Kirsten Flagstad
Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var en operasanger med stemmeleie i sopran og var en av 1900-tallets fremste opera- og konsertsangere i en internasjonal målstokk, omtalt av Encyclopædia Britannica som 1900-tallets største Wagner-sopraner. Hun debuterte bare 18 år gammel i 1913 på Nationaltheatret og gjorde først opera- og operettekarriere i Oslo. I 1935 fikk hun sitt store internasjonale gjennombrudd på Metropolitan-operaen i New York. I 1958 ble hun Den Norske Operas første sjef, hvor hun også var inne med egne midler og ga denne en internasjonal interesse og prestisje som den vanskelig ville ha fått uten henne.
Bakgrunn og familie
Hun ble født i farens barndomshjem Strandstuen (Strandstua) i Kirkegata 11 på Hamar, som datter av fiolinist Michael Flagstad (1869–1930) og pianist Marie Nielsen Johnsrud (1871–1958). Slektsnavnet Flagstad kom fra garden Østre Flagstad i Vang, der Kirstens oldefar Michel Olsen Flagstad ble født i 1798. Fra 1848 bodde familien i Strandstuen, som var et av de fem husene som fantes innen Hamar bys område da den fikk kjøpstadsstatus i 1849.[1]
Kirsten Flagstad bodde aldri på Hamar, foreldrene hadde etablert seg i Kristiania hvor faren var fiolinist, dirigent og etter hvert stortingsstenograf i tillegg til musikkvirksomheten for å sikre en mer stabil inntekt som familiefar, og moren var pianist og repetitør. Den vanskelige økonomiske situasjonen for musikere gjorde imidlertid at de midlertidig bodde hos hans foreldre mens moren var gravid og skulle føde.
Noen måneder etter Kirstens fødsel, og dåp i Hamar domkirke, flyttet familien tilbake til Kristiania i Niels Juels gate 6. Da Kirsten var tre år gammel fikk hun broren Ole og familien måtte flytte til en større bolig i Kronprinsens gate 6b som er en del av bygningskomplekset Victoria terrasse.
I 1901 fikk familien Flagstad, sammen med to andre musikerfamilier, skjøte på en tomt ved Vinderen stasjon i Aker. Her bygde hver familie hvert sitt hus, ferdigstilt i 1902 og de tre musikerhusene ble på folkemunne kalt «de tre musikanter». I 1906 fikk veien navnet Ivar Aasens vei og familien Flagstad adresse til nr 31. Her vokste Kirsten Flagstad opp som den eldste av fire søsken: brødrene Ole som ble cellist, Lasse som ble ble pianist og dirigent og søsteren Karen-Marie som ble operasanger.
Musikkopplæring
Moren ga den unge Kirsten pianotimer, fra hun var syv år hadde hun også Martin Ursin som lærer. På 10-årsdagen fikk hun notene til Richard Wagners Lohengrin og hun lærte seg både rollefiguren Elsa von Brabants sopranpartier og også de øvrige sangpartiene, slik at hun sang mens hun spilte.
Mens hun gikk på gymnaset i årene 1911 til 1913, var hun en målbevisst sangelev hos sangpedagogen og venn av familien Ellen Schytte-Jacobsen (1876-1959) etter at Schytte-Jacobsen hadde hørt henne synge i sitt eget konfirmasjonsselskap. Deretter gikk hun fram til 1916 i undervisning hos bassen og sangpedagogen Albert Westwang (1885-1957), som lærte henne en fremragende pusteteknikk.
Det ble deretter bestemt at hun skulle gå til undervisning hos den kjente svenske legen og musikkpedagogen Gillis Waldemar Bratt (1870–1925) i Stockholm. Denne undervisningen ble betalt av en anonym mesen, og det var hos Bratt og hans norske assistent Haldis Ingebjart Isene (1891-1978) i årene 1916 til 1918 at hennes potensial som sanger ble utløst.
Ekteskap
Etter en stormfull forelskelse giftet hun seg 14. mai 1919 med forretningsmannen og senere grosserer Sigurd Hall (1893–1962) og fikk med ham sitt eneste barn, datteren Else-Marie som ble født 17. mai året etter.
De ble skilt i 1930, da hun 31. mai dette året giftet seg i Antwerpen med trelasthandler Henry Johansen (1883–1946), en velstående enkemann og eier av blant annet Egeberg Brug og Skedsmo Dampsag og Høvleri.
Virke
Kirsten Flagstad framstår ikke som en ambisiøs kunstner som skulle til topps, koste hva det koste ville. Senere i livet ga hun uttrykk for at hun selv aldri hadde utpregede karriereambisjoner, men at omgivelsene og tilfeldigheter drev henne videre. Ikke minst ble det tidlig en etterspørsel etter hennes uvanlige talent og dyktighet, noe som gjorde at stadig nye muligheter dukket opp.
Samtidig øvet hun samvittighetsfullt, var begavet med en uvanlig musikalitet og lærte selvstendig og fort og levde et rolig liv mellom opptredene. Noen av hennes valg i livet kan tyde på at hun også ønsket å få litt avstand til sangkarrieren, og all den virak den førte med seg, blant annet kan de tyde på at hun i sine ekteskap så muligheter til å kunne trekke seg noe tilbake, noe hun imidlertid ikke lyktes med.
For henne var det et velkomment avbrudd da hun ble gravid og fødte sin datter Else-Marie 17. mai 1920. Hun hadde en forestilling om at det nye familielivet skulle innebære en naturlig avrunding på den nettopp påbegynte sangerkarrieren, men ekteparets usikre økonomi i de vanskelige tidene etter første verdenskrig gjorde at hun måtte ta sin del av forsørgeransvaret, og etter noen måneder var hun motvillig i gang igjen. Samtidig opplevde hun da at stemmen hadde modnet etter at hun hadde vært igjennom en graviditet.
Debut
Kirsten Flagstad fikk sin debut 18 ½ år gammel, 12. desember 1913 på Nationaltheatrets scene i den mindre rollen som «Nuri» i operaen Lavlandet (Tiefland) av Eugen d’Albert foran en fullpakket publikumsal med kong Haakon og dronning Maud til stede.
I hovedstaden og Göteborg
I 1914 hadde hun rollen som «Germaine» i Les cloches de Corneville (Cornevilles klokker) av Robert Planquettes på Nationaltheatret, og det var rollebilde fra denne operetten ble brukt på den norske 100-kronerseddelen.
Hun ble raskt populær blant operapublikummet i hovedstaden, i perioden 1919 til 1921 var hun ved Opera Comique (avbrudt en periode av svangerskap og fødsel) der også flere i familien var engasjert.
Våren 1922 sang hun for første gang sopranpartiet i Beethovens 9. symfoni, deler av Friedrich Schillers dikt Ode an die Freude med solister og kor i siste sats, først i Bergen og siden i Kristiania.
I årene fra 1922 til 1924 var hun ved operetteteateret Mayol i Studentersamfundets tidligere lokaler i Universitetsgaten 26, hvor hun særlig hadde stor suksess som «Odette Darimonde» i Emmerich Kálmáns operette Bajaderen hvor hun sang og danset sin «indiske tempeldans» gjennom 141 forestillinger etter rolledebuten 30. september 1923. Også Ola Isene medvirket i denne produksjonen.
Deretter var hun fra 1924 fram til 1927 tilbake på Casino som hadde overtatt lokalene etter Opera Comique i Stortingsgaten 16.
I årene 1928 til 1930 hadde hun stor suksess ved Stora Teatern i Göteborg, blant annet i tittelrollene i operaene Aïda og Tosca. I 1929 opptrådte hun på Nationaltheatret med sin første Wagner-rolle som «Elsa» i Lohengrin, som hun hadde fått notene til allerede til sin 10 årsdag.
Sommeren 1932 tolket hun rollen «Isolde» i Wagners opera «Tristan og Isolde» på Nationaltheatret og hennes prestasjon her vakte oppsikt langt utenfor landets grenser.
Metropolitan i New York
Etter å ha vært engasjert ved Wagnerfestspillene i Bayreuth i Bayern i 1933/1934, fikk hun sitt store internasjonale gjennombrudd i rollen som «Sieglinde» i Richard Wagners Valkyrien på Metropolitan Opera i New York med premiere 2. februar 1935.
Forbløffet over hennes uvanlige prestasjoner, forstår ledelsen av Metropolitan hvilket kapasitet de har fått og Kirsten Flagstad overgår seg selv i den ene store rollen etter den andre innenfor Wagner-repertoaret. Hun blir publikums yndling og kritikernes favoritt. Hennes store suksess her skal ha reddet operahuset fra konkurs, i denne økonomisk tunge for hele landet.
1. juli samme år ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, og 11. april 1939 ble hun tildelt den nyinnstiftede St. Olavsmedaljen for «gjennom sin sang gjort Norge kjent i utlandet».
I 1937 oppsto det en pinlig diplomatisk situasjon da den norske ambassadøren Wilhelm Morgenstierne ikke slapp inn i garderoben hennes under en konsertpause, da hun hadde halsinfeksjon og feber. Etter krigen henstilte Morgenstierne til Utenriksdepartementet om å forhindre at Flagstad kom tilbake til USA.
7. juli 1937 samlet hun 15 000 tilhørere på en utendørskonsert på Frogner stadion. Dirigent var hennes bror Ole Flagstad, og blant de tilstedeværende var kong Haakon og dronning Maud. I august 1940 holdt hun en utendørskonsert i Grant Park i Chicago som i følge avisene trakk rundt 200 000 tilskuere, noe som skal være en verdensrekord.
Hun var engasjert ved Metropolitan frem til 1941, som oftest i partnerskap med den danske tenoren Lauritz Melchior, og disse årene regnes som en Wagner-gullalder. Hun var i denne perioden en verdensberømt dramatisk sopran, og hennes tidligere omfattende opera- og operetteroller ble skåret ned til en håndfull av Wagners heltinner, til tittelrollene i Ludwig van Beethovens Fidelio, Christoph Willibald Glucks Alceste og «Rezia» i Carl Maria von Webers Oberon, og mange år senere, som avslutning på karrieren, «Dido» i Henry Purcells opera Dido og Aeneas, samt at hun studerte «Fricka» i Rhingullet for den første komplette studioinnspillingen av Wagners Nibelungenringen.
I tillegg hadde hun i denne perioden også en omfattende konsertvirksomhet og gjestet ledende operascener i Amerika og Europa, herunder Covent Garden i London.
Flagstad hadde liten interesse av å sosialisere i det amerikanske selskapslivet, noe mange var skuffet over. Hun foretrakk helst å være alene med sine broderier, strikkearbeider og kabaler når hun ikke hadde familien hos seg.
Krigen
Hun hadde opprinnelig tenkt å reise hjem i 1940 for å trappe ned på sangkarrieren og ha anledning til mer familieliv. Disse planene ble imidlertid forpurret på grunn av det tyske angrepet på Norge og at Norge slik sett ble trukket inn i andre verdenskrig.
Hennes mann var imidlertid på denne tiden blitt syk og hun opplevet et påtrykk fra hennes ektemann at hun måtte reise hjem av familiære og personlige grunner. Det ble en anledning til dette først i 1941, men både det at hun reiste hjem til et tysk-okkupert land, og ektemannens politiske og økonomiske forbindelser til NS-styret skulle i lang tid skape problemer for henne. Ganske snart etter hjemkomsten begynte det å sirkulere ugrunnede og ondsinnede rykter om henne. Ektemannen hadde vært medlem av Nasjonal Samling siden stiftelsen i 1933, men meldte seg ut etter påtrykk fra Kirsten Flagstad og hennes datter.
Hun hadde i krigsårene noen gjesteopptredener i de nøytrale landene Sverige og Sveits, men avslo bestemt hele krigen å skulle opptre i Tyskland, i tyskokkuperte land og for tyskere i Norge.
Under et ferieopphold på Irstad gård i Romedal i 1942 ble hun bedt om å synge ved en sammenkomst av motstandsfolk, som hadde et møte hvor de diskuterte og planla nye fluktruter til Sverige. Hun sang da nasjonale sanger for dem og avsluttet med «Gud signe vårt dyre fedreland».
Tiden etter krigen
Ektemannen ble under rettsoppgjøret tiltalt for å være krigsprofittør, og også Kirsten Flagstads pass og formue ble inndratt. Mannen døde i 1946, før hans sak kom opp, men også Kirsten Flagstad ble utsatt for sterke trakasserier, blant annet gikk ambassaden i Washington gikk offentlig ut mot henne og ambassadør Morgenstierne henstilte til Utenriksdepartementet å sørge for at hun ikke fikk vende tilbake til USA.
Hun måtte avslå en rekke tilbud om opptredener i utlandet da passet var inndratt. Først da høyesterettsadvokat Annæus Schjødt, aktor i landssviksaken mot Vidkun Quisling og flere av hans statsråder intervenerte på hennes vegne, ble hun renvasket og Erstatningsdirektoratet gikk med på at hun kan få nytt pass. Dette ble utstedt 28. november 1946, og hun reiste da til Stockholm.
Hun gjenopptok den internasjonale karrieren med konserter over hele Europa, først i Nice i Frankrike, Royal Albert Hall i London og La Scala i Milano. I 1950 uroppførte hun Richard Strauss' Vier letzte Lieder i Royal Albert Hall London, og årene 1951 og 1952 sang hun igjen ved Metropolitan, hvor hun hadde sin siste opptreden i tittelrollen i Glucks Alceste i 1952.
Først 5. september 1951 hadde Kirsten Flagstad sin første offentlige konsert i Norge etter krigen og hjemkomsten fra USA, denne fant sted i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo som var en av landet aller største saler med plass til 4000-5000 mennekser.
Hennes avskjedsforestilling som operasanger i Norge var i 1953 på Det Nye Teater i Oslo, som «Dido» i Dido og Aeneas av Henry Purcell. Dette var også hennes siste operarolle internasjonalt, senere samme år på Mermaid Theatre i London.
På 40 årsdagen for hennes offentlige debut, 12. desember 1953, ble avskjedskonserten holdt på den samme scenen på Nationaltheatret.
Hun opptrådte imidlertid på veldedighetsforestillinger i årene som fulgte, og hennes siste offentlige konsert i Norge var i Hamar domkirke 21. oktober 1958.
Den Norske Opera
Utdypende artikkel: Den norske opera & ballett
1958 ble hun Den Norske Operas første sjef. Her la hun ned et stort arbeid i en pionertid, hevet ikke lønn og brukte også egne økonomiske midler for å få det til, gjennom blant annet selv finansiere fem sangere og orkestermusikere og vitner om en vilje til å dyrke fram opera- og ballettkultur i et land uten lange tradisjoner i disse kunstartene. Flagstad ga i sitt virke operaen en internasjonal interesse og prestisje som den vanskelig ville ha fått ellers, og hun representerte et bindeledd til det som fantes av norsk operatradisjon med norske sangere som bare sporadisk fikk opptre hjemme.
For øvrige var den nye operaens offisielle åpningsforestilling 16. februar 1959 Tiefland av Eugen d’Albert, sammen forestilling som Flagstad hadde debutert med 45 år tidligere, og var en stor suksess med strålende anmeldelser.
Hun hadde slitt i flere år med helseplager, med stadige innleggelser på Rikshospitalet, som kalte sitt «annet hjem». Hun måtte trekke seg fra stillingen på operaen i 1960 da det ble slått fast at hun hadde beinkreft.
Hun ble avløst av den mangeårlige sjefsdirigenten ved Filharmonisk Selskaps Orkester, Odd Grüner-Hegge.
Ettermæle
Flagstad som «Germaine» i operetten Les cloches de Corneville (Cornevilles klokker) av Robert Planquettes på Nationaltheatret, rolledebut 12. september 1914.Foto: Kirsten Flagstad Museum/Anno museum (1914).
Kirsten Flagstad på 100-kronerseddelen.Foto: Kulturnett Aust-Agder
Per Krohgs maleri av Flagstad som «Isolde» i Tristan og Isolde (1961). Bildet henger i dag i Den norske opera & ballett.Foto: Kirsten Flagstad Museum (1961).
Kirsten Flagstad var avbildet på den norske 100-kronersseddelen som var i sirkulasjon fra 1995 til 2018. Bildet var et speilvendt rollebilde av den 19 år gamle Flagstad i rollen som «Germaine» i operetten Les cloches de Corneville (Cornevilles klokker) av Robert Planquettes på Nationaltheatret i 1914. Hun har også vært avbildet på norske frimerker.
Kirsten Flagstad ble tildelt flere store utmerkelser, blant andre som ridder av første klasse av St. Olavs orden i 1937. Men i forbindelse med at hun måtte trekke seg som operasjef på grunn av beinkreft, avslo ordenskomitéen ved Slottet flere anmodninger om å utnevne Kirsten Flagstad til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, siste gang 3. september 1962, tre måneder før hun døde.
I 2016 ble det dokumentert hvordan Utenriksdepartementet, med ambassaden i Washington i spissen, aktivt motarbeidet henne og prøvde å stanse karrieren hennes i over ti år etter krigen.
Hun avholdt 600 romansekonserter, 250 orkesterkonserter og framførte «Isolde» 183 ganger og «Brünnhilde» 77 ganger. Alle de andre operaer hun har gjort, er ikke tallfestet. Det skal foreligge rundt 1000 ulike typer lydopptak med henne.
Fra 1982 til 2008 sto det i forhagen til Wergelandsveien 21 i Oslo en portrettskulptur av henne, utført av Joseph Grimeland (1961), den ble plassert her da Norges musikkhøgskole var i disse lokalene på den tiden, og hadde tidligere stått i operaens tidligere lokaler i Folketeaterbygningen.
Statuen står nå på Kirsten Flagstads plass utenfor operahuset i Bjørvika, som var en nyanlagt plass som fikk navn etter henne og ble åpnet 11. april 2008, dagen før operahusets åpning.
Følgende veier er også oppkalt etter henne: Kirsten Flagstads veg på Hamar, Kirsten Flagstads vei i Bergen og Kirsten Flagstads vei i Kristiansand.
Kirsten Flagstad Museum i hennes fødested Strandstuen på Hamar åpnet for publikum i 1985, og den offisielle åpningen ble foretatt på hennes 90-årsdag 12. juli 1985. Foran inngangen er det sokkel med en byste av henne, også denne utført av Joseph Grimeland, avduket ved åpningen.
Storsalen i Hamar kulturhus, som hadde offisiell åpning 14. mars 2014, heter Kirsten Flagstad-salen.
I utlandet har hun fått en stjerne med sitt navn på Hollywood Walk of Fame, som eneste norske sammen med Sonja Henie. Hun er som eneste nordmann blitt æret med minneplakett i Metropolitan Opera House samt i Carnegie Hall i New York. 50 år etter hennes debut på Metropolitan, ble det i 1985 avviklet et symposium til ære for henne i New York.
Etter sin død ble hun etter eget ønske gravlagt i umerket grav i minnelunden på Vestre gravlund i Oslo.
Referanser
- ↑ Kristoffersen, Inger Johanne: «Kirsten Flagstad ‒ med røtter i Vang», i Minner ifrå Vang, 2013.
Kilder
- Kirsten Flagstad hos Encyclopædia Britannica
- Kirsten Flagstad i Norsk biografisk leksikon
- Biografi hos Kirsten Flagstad Museum/Anno museum
- Kronologi hos Kirsten Flagstad Museum/Anno museum
- Kirsten Flagstad, People Pill
- Hun hadde «århundrets stemme», NRK, 7. desember 2012
- - Kirsten Flagstad er den største i norsk musikkhistorie, NRK, 17. juni 2010
- Kirsten Flagstad i folketelling 1900 for Kristiania kjøbstad fra Digitalarkivet.
- Kirsten Flagstad i folketelling 1910 for Aker herred fra Digitalarkivet.
- Kirsten Flagstad i Historisk befolkningsregister.
Litteratur
- Inger Johanne Kristoffersen: «Kirsten Flagstad ‒ med røtter i Vang», i Minner ifrå Vang, 2013.
- Ingeborg Solbrekken: Stemmen. Kirsten Flagstad. Verdensstjerne og syndebukk (2003) ISBN 978-82-47602-70-6
- Ingeborg Solbrekken: Galskap og rettergang. Landssviksaken mot Kirsten Flagstad og Henry Johansen (2007) ISBN 978-82-75960-83-0 – utgangspunkt for dokumentarfilmen «Kirsten Flagstads plass».
- Ingeborg Solbrekken: Konspirasjonen mot Kirsten Flagstad. Den norske stats forfølgelse av en verdensstjerne (2016) ISBN 978-82-92845-10-3
- Eystein Sandvik: Kirsten Flagstad: Musikken, triumfene, ryktene og skandalen, NRK, 1. november 2020