Indremisjonsforeninger, organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og vekkelse innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av haugianismen og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra dissentere (se dette). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor Gisle Johnson (1822–1894).
Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere emissærer. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i Skien og Kristiania i 1853, deretter kom Sarpsborg (1855), Tromsø (1858), Drammen (1860), Bergen (1863) og Bodø (1864). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, 1866) eller landsomfattende fellesskap, som Lutherstiftelsen i Kristiania (1868) (se også legmannsbevegelse). A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
