Stavbygging, vestlandsk byggeteknikk som særlig ble brukt i løer, men delvis også i andre, mindre hus, for eksempel eldhus, stall og naust. Et stavbygd hus ble båret oppe av vertikale stolper eller staver (a). Stavene var opprinnelig jordgravde, men i nyere tid ble de alltid plassert på et underlag av stein. To og to motstående staver var bundet sammen med en tverrbjelke, en bete, m. (b). Et stavpar med bete kaltes grind, f., og stavhus kunne også bli betegnet som grindabygd. Stavparene ble forbundet med hverandre ved hjelp av stavlægjer eller sperrestokker (c). Staver, beter og stavlægjer var avstivet i forhold til hverandre med skråstivere, kalt bråddeband, snedband og liknende. (d).
Taket ble båret av sperrer (e) som hvilte på stavlægjene. Sperrene fortsatte ofte et stykke ut over stavlægja på hver side. Ytterst var de da understøttet av en spinklere langsgående bjelke, kalt hovudstykkje, n., eller underslag, n. (f), som hvilte på mindre staver (g). Disse ytre stavene (standar, m., skotstav, m.) sto som regel på sviller (skotsvill, sole, m.) (h). Til skotstavene ble bordkledningen festet. Den var på Vestlandet oftest liggende, men på gavlveggene kunne det forekomme ståpanel. Jamfør også brakekledning og fasgard. Rommet mellom ytterveggen og de bærende stavene ble kalt skot/skut, m. (i). Jamfør laveggshus. H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
