Leksikon:Våpenvite
Våpenvite (norrønt vápnaviti n.).
I. Det er bot for ikke å ha overholdt lovens bestemmelser om våpenhold. (Landsloven III, 12; C.4. no. lov II, 12; C.5. no. lov 3–17–2, 3.)
II. På 1500-tallet var våpenvite betegnelse på en fast, årviss ytelse fra Mossedal, kanskje også fra Modum og Sigdal. I en rekke andre Østlands-bygder har det vært en tilsvarende ytelse kalt syslegjeld. Det gjelder Skedsmo, Fet, Enebakk, Sørum, Aurskog, Høland, Gjerdrum, Nannestad, Ullensaker, Eidsvoll, Nes, Odalen, Stange, Ringsaker, Løten, Vardal, Biri, Toten, Hadeland og Ringerike, fra 1560-årene kanskje også resten av Akershus len. Våpenvite ble antagelig fast skatt i begynnelsen av 1400-tallet. Våpenvite må ha vært en konvertering av bøndenes plikt til å holde seg med lovbestemte våpen. Våpenviteskatten på Østlandet ble på nytt opphevet ved kongebrev 5. mai 1579 (NRR II s. 324f.). Et forsøk i 1560-årene på å gjøre våpenvite til en fast skatt i Inn-Trøndelag ble snart etter oppgitt (kongebrev 20. aug. 1574, NRR II s. 138). (A. Steinnes: Gl. skatteskipnad II s. 11f.) H.W./S.I.
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |