Confirmatio (latin bekreftelse, stadfestelse) eller confirmats brukes fra middelalderen av og opp gjennom hele foreningstiden om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offentlige dokumenter. Eksempelvis var det først i og med den erkebiskoppelige bekreftelse av domkapitlenes bispevalg at den utvalgte biskopen (electus) i katolsk tid fikk råderett (jus in re) over kirkens temporalia, altså bispeembetets verdslige ansvarsområde. Likeledes ser vi at kongene både før og etter 1660 har bekreftet avgjørelser eller forslag til avgjørelser fattet på herredager, i kommisjonsmøter eller ved diverse embetsinstanser m.m. for at de skulle bli rettskraftige. Enkelte dommer måtte også bekreftes av kongen før de kunne iverksettes. I middelalderen var dette den vanligste måten de norske kongene brukte sin domsmakt på, til forskjell fra f.eks. de danske, som bygde opp en egen domstol til utøvelse av den kgl. domsmakt, det såkalte rettertinget (s.d.). I mer snever forstand har begrepet konfirmasjon siden 1730-årene vært brukt om bekreftelsen av dåpsløftet (se konfirmasjon). S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
