Leksikon:Straff
Straff. I middelalderen var reaksjonen på lovbrudd i de fleste situasjoner en bot. Fram til senmiddelalderen var hovedsiktemålet med lovgivningen at de to involverte parter, gjerningsmann og offer, skulle kunne kompensere den oppståtte skade med verdier. Kompensasjonsløsninger i form av pengeoppgjør (bøter) var det sentrale. Enkelte lovbrudd kunne ikke kompenseres med bøter. Det gjaldt alvorlige anslag mot liv og helse. Mord og voldtekt var til eksempel ubotamål (se dette). I tidlig middelalder førte slikt nidingsverk til blodhevn.
Ettersom kongedømmet vokste fram med et styrket statsapparat på 1100–1200- tallet, overtok kongen stadig mer av ansvaret for lovgivning, fastsettelse av straff, straffeforfølgelse og eksekusjon. Kompensasjonssystemet med utstrakt bruk av bøter forble likevel vanlig. En praksis utviklet i middelalderen hvorved gjerningsmannen kunne gjøre opp for seg direkte med kongemakten (gno. sáttmál) fikk et betydelig omfang på 1500–[[1600- tallet]], kalt sone (se dette). Den som forbrøt seg, betalte (sonet) direkte med fogden, ofte uten å måtte møte og bli dømt på tinget.
En følge av reformasjonen var introduksjonen av mosaisk rett i en rekke land, heriblant Norden. I Sverige ble deler av Mosebøkene lagt som appendiks til landslagen. I Norge ble mosaisk rett gjort gjeldende i form av en rekke enkeltlover. Følgen ble at dødsstraff omkring 1600 ble straff i bokstavelig forstand, for eksempel for mord, drap og tyveri. Alle former for seksuelt samkvem utenfor ekteskapet ble kriminalisert med bøtestraff for samleie før ekteskapet, og med strenge straffer for en rekke andre former for seksuelt samkvem, for eksempel dødsstraff for 3. gangs hor, blodskam, sodomi/crimen bestialis (seksuell omgang med dyr). Barnedrap i dølgsmål ble straffet som mord. Trollfolk skulle avlives som landsforrædere idet trolldom ble ansett som forræderi mot Gud.
Andre spesifiserte straffer var forvisningsstraff og pisking, blant annet ved samleie mellom fjernbeslektede og i horsaker. Forvisning kunne være by-, lens-, stifts-, eller landsforvisning eller forvisning til fiskevær og bergverk (etter 1654) ved samleie mellom mann og kvinne i 2. og 3. ledd. For flere eiendoms-, voldsforbrytelser, desertering med mer ble det anvendt arbeidsstraff på nærmeste festning eller Bremerholm i København. Bremerholm var et festningsanlegg med verft og utrustningsbase for orlogsflåten i København der lovbrytere ble satt til tvangsarbeid i jern. Arbeidet var så hardt at enkelte lovbrytere ba om å bli henrettet i stedet for å bli sendt dit. Datidsuttrykk for pisking var «miste sin hud». Pisking ble oftest utført som «kakstrykning», det vil si at de dømte ble bundet til en pæl (kaken) som sto på offentlig sted som torg eller fogdegård og pisket av bøddelen (se dette).
Gapestokk og halsjern ble brukt som skamstraff på 1700- og 1800- tallet blant annet i seksualsaker som ikke medførte dødsstraff. I alle saker som gjaldt brudd på seksuallovgivningen, måtte de tiltalte utstå offentlig skrifte, det vil si stå i kirkekoret mens presten offentlig redegjorde for tiltaltes syndige handlinger og formante vedkommende til å leve et uplettet moralsk liv (se også kirketukt).
For militære mannskaper gjaldt egne straffelover med bruk av militære straffer, som for eksempel pisking med ris og spissrotgang (se dette) for landmilitære og kjølhaling (se dette) og «gå planken» (se dette) for sjømilitære mannskaper.
Lemlestende straffer ble brukt for eksempel ved landsforræderi («steile og hjul» der kroppen ble radbrukket), og mord og tyveri (avhogging av kroppsdeler som hender og fingrer forut for halshogging).
Avstraffelsene ble svært differensiert. Enkelte straffer var uhjemlet, for eksempel når en person ble overøst med flere bøtter kaldt vann. Dødsdommene ble eksekvert offentlig med det formål å skremme folket fra å begå «avskyelige gjerninger». Dommene ble legitimert av talionsprinsippet (øye for øye, tann for tann); Guds vrede ville ramme både stat og innbyggere om ikke straffene fullt ut var en bokstavelig gjengjeldelse av lovbruddet i henhold til den datidige tolkning av mosaisk rett, altså «liv for liv». Prinsippet var båret fram av en overbevisning fra statens side om at en slik straffepraksis ville ha en generalpreventiv effekt idet alvorlige lovbrudd ville bli utryddet.
Straffene ble eksekvert av bøddelen (ofte kalt «mestermann»). Bødler var ofte vanskelige å få fatt i. Bødlene var ofte lovbrytere som slapp straff mot å eksekvere dødsdommer, utføre tortur, piske og brennemerke horfolk og tyver (tyvsmerke, se dette) på panne eller rygg. Dødsdommer ble eksekvert som halshogging (drap, barnemord, hor med fler), bålbrenning (blodskam, trolldom og sodomi; nesten alltid med brenning av kropssdelene etter halshogging), hengning i galge (tyveri).
Straffenviået ble langsomt mildnet, for eksempel ble dødsstraff for tyveri opphevet i 1690. En strengere bruk av bevisførsel i trolldomssaker førte til at dødsstraff ikke ble anvendt etter 1690. Men lavere straff der lovene fastsatte dødsstraff ble først og fremst en følge av rettspraksis etter 1720–1730-tallet, og da særlig i blodskam- og barnemordsaker, der benådninger og lavere straffer ble vanlige i Norge og i Norden for øvrig. Avkriminaliseringen av seksualsakene begynte i 1812, da bøtestraffen for samleie mellom ugifte ble opphevet.
Tallet på henrettede i Norge var svært høyt og kan i første halvdel av 1600-tallet ha vært cirka 30 per år i Norge. Antallet dødsdommer var langt høyere. I Rogaland var tallet på dødsdommer dobbelt så høyt som antallet eksekusjoner fordi mange gjerningsmenn i tyveri-, blodskam- og barnemordssaker rømte før de ble fanget. Rogaland (da Stavanger len/amt) hadde cirka 6 % av landets folkemengde. Tallene var 223 dødsdømte og 115 henrettede i årene 1610–1660. Det er enkelte kildelakuner, så tallene må ha vært noe høyere. I tiåret 1789–1797 ble i hele landet 31 av 101 dødsdommer eksekvert (i resten av sakene ble straffen endret), altså cirka 3 per år. Etter 1800 fant det bare sted sporadiske henrettelser ved særlig bestialsk utførte drap.
Nivået for bruk av dødsstraff er temmelig likt om en sammenligner hele Norden med England og tyske stater med cirka 20–30 per 100 000 på 1600-tallet og 0,2–0,3 per 100 000 ved inngangen til 1800-tallet.
Som en følge av opplysningstidens endrede menneskesyn ble hele straffesystemet langsomt lagt om på 1700–1800-tallet med hovedvekt på tukthus- og fengselsstraffer til avløsning både av en rekke livsstraffer, forvisnings–, kropps- og bøtestraffer. Omleggingen ble fullført sent på 1800-tallet med byggingen av større statlige fengsler og arbeidsanstalter. H.N.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |