reformasjonen vesentlig gitt til kirken, og gjerne knyttet til en motytelse fra kirkens side, for eksempel ved at det skulle leses sjelemesse på årsdagen for testators død, såkalt årtidhold. I enkelte testamenter heter det at årtiden også skal omfatte bespisning av en del fattige til sjelehjelp for testator (E. Molland, KLNM XX sp. 454). Slike gaver kalles gjerne sjelegaver. Gavene til kirken kunne også gis mot provent, det vil si underhold i kirkelig institusjon. Selve formålet ved testamentet var å sikre legater, og kirken hadde domsretten i testamentsaker (KLNM XVIII sp. 229, 231).

Etter reformasjonen ble det åpnet en viss adgang til å kreve tilbakeført gaver til kirken, og mange prøvde, men få lyktes i å få tilbake testamentariske gaver gitt mot årtidhold og provent, selv om de opprinnelige betingelsene for gaven hadde falt vekk i og med den nye kirkeordningen. Fram til 1687 hadde enhver i samsvar med norrønt lov adgang til å gi bort 1/10 av det han hadde arvet (tiendegave) og 1/4 av det han selv hadde ervervet. Gavene kunne gis til hvem som helst, men før 1687 gjaldt det for eksempel at om en sønn hadde fått særskilt mye, hadde brødrene hans rett til å ta like mye ut av boet når faren var død. Likeledes hadde ugifte døtre krav på hjemmefølge (se dette) av boet, på størrelse med det deres gifte søstre hadde fått. Var gaven så stor at boet ikke kunne gi vederlag til de andre, skulle den føres tilbake til boet; denne utjevningen kaltes jevnet eller collatio bonorum. Etter 1687 skulle slike gaver avkortes i arv, men kravet om til­bakeføring ble ikke opprettholdt.

Christian 5. norske lov (5–4) utvidet for øvrig testasjonsretten betraktelig. Den som hadde livsarvinger, kunne testamentere bort halvparten av sin formue til kirke, skole og fattige. Folk uten livsarvinger kunne gi halvparten til hvem som helst, og så mye de ville til kirke, skole og fattige.

Det ble ofte søkt om kongelig stadfesting (konfirmasjon) på testamenter; det gjaldt særlig testamenter som ikke ble dekket av lovbestemmelsene. Den mest vanlige formen var gjensidig testamente mellom barnløse ektefolk, som utsatte skifte til begge var døde. Fra 1800 ble det overlatt amtmennene å stadfeste testamenter til folk uten livsarvinger. Arveloven 1854 ga personer med livsarvinger rett til å testamentere bort 1/4 av sin formue, personer uten livsarvinger ble stilt fritt. Bruk av testament var ikke videre utbredt i eldre tid. Det forekom hyppigst blant barnløse og velstående folk.

Søknader om konfirmasjon på og avskrifter av testamenter fra før 1814 finnes i Danske kansellis arkiv i Riksarkivet, men mye er kassert. Etter 1814 ble søknader og testamentavskrifter innsendt fra amtmennene til Revisjonsdeparte­mentet, der de finnes sammen med bevillingsregnskapene. Enkelte testamenter ble tinglyst, andre er gjengitt i skiftebrev, og er dermed å finne i sorenskriverarkivene. S.I./K.J.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.