Psykiatri
Psykiatri defineres av medisinere som læren om psykiske lidelser, og en mer praktisk forstand hvordan man skal forstå, utrede, behandle og forebygge disse. Som egen medisinsk disiplin utøves pskiatri at leger med spesialutdanning på området, psykiatere, men som fagområde i en større kontekst involverer psykiatrien en langt større del av helsevesenet. Pasientene i psykiatrien er en uensarta gruppe, med diagnoser som spenner fra alvorlige psykoser til mindre atferdsvansker, og fra personer med medfødt psykisk utviklingshemming til de som i voksen alder utvikler en lidelse for eksempel i forbindelse med skadelig bruk av rusmidler.
I denne artikkelen skal vi i liten grad ta for oss det medisinske ved psykiatrien; der anbefaler vi artiklene i Store medisinske leksikon (se litteratur og kilder nederst) som utgangspunkt for videre lesing. Vi skal i stedet se på psykiatriens historie med hovedvekt på norske forhold, og vi skal se på terminologien som er brukt. Vi vil blant annet komme inn på terminologi som er brukt i kilder som er vanlige for lokal- og slektshistorikere. Artikkelen kan derfor forhåpentligvis være til hjelp ved tolkning av eldre kilder og tekster. Videre er den ment å sette enkeltartikler på Lokalhistoriewiki inn i en større kontekst, slik at det blir lettere for dagens lesere å forstå fortidas språk og oppfatninger.
Historie
En historisk oversikt over psykiatrien må starte før psykiatrien oppstår, ettersom psykiske lidelser har eksistert i alle tider. Vi kjenner spor fra de tidligste sivilisasjoner på at man mente at enkelte mennesker var besatt av guder, demoner eller andre overnaturlige vesener. Dette medførte at de ikke hadde kontroll over sine handlinger. En av de eldste former for kirurgisk inngrep vi kjenner er trepanasjon, der det bores et hull i hjerneskallen. Dette kan ha en effekt ved hevelser i hjernen, men mye tyder på at det ble brukt også for å slippe ut ånder.
I hippokratisk medisin, altså i den gresk-romerske kultursfæren, ble all sykdom forstått som ubalanse mellom de fire kroppsvæskene blod, flegma, gul galle og svart galle. Denne forståelsen av sykdom, både fysisk og psykisk, prega legegjerningen gjennom både antikken og middelalderen. Den forplanta seg også til både kristen og islamsk kultur.
Behandling for psykiske lidelser var, på grunn av denne sykdomsforståelsen, i stor grad den samme som for mentale lidelser. Man måtte følge en viss diett, man kunne få årelating og så videre, men det var ingen effektiv medisinsk behandling. Både romersk og norrøn lovgivning ga familien en sentral rolle – de hadde rett og plikt til å sperre personer som ikke kunne kontrollere sine handlinger inne. Vi ser også at man svært tidligere, allerede i det romerske rettssystemet, sier at noen kriminelle handlinger ble begått i en slik tilstand at gjerningspersonen ikke var tilregnelig.
Det fantes ikke noen systematiske forsøk på å behandle de som ble sett på som besatte i de gamle samfunn. Men både romerrett og norrøn rett la opp til at mennesker som ikke kunne kontrollere seg selv skulle kunne sperres inne av familien. Samtidig tenkte man at noen handlinger var begått i en mental tilstand som tilsa at de ikke kunne tilregnes gjerningspersonene. Straffrihet dersom man er utilregnelig i gjerningsøyeblikket er altså på ingen måte noe nytt fenomen, det er nesten like gammelt som strafferetten.
Den religiøst motiverte forståelsen av sinnslidelser forsvant ikke med den hippokratiske medinen. Mens legene mente det var ubalanse i kroppen, var det samtidig en utbredt oppfatning at psykiske lidelser skyldtes en form for besettelse. I seinmiddelalderen bidro denne forståelsen til at vi fikk de første institusjonene for sinnslidende. Særlig fra 1200-tallet oppsto det hospitaler i kirkelig regi som skulle ta seg av sinnslidende. En av de meste kjente var St. Mary Bethlehem i London, som fikk det folkelige navnet Bedlam – som på engelsk fortsatt er et slanguttrykk for mentalsykehus. Men selv om det oppsto en del slike institusjoner fikk de aller fleste ingen behandling.
Ny forståelse
På 1600-tallet ble både vitenskapelige og religiøse dogmer utfordra. Innen medisin betydde dette at både fysiske og psykiske lidelser ble sett i et nytt lys. Den engelske filosofen John Locke regnes ofte som en forløper for psykologi og psykiatri. Han var nemlig også lege, og han så ulike sinnslidelser som kognitiv svikt. På langt nær alle delte hans syn; René Descartes mente at kroppen er en maskin, og at sinnlidelser er et utslag av kroppslige defekter. Man kan si at de begge var inne på noe, for mens mange psykiske lidelser handler om kognitiv svikt, er psykisk utviklingshemming og hjerneskader på grunn av fysisk trauma eller kjemiske skader også en del av det psykiatriske spekteret ut fra dagens definisjoner.
På 1600- og 1700-tallet ble det også oppretta langt flere offentlige institusjoner for sinnslidende. I Norge ble disse gjerne omtalt som «dollhus» eller «dårekister». Den største forskjellen på disse institusjonene og de vi har i dag er at de i svært liten grad, og oftest ikke i det hele tatt, drev med noe som kan kalles behandling. Det handla i stedet om uskadeliggjøring. I praksis ble pasientene i beste fall delt inn i to grupper, de som måtte lenkes fast og de som kunne gå fritt rundt.
Psykiatriens framvekst
Først på 1800-tallet oppsto psykiatri som en egen disiplin. En viktige foregangsperson var Philippe Pinel i Paris, som omkring 1800 begynte å studere pasientene på dårekister for å klassifisere sykdommer. Dette førte ikke bare til en begynnende forståelse av de egentlige årsakene til mental sykdom, men også til at man begynte å tenke på å behandle og ikke bare oppbevare.
I Norge ble en slik tanke særlig båret fram av professor Frederik Holst (1791–1871), som utarbeida et forslag om opprettelse av et norsk «sinnssykevesen». Dette bidro til at Stortinget i 1848 vedtok Sinnssykeloven, som i sin tur førte til at det i andre halvdel av 1800-tallet ble bygd en rekke nye institusjoner, sinnsykeasyler, rundt om i landet. De skulle behandle folk slik at de ble friske, og ikke bare sperre dem inne. Det var en voldsom optimisme knytta til disse etableringene, og manglende resultater førte til at de mot slutten av 1800-tallet ble utsatt for sterk kritikk. Det var også slik at en veldig stor andel av de sinnslidende ikke kom til slike institusjoner. I stedet la systemet i stor grad opp til at de ble satt ut til private. Der fikk de ingen behandling for sine lidelser, og i mange tilfeller ble de utsatt for omgivelser som kunne forverre situasjonen.
Rundt midten av 1800-tallet mente de fleste at psykiske lidelser var en form for kroppslige lidelser, og utover i andre halvdel av århundret ble degenerasjonsteoriene dominerende. Med dette menes at man så sinnslidelser som symptomer på en arvelig sykelig tilstand, og at denne ble mer alvorlig for hver generasjon. Dermed så man lite håp for å kurere tilstandene. For en del forskere ble rase- og klasseteorier viktige, og ikke minst romanifolk ble regna som bærere av disse sykelige arveanleggene. Ludvig Wilhelm Dahl ga i 1859 ut boka Bidrag til Kundskab om de Sindssyge i Norge, der han legger sterk vekt på arvelighet.. Han mener at i de aller fleste tilfeller må også erhvervede sinnslidelser knyttes opp mot anlegg man har hatt fra fødselen av. Han gransket flere slekter inngående, og påpekte blant annet at det i noen slekter var mye sinnslidelser, spedalskhet og døvstumhet, og at dette var tegn på alvorlige arvelige tilstander.
Det ble også lagt mye vekt på å klassifisere forskjellige former for sinnslidelser. Den nevnte Ludvig Wilhelm Dahl var også engasjert i dette, og gjennomførte ved hjelp av sokneprestene en større innsamling av data. Her delte han inn de sinnslidende i fire klasser: Maniaci, Melancholi, Dementes og Idiotæ. Det viste seg at prestene ikke var i stand til å skille mellom disse med den grad av nøyaktighet som Dahl ønska. Med et tilbakeskuende blikk er det da også unyttige og vilkårlige klasser som er satt opp. Det må allikevel sies å være et skritt i riktig retning, for tidligere hadde man stort sett bare skilt mellom rasende og fjanter, altså de som var aggressive eller oppfarende, og de som var stillferdige. Fra et behandlingssyndpunkt utgjorde det ofte forskjellen på om man ble holdt innesperra eller om man fikk gå fritt. Dahl tok altså et skritt i retning av mer finmaska inndeling av lidelsene. Hans klasser var fortsatt ikke egna for å kunne gi effektiv behandling, men det var et nødvendig stadium på veien mot større forståelse.
En av årsakene til at Dahl mener at arvelighet er en sentral faktor er økningen i antall sinnslidende. Han viser til at det i 1826 var 1909 sinnssyke, det vil si 1 per 551 innbyggere. I 1835 hadde dette økt til 3576 sinnssyke, det vil si 1 per 334 innbyggere. Særlig gruppa han omtaler som idioter, det vil si personer født med sinnslidelser, har vokst kraftig. I 1845 hadde tallet økt igjen, til 4290, det vil si 1 per 309 innbyggere; i 1855 var det 5071, 1 per 293 innbyggere. I løpet av perioden 1835 til 1845 økte folkemengden med omkring 12 %, mens antall sinnslidende økte med 18 %. Det store problemet med Dahls tellinger er at han ikke tar hensyn til omstendighetene rundt tellingene. Han viser at økninga er størst på landet, noe som er et viktig spor. Oppmerksomheten rundt sinnslidelser hadde nemlig økt betydelig i perioden fra 1826 til 1855. Det begynte å bli lettere å få hjelp, noe som førte til at mange familier som tidligere hadde tatt seg av sine egne søkte hjelp fra kommunen. Dermed ble de som tidligere bare hadde levt enkle liv i hjemmet, uten å bli lagt spesielt merke til, også ført inn i statistikken. Også andre faktorer kan spille inn som feilkilder, for eksempel sokneprestenes kunnskap om folk i prestegjeldet. Med såpass små tall som vi snakker om her vil selv en mindre økning i antall individer raskt slå ut som et høyt prosenttall.
Fra 1850-åra ble det oppretta flere institusjoner i Norge, kjent som asyler eller sinnssykeasyler. Dahl var med på planlegginga av Gaustad asyl, og han tok initiativet til etableringa av Eg asyl og Rotvold asyl. På sistnevnte var han også direktør i noen år, fram til han i 1875 ble vår første medisinaldirektør.
Psykiatri som vitenskap
Det første professoratet i psykiatri i Norge ble oppretta i 1915, og ble besatt av Ragnar Vogt. Han hadde i flere år vært lege ved Gaustad asyl, og ble i 1909 dosent i psykiatri. Fra 1911 til 1915 var han direktør på Gaustad. Også for Vogt var arvelighet sentralt i forståelsen av sinnslidelser, hvilket gjorde ham sentral i debatten om eugenikk i mellomkrigstida.
Den første store nyvinninga på 1900-tallet var psykoanalyse. Sigmund Freud publiserte sine første verk om underbevisstheten rundt 1900, og prinsippene for psykoanalyse var godt kjent. Men det var først i etterkrigstida at den virkelig slo gjennom. Nå ble det viktigere å forklare enn å klassifisere. Klassifikasjonen, eller diagnostiseringa, ble i stedet et resultat av nye forklaringer, framfor at man først klassifiserte personer i ulike grupper og så forsøkte å forklare ut fra dette.
Forebygging ble også viktig, og begrepet «mentalhygiene» ble tatt i bruk. Man gikk også over fra å være et «sinnssykevesen» til å bli en del av et mer helhetlig helsevesen. Det er betegnende for tilstanden at sinnssykeloven av 1848 i 1961 ble erstatta av lov om psykisk helsevern.
Behandling ble også viktigere enn før, uten at dette alltid slo godt ut. Sjokkbehandling, blant annet med eletrosjokk og insulinsjokk, ble brukt i stort omfang. I tillegg ble lobotomi en utbredt behandlingsmetode i perioden 1941 til 1959. Felles for disse er at det handler om brutale former for symptonbehandling; pasientene ble roligere, men man hadde egentlig ikke gjort noe med selve lidelsen.
Klassifisering ble igjen viktig i 1980-åra, inspirert av det amerikanske diagnosesystemet DSM. Hensikten var å kunne drive mer effektiv behandling og forsking. Dette gikk til dels på bekostning av psykoanalysen. Introduksjonen av nye legemidler, psykofarmaka, førte også til nye behandlingsformer. Til dels kunne disse legemidlene være en form for «kjemisk lobotomi», men mange legemidler er også svært effektive for korrigering av hormonell ubalanse for eksempel ved angstlidelser.
Psykiatri i dag
Diagnosesystemet har gått gjennom en rekke endringer i åras løp. I noen tilfeller er diagnoser fjerna – en av de mest kjente er homofili, som tidligere var definert som en sinnslidelse. I andre tilfeller har ny forståelse ført til nye diagnoser; et eksempel på dette er det svært generelle begrepet hyperaktivitet som gikk over til MBD og så til ADHD.
Psykiatrien har blitt nærmere knytta til de andre delene av helsevesenet, og ikke minst har rusomsorgen i stor grad en overlappende virksomhet. Dette har vært en kilde til stadig kritikk mot psykiatrien; personer med sinnslidelser kombinert med skadelig bruk av rusmidler har ofte slitt med å få behandling for begge problemer, og har dermed ofte havna i en ond sirkel. Et annet tilbakevendende problem er ressursmangel, som fører til at mange sliter med å få den hjelp de trenger.
Bruken av institusjoner er også endra. De store asylene, bygd mer for oppbevaring enn behandling, er erstatta av mindre enheter. Med unntak av de som er en fare for andre eller seg selv er det også langt større fokus på at man så langt det lar seg gjøre skal være en del av samfunnet. Ikke minst gjelder dette psykisk utviklingshemma personer. Mens de tidligere ble definert som idioter og ofte ble avsondra fra samfunnet, er det etter HVPU-reformen slik at man i utgangspunktet skal være en del av lokalsamfunnet.
Litteratur og kilder
- Psykiatri i Store medisinske leksikon.
- Psykiatriens historie i Store medisinske leksikon.
- Dahl, Ludvig Wilhelm: Bidrag til Kundskab om de Sindssyge i Norge. Christiania. 1859. Digital versjon på Nettbiblioteket.