Operahistorie i Norge
Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera.
Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København.
Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. I 1794-95 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim.
Musikalske selskap
Nordmenn medvirket av og til i gjestespillene fra utlandet. De kunne fra slutten av 1700-tallet rekrutteres fra de mange musikalske og dramatiske selskapene som ble dannet i en rekke norske byer på denne tiden. De var sammenslutninger av amatører, som oftest fra de høyere sosiale lag, som framførte musikk eller spilte teater i lukkede forsamlinger. De fikk også innredet egnede lokaler eller reist bygninger til formålet.
Amatørselskapene oppførte helst syngespill eller vaudeville, som hadde betydelige innslag av sang og musikk. Et av de største, Det musicalske Lyceum i Christiania, oppførte 25 syngespill i perioden 1810-1828. På lyceet er ble det etter hvert også satt opp stykker av norske komponister og forfattere, som syngespillet Fjeldeventyret av Waldemar Thrane og Henrik Anker Bjerregaard.
Christiania Theater
Utdypende artikkel: Christiania Theater
Hovedstaden fikk sin første, faste teaterscene i 1827 ved åpningen av Christiania Theater, hvor det ble framført syngesspill og ballettelever opptrådte i forestillingene. Etter hvert ble det engasjert skuespillere med god sangstemme, og operaer ble framført. Etter at den første bygningen brant i 1835, ble det i 1837 reist en ny bygning på Bankplassen, tegnet av stadskonduktør Christian Heinrich Grosch. Denne rommelige bygningen hadde også kapasitet til operaoppsetning, og det ble oppført en del de første årene, blant annet flere av den populære, franske opéra-comique-komponisten Daniel François Esprit Auber og andre populære samtidsverk, samt verker av Wolfgang Amadeus Mozart. Disse ble framført av ensemblets egne habile sangere, samt også italienske gjestespill.
Utover på 1800-tallet satte fornorskningsprosessen av teatrene inn, hvor det ble fokus på norsk repertoar og bruk av profesjonelle norske skuespillere i stedet for de danske som man fram til dette hadde benyttet. Dette medførte også opprettelse av flere scener hvor det også ble framført syngespill og annet musikkteater, som Ole Bulls Det norske Theater i Bergen i 1850 og Kristiania norske Theater i 1852. Da den kontroversielle men kompetente svensken Ludvig Josephson ble sjef for Christiania Theater i 1873, sørget han for at det ble satt opp et bredt europeisk operarepertoar. Dette var kontroversielt også fordi det ble hevdet at dette kom til fortrengsel for å bygge opp ny norsk dramatikk. Etter en brann i 1877 måtte teateret stenge en periode og da ledelsen benyttet anledningen til å si opp operasangerne, sluttet også Josephson.
Etter dette lå operavirksomheten i hovedsak nede, før Christiania Theater i 1889 lyktes å få kommunal driftsstøtte at byen skulle ha et byorkester; samtidig ble da orkesterdriften ved Christiania Theater sikret, med en besetning på «kapelmester, minst 27 mand og Bud», budet skulle også fungere som trommeslager. Orkestere ble forpliktet til å holde seks til åtte konserter i Musikforeningen, forløperen til Filharmonisk Selskap.
Andre operascener i Kristiania
Utdypende artikler: Tivoli Opera, Opera Comique og Mayol
Tivoli Opera var landets første faste operascene og eksisterte i årene 1882–1886, ledet av Olefine Moe sammen med Matilda Lundström i lokalene til Tivoli Teater i Christiania Tivoli. Virksomheten fikk tilnavnet «Mattis & Moe» og det var på denne tiden svært uvanlig med en slik virksomhet ledet av to kvinner. Olefine Moe fungerte som operasjef, instruktør og sanger, og Olefine Moe hadde de fleste hovedrollene, med italienske Paolo Sperati som kunsterisk leder. Operaen hadde bare tre spillesesoner, og det var vanskelig å kunne drive slike kostbare oppsetninger under de kommersielle vilkår de var underlagt, og virksomheten ble hele tiden drevet under trussel av konkurs.
Det kom flere nye teaterscener i Kristiania de første tiårene av 1900-tallet, som Centralteatret som også spilte operaoppsetninger i de første tiårene av 1900-tallet og Søilen teater i Keysers gate 1, som eksisterte i perioden 1930–1942 og som også hadde operaproduksjoner.
I 1918 kom det en ny fast operascene i hovedstaden, den private Opera Comique, finansiert og drevet av den engelske kultur- og underholdningsadmistratoren Benno Singer (eg. Bernhard Henry Singer (1875−1934) som også drev det nærliggende Christiania Tivoli. Åpningsforestillingen var 29. november 1918 med Norgespremieren på Samson og Dalila av Camille Saint-Saëns. Operaen hadde et repertoar på et høyt nivå med anerkjente norske sangere, som den unge Kirsten Flagstad (1895–1962), Katinka Storm Foxall (1887–1954), Erica Darbo, Bjørn Talén, Erling Krogh, Sigurd Hoff, Carsten Ørner, Conrad Arnesen og Simon Edwardsen. Blant gjestesangere var Erik Ole Bye og Karl Aagaard Østvig, foruten store utenlandske navn som Lauritz Melchior, Leo Slezak, Heinrich Schlusnus, Emmy Leisner og Joseph Hislop. Opera Comique stod for den første norske operaturneen utenlands, til København sommeren 1919.
Til tross for stor etterspørsel etter en fast operascene i hovedstaden, viste de økonomiske rammebetingelsene for slike produksjoner på kommersielt grunnlag til å være alt for vanskelig. Opera Comique gikk konkurs, og avskjedsforestillingen var Mozarts Tryllefløyten som ble spilt 31. august 1921. På de i underkant av tre sesongene operaen eksisterte ble det oppført hele 26 operaer og 12 operetter, og hadde i alt 26 Norgespremierer.
I januar samme år hadde Mayol åpnet Universitetsgata 26, dette var mer et kabaretteater, som også hadde operetter og balletter på programmet, hvor særlig Kirsten Flagstad var et viktig trekkplaster. Til tross for et mer lødig og folkelig program med flere kjent navn involvert, hadde teatret sin siste forestilling 26. mai 1925.
Bergen
Utenfor hovedstaden var særlig Bergen viktig, med flere operaoppsetninger på Den Nationale Scene.
Kristiansund
De første syngespillframføringene vi vet om i Kristiansund fant sted i 1805–1807 hos Jens Kaasbøl der Storgata 13 nå ligger. Kristiansunds Musikalske Selskab hadde mange konserter i 1860-åra som bl.a. inkluderte Carl Maria von Webers orkesterakkompagnerte skuespill Preciosa. I 1886 ble den lokalskrevne operetten En Nat paa Maanen : Lokaloperette framført under Christian Bræins ledelse.[1] I 1896 ble utdrag av Verdis opera Trubaduren framført i Mølleropsalen i Kristiansund med sangsolister og pianoakkompagnement. Kristiansund Symfoniorkester, som de facto hadde eksistert i mange tiår som prosjektorkester, ble formelt stiftet i 1919. Fra 1928 til 1937 satte Christian Bræins sønn Edvard Bræin opp operaforestillinger i Kristiansund med Kristiansund symfoniorkester og lokale sangere. Andre verdenskrig satte i praksis strek for arbeidet, men det ble igjen satt opp operaforestillinger i 1950-åra. Etter en ny pause ble Operaen i Kristiansund etablert som organisasjon, og fra 1971 har det blitt satt opp minst en opera/operette per år i Kristiansund.
Nationaltheatret
Utdypende artikler: Nationaltheatret og Nationaltheatrets orkester
Etter at Christiania Theater etter hvert ble for lite, ble Nationaltheatret åpnet i 1899, og ensemblet, inklusive orkesteret, gikk mer eller mindre samlet over dit. I forkant av åpningen hadde det blitt gitt en bevilgning til et orkester på 46 musikere.
Det var før åpningen en diskusjon om den nye nasjonale scenen kun skulle være for taleteater, eller også musikkteater/opera, som Dramaten i Stockholm og Det Kongelige Teater i København. I forkant av åpningen hadde det blitt gitt en bevilgning til et orkester på 46 musikere, men mange fryktet at en operadrift ville bli en «gjøkunge», og et kompromiss ble at teatersjef Bjørn Bjørnson fikk et begrenset mandat til en musikkoppsetning i hver spillesesong.
De dårlige økonomiske tidene under og like etter første verdenskrig første til at Nationaltheatret reduserte sitt orkester til noen få musikere, og den private operaen Opera Comique i Stortingsgata 16, som hadde åpnet i 1918 overtok som hovedstadens viktigste operascene til den gikk konkurs i 1921 og hovedstaden ble stående uten et fast operatilbud, og Nationaltheatret fortsatte med sporadiske operaoppførelser i mellomkrigstiden, dessuten også i flere andre norske byer.
Teatret hadde fra 1910 til 1922 eget ballettensemble, som så ble utgangspunktet for Operaballetten. I samme periode, i 1919, ble teatrets orkester omdannet til Kristiania Filharmoniske Orkester.
Norsk Operaselskap
Utdypende artikkel: Norsk Operaselskap
Norsk Operaselskap eksisterte i årene 1950 til 1958 og var på mange måter Den Norske Operas forløper. Det var et privat aksjeselskap, som med statlig og kommunal støtte organiserte opera- og ballettforestillinger i Oslo og andre byer i Norge. Selskapet ble stiftet og drevet av impresarioen Gunnar Brunvoll, hans bror operasangeren Jonas Brunvoll og den ungarskfødte dirigenten Istvan Pajor. Foruten den faste kjernen Pajor og sangerne Jonas Brunvoll, Ruth Linge, Gerhard Lech-Hanssen var virksomheten basert på frilansere.
Selskapet la ned sin virksomhet da Den Norske Opera ble etablert, og hadde sin siste forestilling i Folketeaterbygningen i februar 1958 med den første oppsetningen i Norge av Boris Godunov av Modest Mussorgskij, før denne scenen ble overtatt av den nye operaen. Gunnar Brunvoll ble ansatt som intendant og direktør i Den Norske Opera, og ble senere også operasjef i årene 1973–1977, og broren Jonas ble ansatt som sanger i i Operaen, hvor han var fram til 1972 da han ble skuespiller i Riksteatret.
Den Norske Opera
Utdypende artikkel: Den norske opera & ballett
Den Norske Opera ble stiftet i 1957 som et aksjeselskap med Staten, Oslo kommune og Norsk Operafond som aksjonærer. Den fikk da tildelt scenen i Folketeaterbygningen som sin hovedscene, og hadde denne fram til 2007. Landets fremste opera- og konsertsanger gjennom mer enn 40 år, Kirsten Flagstad ble ansatt som den første operasjefen og Øivin Fjeldstad sjefsdirigent og de begge tiltrådte i 1958. Samme år ble også Nasjonalballetten grunnlagt, da med navnet Den Norske Operas Ballett, som oftest bare kalt Operaballetten. Av de første ti danserne var sju norske. I 1983 fikk den navnet Nasjonalballetten.
Den offisielle åpningen var 16. februar 1959 med forestillingen Tiefland (Lavlandet) av Eugen d’Albert, sammen forestilling som operasjef Kirsten Flagstad hadde debutert med som 18 ½ åring på Nationaltheatrets scene 12. desember 1913. Åpningsforestillingen var en stor suksess, og avisene skrev «Strålende start for Den Norske Opera - Orkanaktig bifall -». Operaen hadde ved åpningen totalt 93 ansatte.
Andre regionale operatiltak
I tillegg til de etterhvert jevnlige operaoppsetningene i Bergen og Kristiansund, har det i nyere tid kommet en rekke regionale operatiltak, som RingsakerOperaen fra 1979, Opera Trøndelag med særlig operaen Olav Engelbrektsson (tidligere musikkdramaet Lucie) på Steinvikholm slott fra 1992, Opera Nordfjord fra 1998, OscarsborgOperaen på Oscarsborg festning fra 1998, Opera Østfold fra 2005, Bergen Nasjonale Opera fra 2005, LofotOperaen fra 2009, Nordnorsk Opera og Symfoniorkester fra 2009, Opera Rogaland fra 2014. Felles for disse er at de ikke har faste ensembler og det er en ulik blanding av deltakelser av amatører og profesjonelle aktører.
Referanser
- ↑ Odd W. Williamsen: «Kristiansund symfoniorkester 100 år i 2019», publ. på Nordmøre museums nettsider.
Kilder
- Kort norsk operahistorie, Trine Næss, Nasjonalbiblioteket
- Norges opera & balletthistorie. Utg. Opera forl. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Opera på Store norske leksikon